Minneord:
Sam Phillips (1923-2003)
Sam Phillips, grunnleggeren av Sun Records i Memphis, er død. Han var mannen som gjennom sitt vesle plateselskap på femtitallet gikk i spissen for å utfordre gigantene i det da fastlåste og monopoliserte systemet i USA og bane veien for en musikkrevolusjon som har forandret verden mer enn de fleste politiske ideologier har greid!
(I en angivelig autentisk uttalelse fra den mektige sjefen for FBI, J. Edgar Hoover, skal han ha sagt at “Disse rock and roll greiene kan vise seg å være farligere enn kommunismen”.)
Men før forgudelsen av Sam Phillips tar helt av, slik den nå gjør hos mange, er det på sin plass å minne om at han var et produkt av sitt land og sin tid og sin kultur, og det helgenbildet enkelte vil ha oss til å tro på nå er bare en illusjon, slik som de fleste patriarkalske religiøse opplevelser…
Han var på sitt beste når han ikke gjorde noe mer enn å inspirere og tillate – dvs. lot musikere og andre talenter jobbe i fred. På forretningssida var han kanskje ikke så lur. Eller hva skal vi si om en mann som solgte Elvis til RCA?
Han sviktet en del av sine beste talenter, og lot andre gode artister seile videre uten å få drahjelp fra Sun Records. Billy Lee Riley var kanskje hans beste mannlige musiker, og jeg mistenker Phillips for å undergrave solokarrieren hans for å ikke miste ham i studio! Billys andre utgivelse, Red Hot, ble blant annet spilt av Alan Freed og var i ferd med å ta av for fullt da Phillips bestemte seg for ikke å satse på den plata, men satse alt på ei plate av Jerry Lee Lewis i stedet! Alan Freed ville ha Billy med på turné, men Sam Phillips overtalte ham til å ta med Jerry Lee i stedet. Verst av alt – han annullerte brutalt ordrer på flere tusen eksemplarer av “Red Hot” fra distributører, ba dem glemme den og bestille Jerry Lees plate i stedet!
En rasende Billy dro hjem fra turne til studioet bare for å finne at Sam bokstavelig talt hadde gått i dekning og ikke var tilgjengelig.
Charlie Feathers er en annen som har uttalt bitre ord om måten Phillips behandlet ham på. Han ble brukt, men fikk aldri noen ordentlig kontrakt på Sun Records, og måtte begi seg ut på en ørkenvandring fra det ene lille plateselskapet til det andre som han ikke kom ut av før det nesten var for seint. Rockens “gjenoppstandelse” på syttitallet var det som gjorde at han og hans traurige historie plutselig ble kjent. Til og med jeg som regner meg som relativt bevandret i rockens historie hadde aldri hørt om ham før jeg i 1972 hørte “Give the Bottle to the Baby” i hollandsk radio!
En tredje artist som var meg helt ukjent før syttitallet var Warren Smith, også en som har hatt en del krasse ord å si om Sun Records-sjefen og den måten han behandlet sine artister på.
Men verst var jo Phillips’ totale undervurdering og til og med nedvurdering av alle de kvinnelige talentene som strømmet til Sun Records. Barbara Pittman var et megatalent som godt kunne blitt “den kvinnelige Elvis”, men Sam Phillips’ favorittsangere var Connie Francis og Doris Day – og den rå bluesy stemmen til Barbara ble rett og slett for mye for ham… og likevel beholdt han henne i tre viktige år og laget plater og gjorde innspillinger med henne! Det var nemlig kanskje det aller verste. Platene hennes prøvde han ikke å selge, de fleste studioinnspillingene ble for det meste liggende helt ubrukte.
Sam ville ikke en gang pushe platene hennes ørlite granne når de begynte å selge … sånn som “Two Young Fools in Love”. Tvert om gav han beskjed om at de ikke skulle markedsføres.
Søte, tekkelige Miller Sisters var blant de få kvinnelige artistene Sam likte av dem som Sun Records gjorde innspillinger med og mer eller mindre halvhjertet prøvde å selge. Eller for å sitere Barbara: “Sam has always been a macho man … Like I said his favorite artist was Doris Day. That should tell you something”.
La oss gjerne huske Sam P. for all den bra musikken han og plateselskapet hans var med på å få fram, men i likhet med Alan Freed var sjølsagt musikken uansett mye, mye større enn både mannen og plateselskapet hans! Og med i bildet hører så absolutt at han behandlet mange av sine beste artister forferdelig dårlig, og ikke minst at han ikke hadde det minste øre for kvinnelig talent som ikke var sukkersøtt og hjemmekoselig.
Samlinga Memphis Belles – The Women of Sun Records Records inneholder mye av det beste som noen gang ble spilt inn i Sun Records studios, men at de måtte vente til årtusenskiftet før det fikk litt av den oppmerksomheten Sam P. aldri hadde tenkt å gi The Women on Sun Records Records, det forundrer ikke.
Hyllesten til Sam P. og Sun Records er vel berettiget, men før helgenstatusen helt får lov til å feste seg bør man også ta med seg at han var en sertifisert mannssjåvinist og drittsekk – og vi måtte også vente til utpå syttitallet før vi endelig fikk lov til å virkelig oppdage og få tilgang på noen av de beste innspillingene som noen sinne var gjort på Sun Records.
Sangerne, musikerne og låtskriverne var de som var store, la oss for all del ikke glemme det.