Minneord:
Edel Marie Smenes (1939-2008)
Det kunne ikke vært mer som lyn fra klar himmel enn da beskjeden kom at det «mystiske dødsfallet» i Eide på Nordmøre som både TV, radio og aviser meldte om var min forfatterkollega Edel Marie Smenes fra Averøya.
Edel Marie var ikke bare et mangeårig medlem i Nordmøre Forfatterlag – som hun sammen med Oddmund Havnen og meg «holdt liv i» kanskje mer av nostalgiske grunner enn rent praktiske – men hun var også gjennom åra blitt en god venn.
Mange av forfatterlagets tidligste møter foregikk på gården til Ingeborg Åsen Vatten i Halsa, der Edel Marie også bodde på den tida, og ikke bare ble vi da kjent med Edel Marie sjøl, men også med medlemmer av hennes familie.
I motsetning til meg strevde nok Edel Marie stadig med å gi slipp på sin stillferdige nordmørske beskjedenhet i forhold til sin skrivekunst, noe som heldigvis ikke la noen demper på skrivegleden, men derimot ble et hinder for helt å våge og ville noe med det hun skrev.
Jeg så det derfor som noe av en oppgave å prøve å få henne til å innse det jeg nok trodde hun innerst inne visste, at hun hadde både talent og ideer som burde ende i noe langt mer enn det som Hans Hyldbakk i sin tid kalte for «prologar og høvedsdikt» i lokale blad og aviser.
Vi hadde mange lange og gode telefonsamtaler «over fjorden» som jeg både håper og tror var til gjensidig glede og nytte, og hvor vi stadig diskuterte planer om hvordan hun kunne og burde gå videre med sin skriving.
Edel Marie var veldig bevisst på å ha en identitet som en lokal forfatter, knyttet til heim og familie og oppvekst. Sjølsagt kunne nok jeg dermed bebreide henne litt at hun ikke ville se og våge et litt videre utsyn, der hun kunne bruke alt dette til å skrive den romanen hun bar på inni seg men ikke riktig maktet å realisere. Noe hun så på sin side forsikret meg om at hun hadde planer om å gjøre. Kanskje…
Edel Marie hadde en stor familie; døtre, sønner og barnebarn. Nøyaktig hvor stor forsto jeg antakelig ikke helt før i hennes begravelse. Der jeg nok også forsto at ikke bare hadde hun elsket sin familie, men at de også til fulle hadde elsket henne tilbake.
Jeg måtte virkelig kommentere til ei av hennes døtre den nesten overveldende opplevelsen det var for meg som jo har en ganske liten familie å se hvor mange etterkommere Edel Marie etterlot seg.
Og det var også til og med i begravelsen fullt mulig å observere at hennes kreative talent var blitt videreført i hennes barn og barnebarn!
Når det gjelder direkte boklige utgivelser er det dessverre ikke så mye Edel Marie har etterlatt seg. Det er først og fremst diktsamlinga Fra havrand til blåne fra 1975, og jeg hadde også den glede å samarbeide med henne i utgivelsen av lyrikkantologien Hverandre, som ble utgitt på Rune Forlag i 1976.
Ein er ikkje den ein trur ein er Når nokon spør deg, da tenkjer du: Korleis er eg lell? Snill? – Nei. Eit troll då? Kanskje meir det… Men du veit vel korleis du er sjøl? spør dei. Ja, kanskje veit eg det innest inne – Men det vil eg ikkje fortelja nokon.
I vår lille «forfatterfamilie» i Nordmøre Forfatterlag var vi i hvert fall aldri i tvil om hva og hvordan du var, Edel Marie. Du var en god og snill og kjær venn og kollega.