Minneord:
Gaia (1989-2002)
Alle katter er ulike, men noen er mer ulike enn andre. Det er en merkelig og egentlig fantastisk ting dette at man kan knytte et så nært vennskap til et dyr at det blir noe av det viktigste en har i livet.
Den som ikke har opplevd dette har virkelig gått glipp av noe vidunderlig og nesten magisk.
Av alle kattene her i huset var Gaia den som mest av alt fulgte meg gjennom dagene gjennom tretten år nå, og som demonstrerte at hun virkelig ønsket å være sammen med meg, stolte på meg, og vi trøstet hverandre når livet gikk oss imot.
Hun mer til trøst for meg, enn jeg for henne er jeg redd…
Hun ble født omtrent da de første amasonebøkene kom, hun var dødfødt og Gerd og jeg bokstavelig talt blåste liv i henne. Hun ble også fort ei virkelig katteamasone, ei dronning, gatas skrekk, sjefen i huset!
Men for meg var hun først og fremst der på en eller annen merkelig måte akkurat når jeg trengte henne. Når jeg for eksempel sto fast og strevde med tusen tunge tanker i arbeidet med den siste boka som jeg skrev nå denne vinteren og våren, og som virkelig krevde alt av meg og litt til, og tankene gikk i stå og orda ikke ville bli magiske og riktige så hoppet hun resolutt opp på datamaskina og når jeg så opp så så jeg rett inn i de rolige men strenge katteøynene:
“Ikke noe tull nå, dette greier du.”
Men i dag, 18. mai 2002 fulgte hun sin søster Isis som døde for litt under to år siden, og ett av de viktigste lysene i livet mitt sluknet.
Når det var som vanskeligst var det liksom alltid en kattekropp å klappe, som aldri fikk nok kjærlighet. Hun var der. Gikk jeg opp trappa kom hun etter, gikk jeg ned på kontoret var hun der like etter, når jeg i sen nattetime slo av datamaskina og vaklet i seng etter ei slitsom økt, så var hun på vei opp mot soveværelsesdøra straks datamaskina ble slått av.
Hun hadde det ikke så godt nå på slutten, men livsviljen var nesten uhyggelig sterk. Heldigvis fikk hun likevel sovne helt fredelig og rolig inn. Det ikke minst er både Gerd og jeg uhyre lettet over.
Som noen av dere vet skriver jeg dikt bare når jeg kjenner meg deprimert og langt, langt nede, men dette diktet som jeg skrev for tre dager siden til Gaia mens jeg faktisk ennå eide et ørlite håp om at hun skulle komme seg igjen, det inneholder mest kjærlighet og takknemlighet:
Gaiaspor
*jeg har kattespor i hjertet
de følger meg over alt
mjuke poter mot bankende liv
jeg har katteøyne i øynene
gulgrønne øyne
som er med meg gjennom dagene*
*jeg har kattedrømmer i drømmene
urolig jagende gjennom angsten
jeg har en kattepote i hånda
med klør som hogger vonde tanker
jeg har et mørke i sinnet
men katteøyne splitter natta
jeg eier kattekjærlighet
en utrolig gave*
*grasiøst igjennom minnene
smyger du
til jeg kommer etter*
jeg har Gaiaspor i hjertet
