Forklaringene bortenfor:
Men hva betyr det?
Mitt vesle barnebarn ser opp på meg og nekter å rikke seg før jeg har svart på det viktige spørsmålet.
Hun ville ikke vite sannheten i orda, men sannheten bak orda. Ikke det oppleste og vedtatte, men hva det egentlig betyr. Så tvang hun meg til å tenke, og ut av det kom det noe uventet og ikke helt behagelig. Min sannhet ble mindre sann.
Jeg skulle ønske vi alle kunne bli som barn igjen på det viset. Ikke i den bibelske forstand at vi skal kunne innbilles ting, men at vi kunne spørre i stedet for å godta. Spørre om sannheten nettopp i hellige skrifter, enten det dreier seg om lovverket, religionen eller politikken.
Jeg tror ikke det er bra med hellige bøker. Hellige bøker som en bygger livet sitt på, inntil det blir slik som når Brian i “Life of Brian” spør sin mor om hvorfor kvinner ikke kan gå til steininga (når det likevel stort sett er forkledde kvinner som går dit).
“It is written, thats why”, er svaret.
Det står skrevet i den hellige boka, altså er det farlig å stille slike impertinente spørsmål.
Vi ser gjerne lettere “feilene” og stiller spørsmål ved andres religioner, f.eks. Islam. Vi kan f.eks. gjerne og nokså poengtert stille spørsmål ved hvorfor kvinner etter islamsk lov absolutt må dekke til håret.
Men opprinnelsen til det ligger faktisk i jødedommen, sjøl om både moderne jøder og kristne ikke lenger holder slike “dumme” påbud. Men se på bilder fra andre kristne kulturer og fra vår egen ganske nære fortid…
Men så var det altså det uforskammede spørsmålet hvorfor. I den utmerkede oppslagsboka “The Womans Encyclopaedia of Myths and Secrets” av Barbara Walker skriver hun følgende: “I eldre tider ble det sagt at kvinner trengte sitt hår for å utføre magi, hårløse kvinner var harmløse. Av den grunn måtte kristne nonner og jødiske koner barbere seg på hodet. Hekser ble snauklippet før de ble henrettet.”
Hår er rett og slett det samme som makt, og det å ta fra kvinner retten til å vise håret, er å fjerne dem fra deres gudommelige opprinnelse, som i “verste fall” gav dem slike krefter som Medusa, hvis hår jo ble til slanger og hvis blikk kunne forvandle en mann til stein. Gudinner som Kali, Isis og Cybele kommanderte blant annet været ved å vekselvis binde opp og slippe løs håret. Amasonene red i strid med flagrende hår.
Paulus var livredd for de engler (ånder) kvinner kunne slippe løs ved å la håret være fritt. Nøyaktig den samme skrekken som vi ser hos små og store “ayatollaer”. At håret til menn også ble sett på som makt, vet vi jo fra “omsnuddhistoria” i Bibelen om Samson. Ei skrekkhistorie om troløse kvinner.
At mytene er seiglivete også hos oss vet vi jo fra fredsdagene i 1945, da menn fratok “tyskertøsene” deres styrke og ære ved å snauklippe dem!
Og tro ikke at vi må tilbake til 1945! I amerikansk kultur ser vi jo f.eks. at dette gjelder kvinners kroppshår. Amerikanske menns (og kvinners) sykelige angst og avsky for kvinners hår på leggene og under armene er jo via filmene og reklamens makt også kommet hit.
Likevel er vi i 1990-åra kommet dit at vi faktisk ser på menn uten hår som virile og maktfulle. Enten det gjelder Kojak, Yul Brynner eller Frode Alnæs. “Skinheads” er noe av det tøffeste enkelte kan tenke seg. Og langt på vei begynner vi å se slik også på kvinners hår. En del av G.I. Janes rituelle overgang fra sivil svakhet til militær styrke i filmen med samme navn er når hun klipper av seg alt håret.
Kanskje en gang i framtida vil man derfor forby de man vil gjøre svake å klippe håret i stedet for som nå, påby dem å dekke det til eller fjerne det?
Det var vel et tankekors for noen.
Jeg håper bare at det også da vil finnes barnslige mennesker som naivt spør:
Men hva betyr det?