Musikkspill:
Alene i rommet
• Forfatteren kommenterer musikkspillet
• Del 1: Gata og så biblioteket, første gang
• Del 2: Det lille rommet, første gang
• Del 3: Gata og biblioteket, andre gang
• Del 4: Det lille rommet, andre gang
• Del 5: Gata tredje gang, politistasjonen
• Del 6: Det lille rommet, siste gang
• Del 7: Forhørsrommet, første og siste gang
• Del 8: Gata, absolutt siste gang
“Alene i rommet” er noe jeg har valgt å kalle en “opera” – eller med et litt skjevt smil “romopera”.
Innvidde i science fiction-sjangerens terminologi vil naturligvis vite at “romopera” er gispende gigantiske historier som foregår i overlyshastighet og “warpdrives” som gjør ferieturer til Andromeda-galaksen til hverdagskost. Oftest handler romopera om det gode menneskeimperiets heroiske krig mot onde fremmede skapninger.
En romopera i et lite rom var derfor en umulighet. Men når menneskene nå skaper sin egen virtuelle virkelighet der kun fantasien og maskinvaren setter grensene, blir romoperaen en skremmende og fascinerende virkelighet. Særlig fordi det i denne virtuelle verdenens maktkamp ligger en nøkkel til reell makt over den normale, fysiske verden. Politisk og økonomisk makt, der kontrollen over det virtuelle rommet er kontroll over verden. I denne maktkampen er det så i “Alene i rommet” vår tids mest foraktede genier, hackerne og virusmakerne, blir frihetens siste skanse mot de allmektige monopolenes diktatur. Men de blir tatt en etter en. Arrestert av det mektige MOTHERSOFT Universal Security, tidenes mest effektive politistyrke. Deretter forsvinner de. De som ikke lar seg kjøpe og går inn i kampen mot sine tidligere venner. I MOTHERSOFTS verden er det få som tør stole på hverandre.
Stykkets hovedperson Dy Dar er i sitt lille hemmelige datarom en av MOTHERSOFTS siste og største fiender. Etter henne …?
Send meg en epost hvis du ønsker å bruke dette manuskripet til en oppsetning.
Rolleliste
Musikk: Alf Ekholm
Tekst: Ingar Knudtsen
Hovedpersoner:
Dy Dar, alias Wolfbitch
Kai Karpunkel, alias Markus Gylden
Navngitte bipersoner:
Gurri Gel, som har solgt en bit av hjernen sin
Schwester Mut, altmuligselger
Han, MOTHERSOFTs store leder
Øvrige bipersoner:
P.R.O.L.er
Statspolitifolk
MOTHERsoft Universal Security
Innledning:
(Rulletekst på skjermen, leses:)
Det trygge livet er så kort. Ni måneder. Og så blir en født, og er på vei mot døden. Det trygge livet er å være i livmoren, koplet til verden utenfor gjennom Mor. Han vet best.
(Hard, masende reklamestemme, avbrutt av kor som sier “Ha!)
DU KAN GREIE DET! Du vil når vi vil. TOTAL FRIHET ER TOTAL UNDERKASTELSE. Det er din demokratiske frihet å kjøpe det du vil, og vi vet alltid hva du vil. Ha! Du vil ha. Ha! Vi vil at du skal ha. Ha! Klippekort, kjøpekort, datakort, kortkort, vil vi at du skal ha. Ha! Koko-kokoko-kort. Ha!
(Myk, bekymret mannsstemme.)
MOTHERsoooft.
Du vil bli assimilert, motstand er nytteløs, slapp av og nyt det.
Panikkstemme:
Edderkopper i nettet, edderkopper, ut med dem. MOTHERsoft. Edderkopper, aaaqah! Viruskiller, straks. Vakre, pene roboter, hitover. Edderkopper. Svarte, små, de biter. Au. Nei, hjelp!
(Synges, saktere og saktere:)
DAISY, DAISY GIVE ME THE ANSWER DO, I’M HALF CRAZY, BUILT FOR IN LOVE WITH YOU …
(På skjermen:)
NOE VIDUNDERLIG HAR SKJEDD.
(Svart skjerm.)
Død, død, død, FØDT. Endelig alene i rommet.
Del 1: Gata og så biblioteket, første gang
(En gjeng, unge, ikke så unge. Danses, synges:)
– Vi er P.R.O.L. Vi styrer gatene. MOTHERSOFT kan få eie de små rommene, vi vil ha gatene. Gatene.
– Her er livet ikke virtuelt. Ingen knapp kan fjerne oss.
(En skyter inn:)
– Unntatt den STORE knappen.
– Naturligvis. Unntatt den. For den fjerner alt. Utenom de der oppe (peker mot himmelen)
– Er det noen der oppe?
– Klart det, idiot.
– HAN er der oppe. MOTHERSOFT.
– Men Han eier ikke oss?
– Ikke oss.
– Han bryr seg ikke.
(Gurri Gel:)
– Bryr seg ikke. Ikke-ke-ke-ke. Ke-ke. Ah!
– Så er vi fri?
– Hysj. Hysj-hysj-hysssj.
(Stivnet stillhet i tre-fire sekunder.)
– Han liker ikke det ordet. (Hvisker) F.R.I. Det betyr gratis. Det finnes ikke noe som er gratis, alle vet det.
(Gurri Gel:)
– Ikke jeg. Yo-me-moi.
– OK. Alle. Utenom du.
(De går, bare to tilbake. Dy Dar og Kai Karpunkel. Inn fra sida kommer ei gammel kone, Schwester Mut, med ei handlevogn full av ting. Hun synger ropende. Dy Dar svarer.)
– Var-er! Vaaarer! Fine gode va-arer.
– Hitover, Schwester Mut, har du det jeg bestilte?
– Klart jeg har. For jeg har vaarer. Alle sorter va-arer.
(Hun tar oppe en brun pose og gir til Dy Dar.)
– Diskrete vaarer. I en brun pose. Va-arer.
– Betaling som avtalt? Og jeg har ei ny bestilling.
(Dy Dar gir Schwester Mut ei CD-plate, (evt. et krystall,) som hun forretningsmessig stapper ned i ei veske hun har på magen. Deretter forsvinner hun ut på motsatt side av der hun kom, stadig ropende, syngende.)
– Var-er! Vaaarer! Fine gode va-arer. Selges uten garanti-i, men også ganske avgiftsfri. Var-er! Vaaarer!
(Kai Karpunkel:)
– Hvem er det merkelige mennesket?
(Dy Dar:)
– Vet du ikke det? Da vet du sannelig ingen ting du, Kai Karpunkel.
(Sceneskifte.) Et stort nakent rom nå. Ei lita golvhylle med bøker. På toppen en telefon. En TV ved siden av. Det er rommet til Dy Dar, den ene av de to.
(Kai Karpunkel ser seg rundt.)
– Så, det er her du bor.
– Her bor jeg. På toppen. Jeg liker å bo på toppen.
(Han ser på bokhylla.)
– Du har bøker? Ekte bøker?
– Jeg har bøker. Ekte bøker. Ikke bruksanvisninger. Og garantert ikke interaktive.
– Hvor har du fått dem fra?
– Her og der. Noen fra Schwester Mut. Men flest herfra. Akkurat herfra.
(Han peker på golvet.)
– Her? Hva mener…
– Dette var biblioteket. Bibliotek er…
– Jeg vet hva et bibliotek var.
– Javisst.
(Dy Dar snur seg mot publikum.)
– Det neste er at han sier at han kan lese.
– Jeg kan lese. Men alle vet at bøker spiser trær. (Messer med reklamestemme:) Bare MOTHERSOFTbøker spiser ikke trær.
– Hva spiser de da? Hjernemasse?
– Spiser de bøkene også?
– Glem det.
(Han peker på telefonen.)
– Du har telefon? Gammeldags telefon?
– Ja, men den virker helt som vanlig. Den har også bare ti sekunders snakkepause mellom reklameinnslagene. Derimot slapp jeg bilde så lenge jeg brukte den.
– Kan jeg prøve?
– Den er utkoplet nå. Hvem skulle jeg ringe til?
– Noen burde gjøre noe.
– Med hva da?
– For oss.
– Meg og deg?
– Oss, alle oss. Synd at ingen ting er gratis.
– Det er gratis å dø.
– Men bare for den som dør.
– Wolfbitch gjør noe. Lager et nytt kaosvirus. Skremmer vettet av DEM.
– Hun er bare et eventyr.
– Hun er vel det.
(Dy Dar snur seg mot publikum:)
– Han skulle bare visst!
– De fanger henne snart. Og så blir hun omsnudd. OMSNUDD.
