Minneord:
Kjell Sandum (1938-2002)
Det kom ikke nettopp som noe helt uventet at journalist Kjell Sandum døde nå lørdag den 23. november, men han hadde kjempet tappert mot sin sjukdom og syntes å ha nådd et slags nivå av stabilitet. Både vi, hans venner, og hans familie hadde vel derfor håpet å få beholde ham ganske lenge ennå.
Kjell og hans familie ble med åra mine personlige venner, men jeg lærte aller først Kjell å kjenne som en utmerket journalist som både gav og fikk respekt.
De tingene kan kanskje i utgangspunktet virke som motsatte fenomener, i ei tid da journalistikken er blitt frekk inntil det uforskammede, vil “avsløre” heller enn utdype, og er fullstendig besatt av de stadig skiftende moter og trender og kjendiser. Sånn sett var vel Kjell en journalist av den gamle typen, opptatt av saker og innhold heller enn øyeblikkets flyktige sensasjon.
Kjells ganske stillferdige stil dekket over et skarpt vidd og i de intervjuene han laget med meg kom han alltid med en “idé”, ei vinkling som satte fokus på det han ønsket å få fram både i bilde og tekst. Han styrte alltid intervjuet mildt men bestemt dit han ønsket å få det.
Resultatet kunne bli litt uventet, men aldri dårlig. Tvert imot. Det siste intervjuet han laget med meg sto i Ukeadressa Lørdag 11. desember 1999, og både dette og tidligere intervjuer er preget av Kjells rolige grundighet. Jeg regner det blant de bedre intervjuer som er laget med meg – det eneste jeg kanskje lurte på etterpå var hvordan jeg kan ha sagt at jeg behersker fem språk? Det må ha vært medregnet både svensk og dansk og nordmørsdialekt? Men det står der, og da har jeg nok sikkert i et øyeblikks overmot sagt det!
Sjøl om Kjell og jeg vel ikke var politisk i samme “bås” så hadde jeg alltid inntrykk av at han hadde stor sans for det å ha meninger i alt det meningsløse som omgir oss, og det ville nok vært ham alldeles fjernt å gjøre det som en senere intervjuer i Adresseavisa greide, omtale mitt politiske ståsted i ganske negative vendinger.
Etterhvert ble som sagt også Kjell og jeg bedre kjent på det personlige plan, vi var tross alt nesten naboer, og hans sønn Kjell Tore var og er en svært god venn av meg.
Musikken var det Kjell og jeg kanskje mest hadde felles, for han var interessert i og lyttet til mye av det samme som jeg har vært opptatt av. For bare noen få måneder siden fikk jeg spørsmål fra ham om jeg ville spille inn noe Billy Fury på kassett til ham, noe jeg gjorde med glede. Bakgrunnen for det var at da han hadde ligget på sjukehuset og vært langt nede både fysisk og psykisk hadde han via sin “Walkman” under hodeputa lyttet til særlig Billy Fury, og kjent hvordan denne musikken hadde hjulpet ham til nytt livsmot. – Kanskje litt av det kamerat Harry i England gjerne kaller “The Billy Fury Magic”?
Da dødsbudskapet kom var jeg faktisk så smått i ferd med å spille inn enda mer av hans favorittmusikk til ham. Vi skulle ringes “en dag”, men den dagen kom altså aldri – og viser vel mer enn noe at en ikke alltid skal utsette ting til i morgen. For den neste “i morgen” kommer kanskje aldri.
Takk for den du var, og for det du gjorde, Kjell.
Se også: