Avrunding av begynnelsen:
Fylt av tomhet
Tomheten, etterpå. Det var den hun tenkte på. Dvelte ved, som om hun hadde gjort en vesentlig oppdagelse. Ikke ville slippe, fordi det var gåtefullt at hun ikke hadde tenkt tanken før. Varierte den ved å tenke på hvordan hun hadde kommet på den. Som Isaac Newton og hans nedfallsfrukt, som en badende Arkimedes. Hevreka!
Hun kom på at værmelderen plutselig hadde sluttet å snakke fordi strømmen hadde gått. Alle Tv-apparater hadde sluttet å snakke, synge, breke. Alle radioer og datamaskiner og Cd-spillere og…
Stillheten, etterpå. Og mørket. Hun hadde ikke straks begynt å lete etter fyrstikker. Hadde tatt seg tid til å tenke på forandringa, og ut fra den enkle lille bagatellen omtolke livet sitt.
Hennes hender hadde sjølsagt innsett det lenge før hodet. De strikket ikke, broderte ikke, strøk ikke skjorter, stekte ikke kjøttkaker. De innså at barna var blitt voksne. At hennes voksne barn var borte han også nå. Hodet kom bare langsomt etter, til nå. Da vagheten, murringa, fikk form, ord.
Begravelsen var uvirkeligst av alt. Borte, som om strømmen hadde gått.
Livet, og så tomheten etterpå. Den intense banaliteten i det hele burde vel avstedkommet skam, men hennes forhold til det banale var herlig skamløst og fritt for kommersiell underholdningsverdi.
Jeg burde kremert ham. Bare for å vise at jeg våget. Han var livredd for det. Så redd for brann, flammer. Helvete?
Da hun var fem og femti oppdaget hun at hun ikke kjente den eneste mannen som noen gang hadde sett henne naken. Det hun mente med naken. Da fikk de tid til hverandre. Da hun var seks og femti døde han. Så fikk de ett år sammen. Av trettisju års ekteskap.
Jeg vet ikke om jeg likte ham, når det kom til stykket. Men han var god til å knulle. Eller var det bare jeg som var god?
Hun unnlot å se bort fra den siste tanken. I stedet for å skjemmes over den, tenkte hun den en gang til. Bestemte seg.
Det var bare jeg som var god.
I ungdommen hadde de hatt langdryg og i grunnen kjedelig sex. Midt i livet hadde de kommet stormfullt og kort, som dyr som braste sammen i ubeskjemmet parringslek. På golvet, i trappa, i nærmeste stol, på sofaen.
OK. Du var ikke så verst. Men det ble som det ble fordi jeg endelig våget. Forsto at du var såre enkel å friste.
Hendene hennes lå rolige i fanget, Rovdyr som dovnet seg i middagssola.
Neste gang de arbeider, blir det for meg.
Hun lo. Brøt stillheten, lyttet svakt forundret til sin egen latter. Det tankeskiftet var vel ikke helt bra. I samme øyeblikk kom strømmen tilbake. Se hva som skjer! Værmeldinga var for lengst over. Ingen grunn til å være på den kanalen lenger da. Hun skiftet.
Fjernkontrollen. Min nå. Bare min. Aldri mer fotball.
Den gode tomheten etterpå.
“Takk for Deres deltagelse i min manns begravelse.
Vennlig hilsen Maria Lisa Måholm.”
Jeg trodde dette skulle bli begynnelsen på en ny roman, men det ble ikke mer enn dette. Blir kanskje aldri noe mer? En skal som kjent aldri si aldri, men foreløpig er jeg kommet til at dette er nok. Maria Lisa Måholms skjebne blir altså med stor sannsynlighet kun et fragment, i motsetning til Ivan Måholms (“Kalis sang”) og Rosa Måholms (“Natt uten navn”).