Fredag den trettende mars:
Gaia (1981-1998)
Det finnes ingen ting som helt kan sammenliknes med vennskapet mellom et menneske og en katt. Jeg snakker ikke på andres vegne, kun på mine egne. Jeg vet det finnes mennesker som verken kan eller vil forstå det hvis jeg kaller dette for kjærlighet. Men det er det det er.
I kveld har jeg mistet Luci. Vi har mistet Luci, Gerd og jeg. Hun hadde et langt og vanskelig sjukeleie, og sjelden har jeg sett noen kjempe så hardt for å leve, overvinne døden gang på gang på gang til hun til slutt greide å tenne en gnist av håp om det umulige til og med hos en vrangsynt pessimist som meg.
For litt bakvendt var hun alltid, Luci. Fra hun kom ut av Saki med halen først og til den uvelkomne døden banket på. Et helt katteliv, 17 år, fra fødselen til graven. Fra kattunge til gammel og sjuk dame. Et katteliv. Og vi mennesker som er så mye tregere med alt mulig hadde det privilegiet å være med på det. Alt sammen.
Luci elsket menneskene sine, og viste det gjerne. Særlig Gerd, og så meg mest det siste året, av en eller annen grunn som bare hun sjøl kjente. Hun elsket faktisk også de to ungene sine. Lenge, alt for lenge syntes de. Vi kalte henne «den gode mor», og med god grunn. Til Isis og Gaia var to år gikk hun og kalte på dem, for å få dem til seg. Til de måtte venne henne av, og gjorde det på katters vis litt brutalt syntes vi. Men Luci var et syn når hun forsvarte seg, sto ofte på to og slo med labbene så det suste, gjerne med «sterk stemmebruk» så skar gjennom marg og bein på en og hver.
Om hennes egne døtre av og til viste nokså liten respekt for sitt moderlige opphav, så var hun desto mer fryktet blant alle nabokattene! Hun hadde en egen, ubeskrivelig måte å springe på, men fort gikk det, og det var ikke alle som slapp unna …
Et annet minne som alltid vil stå der er «Luci i kroken». Sittende på rompa med ryggen støttet mot veggen. Aldri har noen sett en katt sitte slik verken før eller siden.
Jeg har bare gode minner etter Luci.
En bedre venn kunne ingen ønske seg. Desto mer bittert er det å tenke på at denne vennen ikke kunne få den samme omsorgen som et menneske automatisk ville fått i en liknende situasjon. Hun var «bare en katt». Ikke en gang smertene hennes kunne vi rå særlig med, for vi hadde bare menneskemedisin å gi henne.
Underlig. Hvis kjærlighet hadde vært medisin ville du ikke vært sjuk en dag, Luci mi. Nå skal du få din grav i hagen, sammen med din mor Saki og din søster Mia. Og jeg kan bare bøye hodet i kjærlighet og ærbødighet og si tusen takk. For alt det du var.