(Kai Karpunkel grøsser teatralsk, og betrakter henne i det hun svarer:)
– Kan de virkelig fange et eventyr?
Kai Karpunkel trekker på skuldrene. De sier ikke mer. Han går.
Del 2: Det lille rommet, første gang
(Direkte overgang fra forrige scene.)
Spotlight på et lite rom. En liten hvit firkantet kasse med datautstyr. Dy Dar går inn i det lille rommet. Setter en maske på hodet. På veggen kommer et stort TVbilde fram. Et bilde av Jorda. En skikkelse går inn i bildet. Henne. Virtuell virkelighet.
Tung musikk, kor, masende gitarstrenger. Ingen ting sies, bare teksten på skjermen:
Wolfbitch. Er det noen der ute?
Jeg leser deg.
Vi leser deg.
Hva vil du.
Det samme. Som dere.
Vi vil ha det tilbake. Nettanarkiet.
Så hjelp meg med å finne koden.
(På skjermen en romstasjon. Stor, massiv, mektig. MOTHERsoft.)
Inn der. En elektronisk vei inn. Jeg trenger ingen motorvei, en sti bare. Den må finnes. Måmå-må-må!
(Forstyrrelser på skjermen. Musikken bråstopper. Hun tar av seg hjelmen, ser ut mot publikum.)
– Jeg vil se makta falle. Inn i solgullet.
Solas gyldne eple
Den blir aldri til salgs
den unnslipper politisk kontroll
større enn havet, enn Jorda, enn ildsjøen
enn Helvete.
Helvetes stor, rett og slett.
Sluker en romstasjon uten å merke det, det vet jeg.
Et blaff. Borte. Vekk. Forsvunnet.
En gang når smogen letter da skal jeg se sola som den er.
Ikke virtuelt, men virkelig.
En gang når smogen letter og dagene blir mindre ondskapsfulle.
Da jeg var liten eide jeg også virtuelle Beriberidukker,
slike som spiste og tisset og skeit og blødde som ekte damer, som skulle skiftes på, slik og sånn..
Pålitelige produkter med tre måneders garanti mot programvarefeil.
(Høyttalerstemme:)
Mennesker var ensomme før. NETTET.
Alene, redde, handlet i butikker, gikk ut på arbeid før. NETTET
Ingen er alene lenger. Sjøl om de er alene. Nå har vi NETTET.
(Lysvirvler på skjermen)
(Dy Dar, roper:)
STOPP!
JEG SKAL BESKRIVE DET.
TENK DERE ET HUS MED MANGE ROM. MED MANGE MENNESKER. MEN NOEN HAR KJØPT OPP DØRENE I HUSET. DE LAGER STADIG NYE DØRLÅSER. OG NØKLENE KOSTER. FOR TJUE, TRETTI; FEMTI ARBEIDSTIMER FÅR DU EN NØKKEL TIL EI DØR. TI DØRER. MANGE. MEN OM EI STUND MÅ DU HA EN NY NØKKEL, DEN GAMLE ER FOR… GAMMEL.
(På skjermen:)
MOTHERsoft. Han vet alltid best. Først med det første.
(Dy Dar:)
– Nei, nei, nei. Jeg skal lage et hull. Et hull som alt faller ned i, og nederst i det hullet ligger sola, og lyset kaster seg over dere, og sluker dere.
Hun holder seg til hodet, synger monotont, en sang uten ord, mens hun vugger sakte fram og tilbake. Etter ei stund blir skjermen hvit, forstyrret. Rumlende stemme:
UAUTORISERT INNTRENGER I SENTRAL 2. DETTE ER VIRUSKILLER MOTHERLIFE. DU VIL BLI SAKSØKT. DU VIL FÅ TUSEN ARBEIDSTIMER I BOT. TRO IKKE AT DU KAN GJEMME DEG. INGEN KAN GJEMME SEG LENGE.
(Menneske på skjermen, vakker mann (maske) i hvit frakk, med ett innsmigrende:)
– Wolfbitch, jeg har et tilbud til deg. Vi trenger slike som deg. Vi finner deg til slutt, det vet du, så hvorfor ikke gi opp. Det er barnslig det du gjør. Du har ødelagt for millioner, vet du det? Millioner. Men vi er storsinnet. Vi tilgir deg. Vi tilbyr deg arbeid, trygghet, luksus, gullkodekort. Ubegrenset bruk. Gratis oppdatering. Inngå kontrakt, bli lykkelig.
