“Utopiene”:
Forsvunne land og riker?
I eventyret ligger det underlige land østenfor sola og vest for månen. Atlantis, Shang-gri-la, El Dorado. De som har vært i disse landene vender sjelden eller aldri tilbake for å fortelle om det.
Jeg har en gang vært i land som om det ikke akkurat var Soria Moria har en ting til felles med eventyrlandet: De er like grundig sunket i havet som Atlantis. Ingen kan reise dit mer. Ett av landene het DDR. Blant folk flest kjent for idrettsstjerner, STASI, Berlinmuren.
Jeg var omtrent tolv år den gangen. Hvis jeg skal være ærlig så husker jeg ikke så mye. Jeg husker slitsom “speider”-oppstilling om morgenen, jeg husker vakker natur ved Wilhelm Pieck pionerleir. Men vannet i springen var udrikkelig og en gutt som drakk av det ble sår omkring munnen.
Kommunisme? Tja. Ruiner i Berlin. Inntrykket av et fattig men optimistisk land. Muren var ikke bygd ennå. Vi gikk en tur over fra Øst til Vest. Amerikanske soldater glodde på oss, og det føltes trygt å skynde oss tilbake til øst.
Men mitt sterkeste minne fra landet som ikke lenger finnes er Karin. Hun hadde lange fletter. Uendelige fletter. Antakelig lengre for hvert år som går siden jeg så henne… Kanskje hun var tretten? Jeg hadde hjemlengsel de fire-fem første dagene i leiren. Uvant mat, og “ledere” som likte å herse med oss. Så møtte jeg Karin og begynte å grue meg til å reise hjem.
Det sies at vi barn og unge som reiste i Øst-Europa ble registrert, og kanskje seinere overvåket (jeg var enda en kort tur til DDR og til Tsjekkoslovakia da jeg var femten). Det har slått meg at siden alt vi forbant med kommunisme i disse landene var på minussiden burde fler enn oss bli sendt dit. En annen sak var sjølsagt at siden mange av oss i den alderen også forkastet kapitalismen så ble vi nokså ideologisk heimlause. “Verken øst eller vest”. Når jeg tenker meg om så holder det ennå det!
Mest skremmende for meg var ungkommunister fra Albania som jeg møtte. Ledet med kadaverdisiplin. Når de skulle lage bål måtte de lage det som ei femtakket stjerne. Våre bål brant ned og vi gikk hjem før stakkarene fikk ferdig det perfekte symbolbålet sitt. Ei av de albanske jentene fikk refs til bitre tårer fordi hun hadde glemt igjen ei strømpe under senga (hvilket forhindret albanerne i å besette første til fjerdeplass i konkurransen om å ha de ryddigste rommene).
De norske som måtte ha vært kommunister da de reiste var det neppe når de kom hjem.
I Tsjekkoslovakia møtte jeg Sasja, og vi sjokkerte alle norske og stedlige “kommunistiske” autoriteter ved å kysse i parken. Du verden for et oppstyr. Men det var verd det. Helt siden da har jeg gått rundt og hevdet at Tsjekkoslovakia har Europas vakreste jenter. Og årene har gjort dem bare penere og penere, så jeg tør slett ikke reise dit igjen. Jeg måtte jo bare blitt skuffet.
Nå når både Tsjekkoslovakia, DDR og til og med Sovjetunionen er borte er det i grunnen ganske spennende å ha vært der ingen turist noen gang kan komme.
Men om nasjonene forgår består menneskene og det beviser vel at folk er viktigere enn nasjoner. Moderlandet? Oss. Hvem oss? For meg er det et ganske lokalt begrep. Oslo er en fjern, stygg by. Carl Larsson sier: “Jag är stockholmare, men min stakkars fru Karin hon är bara svensk”. Jeg for min del er Nordmøring, og Den Blå Planeten er mitt land.