Men stemmen har ikke stilnet:
Barbara Pittman (1938-2005)
Så er enda en av rockens store gått bort. Uten fanfarer og ikke bare glemt av de fleste, men også ganske ukjent.
Barbara Pittman er død. 29. oktober tok hun farvel, 67 år gammel. Etter en tur i England tidligere i år ble hun bare dårligere og dårligere, og til slutt sviktet hjertet. I følge hennes familie var hun så utenfor og ubemidlet at de strevde med å gi henne en verdig begravelse.
Barbara Pittman ble født 25. april 1938, hun var en av tolv søsken, og vokste opp i Elvis Presleys nabolag i Memphis, der de ikke bare ble venner, men også etter hvert opptatt av den samme musikken og havnet i samme plateselskap, Sam Philips berømte SUN Records.
Etter hva som sies var det Elvis som fikk henne til å lage en demo med “Playing For Keeps” som han så tok med seg til plateselskapet og spilte for Philips. Han likte det han hørte godt nok til å gi henne platekontrakt!
Men der skiltes også Elvis og Barbaras skjebner seg radikalt. Som jeg har skrevet et annet sted var slett ikke kvinnelige artister som sang rå og uforfalsket rock noe som direkte passet inn i SUN-sjefens musikalske verdensbilde. For å si det pent.
Likevel kunne han vel ikke unngå å høre at hun faktisk var god, for mer eller mindre motvillig slapp han henne inn i varmen i den grad at han i åra 1956 til 1960 lot henne spille inn en hel rekke av de låtene som nå regnes som klassikere.
Den sørgelige historia om dette har jeg som sagt skrevet om allerede et annet sted, og skal ikke gjenta det her.
Den eneste virkelige “berømmelsen” som ble henne til del i denne perioden hjemme i Memphis og sørstatene var vel da “Eleventh Commandment” ble gitt ut. Tanken på å innføre et ellevte bud var så sjokkerende at radiostasjoner boikottet henne og skjelte ut både henne og sangen med fanatisk religiøs glød. I Europa ville dette naturligvis gitt henne en sikker bestselger, men amerikansk ungdom var nok ikke like opprørsk som oss når det kom til stykket!
Her syntes vi derimot at det var ille for voksne mannfolk å gifte seg med trettenårige jenter…
Mens andre plateselskap lette etter – og fant – kvinnelige svar på Elvis i Janis Martin og Wanda Jackson, hadde Sam Philips rett kvinne rett foran nesa uten å gjøre noe med det.
Barbara skjønte vel at hun ikke kom noen vei med sin stemme, sitt talent og sin kvinnelighet der og da, og reiste til California. Men på sett og vis var jo bussen gått for henne på mer enn en måte. Rocken gjennomgikk sin første store metamorfose av flere og det var ingen plass for gamle gudinner der. Hun fikk platekontrakt med Del-Fi Records, men ingen av betydning ting skjedde på den fronten. Likevel dukket hun opp i flere sammenhenger utover sekstitallet. Interessant nok kan man blant annet høre henne i flere skrekkfilmer og tenåringsfilmer!
Hun reiste tilbake til Memphis i 1970, og flyttet deretter til Houston. Så kom rocken tilbake. Denne gangen i Europa, og plutselig ble hun for en kort stund antakelig mer berømt enn hun noen gang hadde vært. I 1983 kom hun til Eindhoven Rockhouse Festival, og senere var hun også i England.
Hun kom ut på LP og CD, og jeg tror jeg må ha hørt henne første gang et stykke ut på syttitallet. Den første LP-en jeg hadde med henne var likevel The Original SUN Sides (LPM 8307) som kom ut på Rockhouse Records i 1983. Bildet og de fleste opplysningene dere finner her, er imidlertid hentet fra CD-en Getting Better All The Time (CPCD 8319) som kom ut på Charly i 1997, og som sikkert ennå finnes i handelen. Jeg tar sikkert ikke feil når jeg tror at det må finnes en god del opptak som vi ennå ikke har hørt?
Så selv om hun nå er borte, behøver slett ikke stemmen hennes stilne!
Historia om Barbara er sjølsagt enda en gang reprisen på at det ikke er nok å være god, en må i tillegg være både heldig og dessuten omgitt av mennesker som støtter en og vil en vel om en skal lykkes.
Og likevel. Ingen kan ta fra henne det hun var og det hun har gjort. Så takk, Barbara, for alle de fine stundene og den inspirasjon jeg har fått ved å lytte til din musikk.