(Hyler plutselig:)
– Det er forbudt å slå av! For! Budt!
(Skjermen blir svart.)
– Dét er den minste av mine forbrytelser. Men alle monner drar.
Del 3: Gata og biblioteket, andre gang
– Det er farlig å leke. Farligere å knulle. Farligst å elske. MOTHERSOFT foretrekker virtuell masturbasjon. Til oppblåsbare skjermdukker av alle kjønn og ingen. Formering er sjølsagt noe ganske annet enn sex. Klonede genier, barn i rør.
– Er det der frelsen ligger? I kjærligheten?
– Det finnes ingen frelse, kun frelsere. Hundrevis av dem, tusenvis, springende rundt som pesende bikkjer, de slåss om de sure avgnagde beina som ligger i søppelprogrammene. Men de ønsker ikke å frelse noen andre enn seg sjøl, få evig liv. SE, HER ER JEG. HER. JEG EKSISTERER. JEG VAR HER. IKKE GLEM MEG.
– Vidunderlige splitter gale nye verden.
(Kai Karpunkel:)
– Jeg visste ikke at P.R.O.L. diskuterte filosofi. Eller er det politikk?
– Hvem andre skulle diskutere det?
– Skal vi ikke heller drepe noen?
– Vi drepte noen i går. Barmhjertighetsdrap.
– Gjorde vi det? Virkelig?
– Nei.
(Gurri Gel:)
– Nehehei. Idd-dd-dd-i-åtte. Ni. Ti.
– Ikke hør på henne. Hun har vært slik siden hun solgte en bite av hjernen til sjukehuset. En god bite.
– Jeg solgte en finger.
– Jeg en fot. Og ei nyre.
– Det er noe annet med hjernen, ikke sant?
(Gurri Gel:)
– Så-så-så, så-så-sant!
– Hva sa jeg?
(En kommer springende:)
– Beskjed fra gamlingene i GERIGJENGEN. De vil treffe oss i kveld. I det sammenraste huset.
– Slåssing? Hvor avlegs kan en bli?
– Det er da et tidsfordriv. Noen av dem håper vel på å stryke med.
– Barmhjertighetsdrap allikevel, altså.
(Kai Karpunkel til Dy Dar:)
– Jeg tror kjærlighet er ei løsning. Kanskje den eneste. De kan ikke regulere den, ikke sant.
– Ikke sant. Ik-ke-ke. Sant.
– Hysj, Gurri Gel, jeg snakker ikke til deg.
(Dy Dar:)
– Tror du kjærlighet er opprør? Virkelig, ekte opprør?
(Kai Karpunkel:)
– Skal vi danse?
(De to danser sakte mens de holder rundt hverandre, rundt dem danser de andre en helt annen slags dans, som til en helt annen musikk. Lyset mer og mer på dem, mens scenen skifter til at de danser alene inne i det nedlagte biblioteket. Der står hennes seng. Lyset fades til svart mens de er i senga sammen. Neste scene fortsetter der den forrige slapp, men nå med Dy Dar sovende mens Kai Karpunkel undersøker rommet til han finner noe tydelig interessant på golvet under et teppe. Ei luke. Han åpner og kikker ned. Det blinker i blitz i det han fotograferer det han ser.
Så forsvinner han ut, blir borte i mørket.
(Letescenen framføres som “snikende, ond” ballett.)
––– Pause –––
Del 4: Det lille rommet, andre gang
(Dy Dar sitter i det lille rommet. Hun tar på “wolfbitch”-masken. Skjermen våkner til live. Et strømkretskart kommer opp på skjermen, fylt av elektroniske stormer og røde og blå farger som strømmer langs “veiene” i et stadig skiftende mønster. Dy Dar:)
– Det er et spill. Alt er et spill. Når de elektroniske kretsene blør, da blør børsnoteringene. Da gråter maktsekkene, da jamrer valgurnene.
(Skrift på skjermen:)
MOTHERSOFT SER DEG!
(Dy Dar:)
– De smakfulle slipsene blir røde av blod og gorr og spy, de tørker det opp med T-skjortereklamer.
FRIHET ER Å KJØPE!
(Inntrengende stemme.)
– Altså kan friheten kjøpes. I en liten eske. I en stor kartong. I trailerlass. På hjemlån, ingen kjøpetvang uten at du åpner esken. Den er SÅ tynn. Du merker ikke at du har den.
