Naturvern:
Grønn fred?
Et skip har anløpt Kristiansund. Ikke et hvilket som helst skip. Et skip eskortert av politi, fulgt med argusøyne av media, det sprer angst, sinne. Fører til krakilske skjellsord i lokalavisa…
Jeg var nede på kaia i går og kikket på skipet som har medført oppstyret, ståheien, krigserklæringa. Skipet Stahlratte virket overraskende lite. Overskygget av det breiskuldrede oljesupplyskipet som ligger like ved og demonstrerer oljens rå pengekraft.
Tross det tror jeg mer på Stahlratte.
Unge mennesker med engasjement og mot til å stå imot all slags makt. I motsetning til de fleste så sørgelig indoktrinerte nordmenn som heller velger å lytte til natursvin og bajaser som Bastesen eller lov-og-ordenmenneskenes akk så samstemte forargelse vil jeg heller lytte til mennesker som våger og vil tenke på framtida.
Slike mennesker som kjemper mot båter som dumper gifttønner i Nordsjøen, som har omsorg for dyrearter som trues, som trosser atommaktene og prøver å stoppe kjernefysiske prøvesprengninger (og av den grunn har fått medlemmer myrdet av fransk etterretning).
Hver eneste generasjon har behov for ulydige mennesker. De som har glemt det har glemt en viktig lærdom. Jeg har akkurat lest Zachariassens Tranmælbiografi fra 1939. Komplett med “dynamitt i borehullene”. Mot oss statens lover bøyes – er det noen som husker hvilken sang de orda kommer fra?
Nå er det nye lover. Nye herskere. Like fornøyde i sin feite fred og med sitt eget styre som herskere alltid har vært, og komplett uforstående til at noen kan protestere mot dem, hevde at de finnes saker som rettferdiggjør brudd på deres lover. Den som Gud har gitt en kølle har han jo som kjent også gitt forstand!
Det er sider ved Greenpeace som jeg stiller meg meget kritisk til. Organisasjonen har en organisasjonsstruktur som gjør at den ofte likner mer på sine fiender enn godt er, og enkelte mediautspill kaller mer på kvalme enn beundring. Men tross det… Uten Greenpeace ville miljøet vært uten en viktig internasjonal spydspiss. Og uten miljøaktivister som har vært villige til om nødvendig med livet som innsats å kjempe for det de tror på ville vi forlengst stått til knes i industrisamfunnets gørr.