Når rett blir urett
Den norske høyesterett har en gang for alle slått det fast; rett og urett er de beste venner i vårt moderland Norge.
Av og til kan vi tåle en urett, og ikke noe system er perfekt, og «alle» vet, eller burde vite at et lands lover er skapt under innflytelse fra mange elementer, ikke alle er like mye i takt med det som gjerne kalles rettferdighet.
Men så mye sprik mellom lov og rettferd som i saka om de to barna Verona og Mahdi, hvorav jenta Verona har bodd hele sitt tiårige liv i Norge og gutten Mahdi på ni år har bodd sju av de åra i Norge, er så graverende i forhold til det man regner som normal menneskrett og rettferdighet at det lyder som et skrik fra en avgrunn.
Er dette virkelig vårt land Norge? Er det «menneskrettslandet» som deler ut fredsprisen som gjør dette? Javisst er det dét, for det er forskjell på å være stor i handling og bare stor i kjeften!
Jeg har ut fra mitt livssyn og politiske ståsted likevel aldri noen gang trodd på at «lov og rett(ferdighet)» virkelig er to begreper som hører sammen, de er heller den sorten sengekamerater som stadig kjemper om både plassen, dyna og putene i senga. – «Den som Gud har gitt en kølle, vil han også gi forstand,» harselerte vår store systemkritiske forfatter Jens Bjørnboe i et dikt en gang, og mente naturligvis uforstand.
Ikke så mange leser Jens Bjørneboe lenger? Både han og grunnleggende systemkritikk er kanskje gått litt av moten? Men så kommer det altså saker som minner oss om hvilken skrikende avstand det alt for ofte er mellom Rett og Rettferdighet. Og kanskje er det ingen tilfeldighet at det i svært mange dialekter i Norge ikke heter «dum», men «dom», når idiotiet slår med klubba i en eller annen form.
Det passer i alle fall godt nok på de dommerne som avsa dommen mot de to barna og familiene deres. Greit, de voksne kunne sikkert både fysisk og mentalt greie å dra tilbake dit de kom fra, om enn helt sikkert verken med et lett hjerte eller uten frykt. Men barn som er like norske som de fleste av de som leser dette som jeg skriver her, de blir deportert til et fremmed land med en kultur og et levesett som det i alle fall ut fra det jeg har sett av dem og deres familie vil være nettopp det de ville komme seg vekk ifra.
Bosnia er sjølsagt mye bedre enn Iran, dit gutten blir sendt, men prinsippet blir uansett det samme. Slik jeg ser det burde nesten bare det å være barn, og særlig jente, være nok grunn for å kunne bli ønsket velkommen til Norge, når de har flyktet fra land med partiarkalsk kultur, religion og politikk.
I alle fall måtte de absolutt ikke bli tvunget tilbake til «landet de kom fra», når de til og med som i jenta Veronas tilfelle er født og har bodd i Norge i hele sitt liv!
Retten er satt. Ja sannelig er den «satt», både i sitt samfunns- og menneskesyn. For så å skrive litt om på Bjørneboes ironiske dikt om loven fra å gjelde bare politifolk med kølle til også andre som er bevæpnet med et annet våpen i Lovens tjeneste, nemlig dommerklubba: «Den som Gud har gitt en klubbe vil Han også gi forstand.» Men seriøst – dersom dommerstand og tiltalemakt ikke bare hadde hatt «forstand» i form av intelligens og utdanning, men også i empati og klokskap, så ville vi alle hatt både et bedre og et tryggere samfunn.
Vi kan absolutt ikke sammenlikne vårt samfunn med Hitlers Tyskland, men det er en ting som jeg husker godt fra det jeg leste om Nürnberg-prosessen, det var nazi-dommernes komplette uforstand og forundring over å bli tiltalt og dømt for de dommene de hadde avsagt. De hadde jo bare bare gjort sin plikt? De var uskyldige tjenere av Landets Lov, og hadde fulgt den til punkt og prikke og så rettferdig som de kunne?
Tårer? Javel, at dømte kunne begynne å grine år de møtte Den Harde Rettferdighet, det måtte man sjølsagt bare verge seg imot, og i lovens navn la prelle av på både Bok og Kappe.
Hva i alle ville verden hadde det hatt for negative konsekvenser å vise litt mer forståelse og empati heller enn å bare å ri Lovens Bokstav like inn i urett og kulde?
Lov og Rett? Javisst. En lov som forandrer mennesker til objekter, tårer til trykksverte og rettferdighet til svimeslåtte paragrafer.