Minneord:
Oddmund Havnen (1934-2010)
Min gode venn og forfatterkollega Oddmund Havnen døde brått og uventet 5. april 2010. Han ble begravet på kirkegården i Gjemnes på Nordmøre den 9. april.
Oddmunds død kom som et sjokk, for det var jo ingen ting som tydet på at noe slikt skulle skje. Jeg hadde ganske nylig snakket med ham i telefonen. Vi diskuterte diktsamlinga han arbeidet med, og han hadde også akkurat sendt meg sin aller første novelle som vi også snakket litt om etter at jeg hadde kommentert den og foreslått et par små endringer pr. e-post. Det ene av mine forslag var han enig i, det andre var han mer tvilende til.
Dessverre måtte jeg jo innrømme på hans spørsmål om min egen skriving at jeg nok ikke kunne kvittere med en like stor skriveaktivitet i øyeblikket, men han svarte at han kjente seg ganske sikker på at jeg nok også ville komme i gang igjen snart.
Kanskje kunne det løsne etter den turen sammen vi var i ferd med å planlegge? Muligens en tur til fjells, siden vår siste tur hadde gått til Veidholmen – det måtte da kunne bli inspirerende for oss begge?
Slik skulle det altså dessverre ikke gå. Med Oddmunds død er en av Nordmøres mest aktive og dyktige forfattere borte. Vi møttes gjennom dannelsen av Nordmøre Forfatterlag, og det som videre skjedde kan dere la Oddmunds egne ord beskrive:
http://forfatter.net/knudtsen/gjester/2004/gjest-oh-1104.shtml
Sjølsagt er det ikke akkurat slik jeg ser det, men hans sannhet er uansett like bra som min. Og jeg tviler på at jeg kan beskrive det hele bedre og mer truffet på kornet enn dette.
Siden denne gjesteartikkelen ble skrevet i 2004 fikk Oddmund utgitt tre bøker til, Sofa til besvær (roman, 2006), Diana Dianu (roman 2008) og Etterlysning (dikt, 2009).
Det kan jo være at jeg fornærmer noen, men uten min – og særlig – Oddmunds innsats ville Nordmøre Forfatterlag opphørt å eksistere lenge, lenge før det i praksis gjorde det. Om laget vil gjenoppstå i noen form, se det kan nok bare tiden vise.
Det er uendelig vanskelig å skrive minneord om en venn og om et vennskap som bare ble sterkere og sterkere år for år. Et vennskap som man jo helt uten grunnlag i virkelighetens brutale verden på sett og vis jo trodde man skulle eie i all evighet…
Det eneste gode må være at sjøl døden kan ikke drepe et forfatterskap – langt derifra! Oddmunds bøker står i bokhylla og hver eneste en av dem er så genuint “ham”, at jeg ikke kan lese i dem uten å i hodet mitt høre hans stemme som leser dem for meg!
Han hadde også en sterk og god utvikling som forfatter, der romanen Diana Dianu i mine øyne står som selve høydepunktet i forfatterskapet.
Det kan jo hende at noen undres litt over vennskapet vårt også. Hva – utenom skrivinga – kunne forene to på mange måter så ulike personer som oss to? Helt ulike i bakgrunn, i alder (skjønt det jevner seg mer eller mindre umerkelig ut med åra), i livssyn og politikk. Vi burde vel nærmest heller vært uvenner vil kanskje noen tro som legger ekstra stor vekt på slikt.
Oddmund og jeg pratet om ting, berettet for hverandre, fortalte hverandre om livet vårt, om meninger og opplevelser, men vi diskuterte egentlig aldri noe annet enn vår felles lidenskap, skrivinga.
Det er tilfredsstillende å ha venner man er enig med i mye, men det kan faktisk gi mer å ha venner man bare rett og slett respekterer meningene og livssynet til fordi man jo etterhvert forstår at meningene står til personen og at uten dem ville det vært en annen person. Og jeg ønsket bare ikke Oddmund noe annerledes enn det han var.
Jeg har også hatt andre venner som jeg har hatt et liknende forhold til, men egentlig da opplevd at den toleransen mest bare gikk en vei… det var ikke tilfellet med oss to.
Både i livssyn og politikk sto Oddmund og jeg temmelig langt ifra hverandre. Merkelig nok var altså akkurat det helt greit, nærmest litt interessant og spennende. Og sjøl om vi aldri snakket om politikk særlig inngående kom jo det meste fram i det vi fortalte hverandre om livet vårt. Han visste hvor jeg sto og jeg hvor han sto og ferdig med det. Han lo forresten litt da han fortalte at hans far faktisk var den eneste i stemmekretsen på Bergsøya som i stemte på NKP. Vel, så hadde vi begge i det minste en far som stemte på det samme partiet!
Ut over det lot vi altså politikken stort sett ligge – og i såkalte “konkrete saker” var vi oftest forbausende enige. Barndom og oppvekst hadde både likheter og til dels store forskjeller – og det skapte også interesse og nysgjerrighet. Hvordan hadde vi blitt det vi ble, og begge endt opp med den samme interesse for og ikke minst evne til å skrive bøker.
At Oddmund tilsynelatende så på meg som en slags læremester var jo smigrende, men jeg kunne liksom aldri ta det helt alvorlig. Jeg vet ikke om jeg egentlig fikk sagt det tydelig nok til ham, men i de diskusjonene vi hadde om litteratur lærte også jeg mye av ham. Det var dessuten rett og slett uhyre lærerikt å gå igjennom tekstene hans og gå igjennom detaljer i både språk og innhold med ham.
Bøkene hans hadde nok fortjent å komme ut på et større forlag med flere ressurser både til markedsføring og distribusjon, men det viktigste var jo at de faktisk ble utgitt – og dersom noen skulle tro at Oddmund “gikk runden” med manusene sine før de kom ut på Snøfugl Forlag, så tar de helt feil. Jeg vil gjerne slå fast en gang for alle at han var en god forfatter. Kanskje er jeg forutinntatt når jeg skriver dette, kanskje ser jeg også bøkene hans gjennom vennskapets brilleglass, men jeg tror egentlig jeg er objektiv nok i alle slike sammenhenger. Jeg tror ikke Oddmund sjøl ville stolt et øyeblikk på mine evner som “konsulent” dersom han hadde hatt grunn til å tro noe annet.
Men i en forstand sviktet nok min objektivitet meg når jeg leste hans manuskripter og senere bøkene etter at de var kommet ut: Når jeg leste kunne jeg høre Oddmunds stemme inne i hodet. Det vil jeg nok gjøre også i framtida, når jeg leser dem om igjen. Det vil også da føles bare godt.