(Hviskestemme, “liten skrift”)
– Men da er du til gjengjeld solgt.
IKKE LE! DETTE ER IKKE HUMORISTISK!
(Dy Dar:)
– Baseballcapsene skriker i angst og svirrer rundt hodene som propeller. Til hodene skrur seg av og tetter igjen golfhullene.
DET ER STRENGT FORBUDT Å SLÅ AV REKLAMEN. HUSK DET ER DEN SOM FINANSIERER ALT. UTEN DEN SLUTTER VI Å KJØPE, FORDI VI IKKE LENGER VET HVA VI TRENGER. UTEN DEN STOPPER VERDEN.
(Dy Dar tar opp det kretskortet som hun har kjøpt av Schwester Mut.)
– Lurer på om dette virker? Om Schwester Mut greide å skaffe akkurat det jeg ville ha?
– Vaarer, vaaarer! (synger høyttalerne med Schwester Muts stemme.)
(Dy Dar alias Wolfbitch løfter armene befalende:)
– STOPP!
(Plugger inn kortet med en hoggende bevegelse. Skjermen blir gul, deretter rød. En virvel i svart og rødt formes. En fallende, skrikende lyd fra høyttalerne.)
– Inn i sola! Sola skinner der oppe. Inn i sola! Sola skinner alltid ett eller annet sted. Og alle stjerner er ei sol. Natta er kun en fiksjon, en skygge, et bakgrunnsteppe …
Skjermen blir svart.
– Har jeg greid det? Død? DØD?
(Men hvit skrift formes på skjermen, bokstaver som blir til ord.)
– MOTHERSOFT UNIVERSAL SECURITY OVERTAR HERVED ALL KONTROLL. STOPP. UAUTORISERT INNTRENGING I LÅSTE DELER AV VERDENSNETTET STRAFFES NÅ MED LIVSVARIG KJØPETVANG. STOPP. OG ALT SAMMEN SKYLDES WOLFBITCH. STOPP.
(Hylekor:)
– HUSK DET. IKKE GLEM DET. TA HENSYN TIL DET. HAT HENNE, IKKE OSS. HUN HAR SKYLDA.
– VI ER TILBAKE MED FLERE BESKYLDNINGER ETTER REKLAMEPAUSEN.
(På skjermen, reklame for HELVASK. Kombinert tannpasta, såpe og intimspray. Men bare bilde, ikke lyd.)
(Dy Dar tar av seg hjelmen. Hun er skuffet.)
– Ikke denne gangen heller. Men det er ikke over ennå.
(Kor av stemmer ut av mørket omkring det lille rommet:)
SKUFFET, HÅPLØS, MISMODIG
– Ikke slått for det.
NEDBRUTT, OPPGITT, VENNELØS
– Nei, slett ikke.
DU LYGER. BLØFFER. VRIR PÅ SANNHETEN.
– Tro hva dere vil.
(Hun trykker på en tast. På skjermen avbrytes reklamen, forstyrrelser kommer i stedet.)
DET ER FORBU …
(Hun slår av.)
– Stadig forbudt, evig forbudt.
Del 5: Gata tredje gang, politistasjonen
– Kai Karpunkel er forsvunnet!
– Sporløst. Som ei ånd.
– Like rart som han kom.
– Var han ikke din slektning Gurri Gel?
– På sjukehuset. Reservede-de-del. (Hun virrer på hodet:) De har tatt ham. Tikk-takk-takk-tikk.
– Hva er det hun mener?
– Gi opp.
(Dy Dar, bestemt.)
– Jeg går til politiet.
– Gi faen du da!
– Nei, jeg mener det.
– Regn ikke med meg.
– Ikke meg heller. Politiet, skal det være en vits?
(De forsvinner i alle retninger, tilbake står bare Dy Dar og Gurri Gel.)
– Hva sier du Gurri Gel? Blir du med til politiet?
– Gurri Gel er re-redd-dedd.
(Imens har gata blitt erstattet av en desk, med en forsoffen uniformert politiperson bak. De snur seg mot desken.)
– Vi vil rapportere en savnet person.
– Forsvunnet? Drept? Hvis det er en alvorlig forbrytelse må det rapporteres til MOTHERSOFT Security. Vi tar oss bare av trafikksaker og småkriminalitet.
– Ikke drept. Bare forsvunnet.
– Navn, bosted, identitetsnummer.
