Vennskap:
Men vi er mennesker først
Jeg har lest ett eller annet sted at vennskap er mer tragisk enn kjærlighet, fordi det varer lenger. Det med ’tragisk’ vet jeg ikke, men jeg har ihvertfall oppdaget en ting med åra. Gammelt vennskap ruster ikke.
Mine eldste venner er de jeg har noe til felles med, uansett hvordan vi ellers har utviklet oss. Men det er ett problem. Noen av mine beste venner er ikke menn… hvilket er helt greit for meg, men det ser ut som samfunn, kultur, hva som helst innbiller seg at det er et problem. Eller rettere sagt gjør det til ett.
Det er en seiglivet og frustrerende myte at menn og kvinner ikke kan være venner, og bare det. Det er ei myte som er i slekt med ei myte som heldigvis begynner å måtte gi tapt - at menn og kvinner ikke kan arbeide sammen, i nær kontakt (gjerne under en kvinnelig leder). Nå vet vi at med en porsjon skolering og litt god vilje skaper det et bedre, ikke et dårligere arbeidsmiljø!
De tilfellene der kvinner får problemer på mannsdominerte arbeidsplasser skyldes det (unnskyld at jeg sier det så direkte) at det ikke er underskudd på dumme og redde mannfolk her i verden. Menn som gjerne begrunner sin stupiditet og sine fordommer med en kameratkultur som likner på den man i sin ytterste konsekvens fant i Hitlers S.A. eller i våre dager i engelsk fotballkultur og amerikansk barkultur på sitt verste.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Vi er mennesker først, og så kommer alt det andre. Familie, kjønn, kultur, hudfarge, osv.
Noen ganger trenger vi et annet menneske, noen å snakke med, noen vi tror forstår oss, og da spør vi ikke etter irrelevante ting som kjønn eller rase. Vi spør etter vennskap og varme. Og noen ganger kan forskjellene gjøre ting mye lettere og friere heller enn vanskelige.
Jeg er i den heldige stilling at jeg er gift med ei av mine beste venner. Jeg kjenner meg faktisk priviligert slik. Likevel har jeg naturligvis andre venner også, av begge kjønn. Ikke mange. Slett ikke mange. Mange venner er i grunnen det samme som ingen. Slik er også vennskap som kjærlighet, det er bedre med få og store porsjoner, enn utallige bittesmå.
Jeg vil beholde disse vennene.
Noen ganger er dette som skulle vært så enkelt og naturlig helt urimelig vanskelig. Det kjennes faktisk litt… urettferdig?