Kunnskap:
Belønning av reell kunnskap?
Jeg har en last. Ja, flere naturligvis, men det er en jeg “dregst” med som jeg har hatt helt siden jeg var omtrent seks år gammel. Jeg elsker bøker. Djupere sagt kunne jeg si at jeg elsker kunnskap.
Og det er i bøker at menneskehetens dyreste og helligste erfaringer er nedtegnet. Jeg snakker ikke da bare om filosofi og historie, men skjønnlitteratur. Det finnes viktige sannheter i romaner og skuespill og dikt som er alt for djupe til at vitenskapene kan fatte dem. Bøker som Don Quijote, Kallocain, Forbrytelse og straff og 1984 har påvirket verden mer enn noen lærebok eller religiøst og politisk verk. Kanskje utenom Det kommunistiske manifest og Koranen og Bibelen, men disse kan kanskje helst framholdes som skremmende eksempler på hva som skjer når noen hevder å ha fanget Den Store Og Eneste Sannhet, og holder den som gissel mellom to permer.
Når Ibsen sier i En folkefiende at den står sterkest som står alene, så strider det mot sunn fornuft, men likevel kan en kjenne sannheten i det. Teoretisk kunne en forklare det med at det å fri seg fra den sosiale tvangstrøya gir styrke, men ved eihver tolkning og fortolkning av en tekst hefter det problemet at man ender opp med å gjøre teksten, diktet, boka tørrere, fattigere, dårligere enn det den var fordi forståelse så ofte krever mer enn ord. Å analysere ihjel tekster er noe man lærer på skolen, og det tar naturlig nok for alltid vekk leselysten hos mange. Andre gjør det til ei livsgjerning, men det er ei helt annen historie…
En venn av meg hadde et godt forslag til slagord første mai. Fire timers arbeidsdag og lik lønn for alle. De som tok dette alvorlig var snare til å si at joda, det hørtes bra ut, men sjølsagt med kompensasjon for utdannelse!
Har vi ikke kommet i en merkelig situasjon ved å belønne et privilegium? Det privilegium å dyktiggjøre seg, erverve kunnskap, øke sin forståelse (hvis det er det de gjør) skal i tillegg føre til at samfunnet gir en mer penger? Mye mer. For hva da? For at en i tillegg til kunnskapen og det interessante arbeidet skal ete og bo bedre enn andre?
Jeg for min del ville heller leve på sultegrensa (det har jeg jo gjort noen ganger) enn å miste de kunnskapene jeg har.
Men jeg våger også en påstand. Dersom et system med å belønne reell kunnskap ble innført for alvor ville mange, mange i høye stillinger plutselig trenge fallskjerm. Det er det kapitalistiske systemets perverse belønningsmekanismer som gjør at en ensporet evne til med hvilke midler som helst å kare til seg penger blir sett på som noe annet enn et psykisk avvik.
Vår tid kalles gjerne misnøyens tidsalder. Misnøyen med ikke å ha mer. Mer av alt det som reklamen forteller oss det er en egoistisk livsbetingelse å eie, ete, drikke, bruke. Mot en slik samfunnssykdom finnes det bare ett botemiddel. Kunnskap. Men ikke den konsumrettede sorten du får av å lese løssalgsaviser eller se på reklameTV eller engasjere deg i fotball eller skumme overflaten av Internett eller lese børsnoteringer.
Kunnskap er makt. Men den har en likhet med kjærlighet og vennskap. Er den ekte kan du ikke eie den. Den eier deg. Og du kan bare ha den ved å gi den bort.