Spiralen og halen
Er det noen flere der ute som er lei av spiralen? Den spiralen som heter «oppdatering» på datamaskina. Jeg holder igjen etter beste evne – og man skulle faktisk tro at når man har noe man er tilfreds med, også i «datasammenheng», så er det greit. Man kan stoppe der.
Men det er umulig. Eller i alle fall så godt som umulig.
Det finnes de som fremdeles prøver å innbille oss at nettet er et slags «fristed». Et sted der man kan gjøre opprør. Installere Linux, for eksempel, og være fri.
Tro det gjerne, og prøv det gjerne, men sannelig skal du oppdage at du har tatt på deg en jobb som til tider krever nesten like mye – eller noen ganger mer – jobb enn til og med å være med på det ville rittet i Microsofts verden, der tvungne oppdateringer har sugerøret rett ned i bankkontoen så vel som i tiden din.
For du kan faktisk til en viss grad kjøpe deg litt fri fra noe av bryet ved ganske bevisstløst å bare delta i det nesten automatiserte Microsoft- eller Apple-jaget.
Dersom det finnes en viktig grunn til likevel å satse på Linux, så er den antakelig ideologisk først og fremst. Noe som sjølsagt i mine øyne kan være mer enn god nok grunn!
Men nå skal man ikke bare skylde på de innviklende utviklerne, verken de etablerte eller amatørene, de gjør for så vidt kun det som ligger i sakens natur: Lager nye løsninger på problemer som ikke bare ligger i selve utviklingens innebygde dynamikk, men også det bryet som de evig flirende dataskurkene lager.
Disse som hygger seg med å utvikle virus, ormer, et helt sett med ondsinnede digitale småkryp – enten fordi de synes det er fryktelig moro eller også med den djupere onde hensikt å ribbe godtroende «vanlige folk» for både ære og penger. Eller snnsynligvis begge deler!
Ved å gjøre det nesten* klin umulig for noen som helst å ikke delta i datasirkuset, har man sikret seg at det er veldig få ting man ennå kan gjøre både i det private og i det offentlige rom uten at noe rører seg «på nettet».
For å si det rett ut – det var slett ikke denne datarevolusjonen vi så for oss, vi som kjøpte våre første datamaskiner da bokstavelig talt hundre teknologiske systemblomster blomstret. Og nettet, javisst, skulle det skape anarki! Rive ned maktbarrierene, infiltrere pengemakta, nyskape verden i en revolusjonerende kommunikasjon mellom mennesker som skulle spre både frihet og likhet.
Naive? Vi var vel det. For i data- og pengeanarkiet realiseres et Utopia der alt kan kjøpes, og der den teknologiske intelligensen er fanget i ei felle. Å stoppe opp er på sett og vis å dø. I fantasi, i økonomi, i eksistens. Den eksistensen som betyr «alt». Mer enn slike fysiske rom som har fire vegger, møbler, mat og som inneholder virkelige mennesker.
Det virtuelle rommet, det skapende rommet, fantasiens umettelige kombinasjoner av null og en er blitt selve eksistensens krumtapp. Arbeidsredkapet er blitt herren, mennesket slaven. Stikk i strid med intensjonene som lå til grunn for de første entusiastene, ble programmene herskerne og tastetrykkerne og museflytterne ble tjenerne.
Det ligger helt klart en tingenes iboende, ironisk djevelskap i det faktum at det jeg skriver her, vil jeg legge ut på nettet slik at mine medslaver kan lese det. Og antakelig også lage seg de unnskyldningene og meningene de trenger for å kaste det både i sin mentale og digitale bossbøtte?
Det vil altså ligge på nettstedet mitt og ved dette sitt iboende paradoks lokke fram den samme sorten latter som en katt får når den jager sin egen hale.
Slik sett er jeg likevel glad for å dele kattens natur heller enn hundens. Jeg vil heller i all latterlighet og underholdning jage min egen hale enn å logg(r)e meg inn på nettet i entusiastisk tro på at utvikling ikke bare er uunngåelig, men også er til alles beste, samme hvor fordømt innviklende den er.
*) Jeg kjenner én eneste person som i alle fall nesten har greid det. Han kjøper seg fri fra problemene. Han er nemlig millionær. Han kan f.eks. gå i banken som «god gammeldags» skrankekunde ved rett og slett å true med å ta ut alle pengene sine dersom han ikke får ha den servicen som han alltid har hatt det – i gode gamle dager! | ↩