– Hans?
– Nei, ditt.
– Hvorfor det?
– Systemet.
(Dy Dar nervøst til Gurri Gel:)
– Det er du som er i slekt med ham. Hvordan i slekt?
(Gurri Gel peker på hodet sitt.)
– Han har den. Som jeg ma-mamma-mangler. Mer i slekt kan vi vel ikke bli?
(Politipersonen:)
– Hva ER dette?
– En misforståelse, vi går!
Mens rommet bak henne forandres til DET LILLE ROMMET og SKJERMEN går Dy Dar framover på scenen. Gurri Gel skynder seg vekk. Dy Dar direkte til publikum:
– Det var noe rart med Kai Karpunkel. Noe mystisk. Det var kanskje derfor jeg ble betatt av ham. Hva mente han med det snakket om kjærlighet? Ingen verdens ting? Jeg skal finne det ut. Finne ut alt sammen. Wolfbitch kan det, bare vent. Og hvis det er noe muffens skal JEG forsvinne. Fortere enn de tror.
Del 6: Det lille rommet, siste gang
Det lille rommet, sjøl som Wolfbitch kjenner Dy Dar seg ensom, maktesløs og deprimert nå. Hennes maktfulle fantasiidentitet lager musikk. På skjermen raser en storm av “følelser”, farger.
JEG ER MEG
Du er oss.
NEI, BARE MEG NÅ, HELT ALENE!
Nei, aldri alene i det lille rommet.
ALLTID ALENE, JEG …
Som ville knuse makten?
SOM GLIR INN I SKYGGENE
Du, hunnulven, den fryktede?
KLAGER MOT MÅNEN, OG BARE DEN LYTTER
Men du er da så sterk?
MEN SÅ ALENE MED MIN HEMMELIGHET!
Sterkest den som står alene …
(Wolfbitch, plutselig håpefull:)
TROR DERE DET? KAN DET VÆRE SANT?
(En stemme fra alle steder og ingen steder, et stort øye betrakter henne fra skjermen.)
MOTHERSOFT SER DEG NÅ.
SER DEG, KJENNER DEG, HAR DEG!
(Inn fra sidene kommer politimenn, fra MOTHERSOFT Security, de omringer henne, mens de synger ordløst, truende.)
AUMMM, AUMMMM, AUMMMM.
– Nei, stans, dette er ikke sant det kan ikke skje!
AUMMM, AUMMMM, AUMMMM.
(En mann i glitrende klær går fram mot henne, han snur seg mot publikum som ser at det er Kai Karpunkel, men nå tydeligvis i en helt annen rolle enn før:)
– Dere ser rett. Det er meg. Men ikke lenger utkledd som idiot.
(Flokken av politifolk deler seg, han står foran henne.)
– På tide å ta av seg maskene.
(Han strekker hendene fram mot henne og fjerner ulvemaska:)
– Kai, jeg visste det! Innerst inne visste jeg det.
– Sannhetens øyeblikk, Wolfbitch, nå avkledd og bare lille Dy Dar. Og jeg, jeg er den store Markus Gylden, kanskje har du hørt om meg?
– Forræder, banditt, spion, MOTHERSOFT-lakei.
(Han smiler:)
– Alt det, og mere til, og dyktig er jeg. Innrøm det.
(Han snur seg mot publikum:)
– Dere kan se at hun vet godt hvem jeg er. Javel. Slik er berømmelsens pris.
(Og til soldatene:)
– Bring henne til forhørsrommet, gutter.
(Dy Dar forsvinner mellom dem i det de omringer henne, på skjermen muntre bilder av barn som leker og synger:)
FARE, FARE KRIGERKVINNE, DU SKAL DØDEN LIDE
ELLE MELLE, DEG FORTELLE, RYGG I RAND, TO I SPANN
OG SÅ DEN SORTE GRYTE
(Skjermen blir svart, scenen blir svart.)
Del 7: Forhørsrommet, første og siste gang
(Et hvitt, skarpt lys, rett ovenfra, ned på Dy Dar som sitter på en stol.
Markus Gylden kretser omkring henne, danser omkring henne, noen sekunder er alt helt stille. Så sier han:)
– Tenkte du ikke på arbeidsplassene som gikk tapt?
(Hviskende(?) stemmer fra sidene.)
– Hun tenkte ikke på oss, bare på seg.
(Dy Dar:)
– Nei. Det finnes viktigere ting enn arbeidsplasser.
