Formidling:
Kultur eller politikk?
Når jeg hører ordet kultur, sa Hitlers teatersjef, da griper jeg etter min pistol!
I det gamle Hellas hadde man ikke noe eget ord for kultur. Man hadde billedhuggere, forfattere, filosofer, men ingen sekk å putte dem ned i. Det var først mange, mange år seinere at kultur ble noe å elske - eller hate.
Den vanlige mann og kvinnes mistenksomhet til det kulturelle har man gjort et spektakulært mislykket forsøk på å bøte på ved det såkalte “utvidede kulturbegrep”.
Kultur som stadig mer uttynnet suppe kunne være et annet ord på akkurat det.
Det var for eksempel noe som het arbeiderkultur en gang, en kultur hvis målsetting det var å løfte arbeiderklassen og dermed hele samfunnet inn i det gode liv, slik dette var definert av de sosialistiske ideologene. Men det parlamentariske demokratiets svakheter førte fort til at det ikke var med løfter om solidaritet og kultur en lokket til seg velgere, det var med løfter om å innfri personers og gruppers grådighet. Med det resultat at solidaritetskulturen ble en parantes, mens jappene ble politikere og politikerne ble japper…
Ethvert eksperiment som gjelder utvidelse av demokratiet må nå sees på som en trussel heller enn en velsignelse, fordi demokratiet slik vi etterhvert har fått det ikke speiler vår kollektive omsorg, men vår kollektive grådighet og egoisme. Frihet er kapitalistisk frihet til utbytting eller sosialistisk frihet til utnytting. Dette er ingen anklage mot noen, bare en beklagelse over et faktum.
Kultur handler mer enn noe annet om formidling og kommunikasjon, og en av grunnene til at fascistene mislikte kultur var at kultur i djupeste forstand er ment å få enkeltmennesket i tale. En kommunikasjon fra individ til individ. De ønsket derimot massekultur, masseopptrinn, mennesket som mobb! Göbbels ville elsket TV. Direktesendte masseopptrinn. Kanskje han ville latt seg beruse av potensialet i fotballkamper og popkonserter. Mennesket ikke bare som mobb, men som hypnotisert kveg.
Kommunikasjonsrevolusjonens største trussel er at den lager en elite av nesten allmektige formidlere. Når denne eliten sier at hun er taper men han er vinner, så følger folk etter. Legger lydig de “rette” stemmesedlerne i urnene, skrur lydig på TV for å se de “rette” programmene, kjøper det de får beskjed om å kjøpe, tror på de som programlederne programmerer dem til å tro på.
Det nyeste klasseskillet går utvilsomt mellom de som styrer mediene og de som blir styrt av mediene.
Folk kan gjerne være enige om at “VG”, “Dagbladet” og “Se og Hør” er tvilsomme formidlere av sannheten, men tross det velger de fleste nettopp disse til å se hva som skjer.
Nylig fikk massemedia en halv verden til å velte seg i sorg over et fetert overklassemennskers “grufulle skjebne” og bekymring for hennes overpriviligerte sønner, i samme øyeblikk som tusener dør av sult og krig og tvinges til liv i nød slik at statusen og privilegiene kan opprettholdes. Diana døde som hun levde. Sammen med sin elsker, en beryktet playboy, kjørt ihjel i en luksusbil av en dritings sjåfør forfulgt av pressehaier.
Media tjente grovt på Diana da hun levde, og de fikk sannelig maksimal fortjeneste ut av liket også.
Kultur? Massekultur? Massesuggesjon?
Så skremmende lydige vi er. Og jeg sier vi. For nå har jeg allerede motforestillinger og et stikk av dårlig samvittighet for det jeg har skrevet ovenfor.