Informasjonsstrømmen:
Alltid nyheter
Da jeg var sju år solgte min far radioen vår til min onkel. Vi bodde fem stykker på et lite rom i ei brakke i Vågen, veggene var bare litt tjukkere enn papp, og naboene mislikte sterkt at vi hadde radio. (Til dags dato har jeg ikke forstått hvorfor.)
Etter det hadde vi ikke radio før jeg kjøpte en i femtenårsalderen. Den ble så absolutt ikke brukt til å lytte på NRK. Det fantes bare en radiostasjon for unge mennesker den gangen; Radio Luxembourg, i dagligtale “Luxen”. I ettertid har jeg innsett at også det var i mangel av noe bedre. Luxen var kommersiell og slitsom, med heseblesende discjockying og halvspilte sanger og tullete reklamer. Jeg husker jeg lurte fælt på hvem denne “Horace Batchelor” var. Etterhvert forsto vi at det dreide seg om reklame for et tippesystem. Og så var det eveready batteries for longer-longer-longer life? Eller “beibicham”? Bra var det at om vi så var blitt påvirket av all reklamen, så hadde ikke forretningene varene…
Litt seinere kjøpte vi TV, og anledninga var den berømte “Kings Bay”-debatten som førte til regjeringa Gerhardsens fall. Jeg vet ikke om det var for å ta igjen det tapte, men fra da av ble alle nyhetssendinger i radio og TV lyttet til hjemme hos oss. Politisk interesserte var vi jo alle som en, men det var min far som nok var ivrigst til å “følge med”. Jeg kan huske at han enkelte ganger intenst prøvde å få med seg nyheter fra TV og radio samtidig!
Jeg har ofte lurt på hvordan han ville taklet “alltid nyheter” med nyhetsdur fra morgen til kveld på radio og tv. Jeg vet hvordan jeg takler det: Jeg hater det som pesten. Når jeg står opp (vanligvis ikke så tidlig) sjekker jeg NRK tekst-tv, som jo velsigner en med muligheten til bare å slå opp de nyhetene som ser interessante ut. Så leser jeg kanskje Tidens Krav. Den dagen, eller to i slengen neste dag. Hovedsakelig lederen, enkelte reportasjer og kanskje leserbrev. Det greier seg. Men siden nyhetskverna maler hele dagen, og natta med, nytter det sjølsagt ikke å helt unngå maset.
Men resultatet er ganske interessant, for det fører til en slags nummenhet. Krig? Flyulykker? Jordskjelv? Vulkanutbrudd? Islamistiske terrorister? Russisk mafia? Dur, dur, dur.
Det sies at vi lever i et informasjonssamfunn. For meg ser det ut til at den måten det kommersielle samfunnet sprer “informasjon” på har ført til mindre kunnskap, dårligere leseferdigheter, større overfladiskhet. Den rådende kapitalistiske ideologien blir kritikklaust akseptert, og få søker lenger etter bedre og mer rettferdige måter å organisere samfunnet på.
Det er og blir min klippefaste overbevisning at veien til total uvitenhet går gjennom Dagbladet, VG, TV2, CNN (“Our Masters Voice”), osv. Og det er antakelig ikke informasjonsstrømmen i seg sjøl som fører til uvitenhet, men kollapsen i sorteringsmekanismene…
Jeg vet ikke hvor store nyhetsdoser som skal til for å gjøre hjernen til kompost, og det er sikkert individuelt, men omtrent seks til åtte aviser pr. dag høres ut som en farlig dose. Sper en på med “alltid nyheter” og øvrige radio- og TVstasjoners lette blanding av nyheter og sladder og popmusikk er vel katastrofen et faktum. Men det er antakelig for seint når marken kryper ut av ørene.
Jeg har stor tro på moderate doser med kritisk vurderte nyheter, basert på en solid erkjennelse av at objektivitet kan tilstrebes, men sjelden eller aldri oppnås. Betraktninga er ikke uavhengig av betrakteren. Djupest sett lever hvert eneste menneske i den totale vrangforestilling at de er sentrum i universet. Inklusive naturligvis denne artikkelforfatteren. Å oppdage dette gir likevel visse små fordeler. Samtidig som det sjølsagt er illusjonsdrepende og deprimerende. Bare prøv det sjøl! Det er blant annet en sikker kur mot fanatisme. Innen religion, politikk, rasisme og nasjonalisme. Ikke minst fordi det gjør Muhammed, Hitler, Rockefeller, Jesus, Lenin, Brundtland, Marx, Mao, Thatcher til mennesker med rett til å ta feil. Av og til forferdelig og grusomt feil. Fordi deres verdener er eller var like egobaserte som alle andres. Like små. Like fulle av skjeve forestillinger og fikse ideer. I verste fall på en skala fra stormannsgalskap og vrangforestillinger til total, ravende uling mot månen.
Det underligste er at det ofte er de menneskene som er mest skråsikre på at de har funnet Sannheten, som tar aller mest feil. Hvilket i grunnen ikke er til skade for andre enn dem sjøl, så lenge de ikke får politisk, økonomisk eller religiøs makt til å gjøre sin sannhet til vår.
Skremmende tanke. En kan jo bli anarkist av mindre.