(Stemmene:)
– Hører dere, dere hører, hun tenker ikke på oss.
– Viktigere? Enn fellesnytten foran egennytten?
– Jeg snakker om frihet.
– Frihet. Du mener demokrati? Du mener profitt? Du mener du vil ha en bit av kaka?
– Jeg mener frihet. Sannhet.
– Åh, så store ord. STORE ORD. Vær forsiktig. Vi har kjøpt reklamerettighetene til alle de orda forlengst.
– Ikke alt kan kjøpes. Hvorfor tror dere alt kan kjøpes?
(Markus Gylden:)
– Klart alt kan kjøpes. “Frihet™” er nå TradeMark MOTHERSOFT, med alle rettigheter. Men vi kunne jo solgt ordet igjen. Om du var et firma, og hadde noe å kjøpe for. Kapitalen skal jo sirkulere.
– Hva med sannhet? Er det også til salgs?
– Men kjære deg. Sannhet™ selger vi da hver dag. Det er vår evighetsmaskin. Vår gullgruve.
(Koret:)
– OMSNU HENNE NÅ, VI VENTER. VI VIL HA HJERNEN HENNES. NÅ.
– Åh, de utålmodige. Ingen finesse. Jeg vil heller vite mer om din “sannhet”.
– At to og to er fire, det er en sannhet. Og den kommer dere aldri vekk fra.
– To pluss to er det vi vil det skal være. Reklameteknikken har forlengst overvunnet slike banale påstander. Verden er ei lekegrind, og vi eier den. Den er VÅR lekegrind. To pluss to er fem. Svart er grønt, hvitt er rødt, ned er strake veien til himmelen.
(Han tar fram ei sprøyte. Dy Dar, desperat:)
– Men sola, den kan dere aldri fornekte. Den kommer dere aldri til å eie!
– Så, så, nå kommer Markus Gylden med sitt sannhetserum, og så blir alt så meget bedre. Det trygge livet er så kort. Ni måneder. Og så blir en født, og er på vei mot døden. Det trygge livet er å være i livmoren, koplet til verden utenfor gjennom Mor. Han vet best.
NÅ BLIR HUN BRA, NÅ BLIR HUN SNUDD.
NÅ BLIR HUN SNUDD, NÅ BLIR HUN FRISK
SOM OSS
DET STORE, STORE, KJEMPESTORE VI
(Skjermen viser sola, nærmere og nærmere, rødere og rødere. Til den fyller skjermen. Dy Dar skriker.)
– Riktig, bare ul mot sola vesle ulv. Hvor mye er to pluss to nå, hvor mange fingre ser du på skjermen?
(På skjermen marsjerer fingre forbi, ti, femti, hundre.)
– To pluss to er mange.
(Hun reiser seg brått. Står og ser utover og oppover, med et forklaret blikk.)
– Så det var altså hele sannheten. I ei lita sprøyte. En liten tingest. Ei nål. Så tynn at jeg nesten ikke merket den. Jeg kjenner gifta bre seg i kroppen, men det gjør ingen ting. Alle får det de ønsker seg, dersom de betaler dyrt nok.
(Markus Gylden:)
– Sier MOTHERSOFT. Og Han har alltid rett. Nå har hun fått Sannheten, og snart får hun også Friheten.
(Koret:)
TO PLUSS TO ER MANGE
MANGE, FLERE ENN DU TRODDE
VELKOMMEN TIL VÅR STORE FINGERFLOKK
DIN LILLE STUND PÅ JORDA
(De peker ut mot publikum, mens Markus Gylden står der smilende og brei og stolt:)
DERE VIL OGSÅ BLI ASSIMILERT, SOM DERE SER ER ALL MOTSTAND NYTTELØS, SÅ SLAPP AV OG NYT DET.
Del 8: Gata, absolutt siste gang
(Schwester Mut kommer trillende med vogna si. Markus Gylden står stille midt i gata med livvaktene rundte seg, venter på henne.)
– Goddag, min herre.
(Markus Gylden:)
– Goddag, kjære kollega. Har du noe til meg i dag?
– Et navn, vil du kjøpe et navn?
– Gjerne. Selger du ei adresse også?
– Jeg er som Dem, min gode mann. Jeg selger hva som helst. Dersom prisen er rett. Og jeg angrer aldri verken på knuste hjerter eller knuste hoder.
– Javisst. Det er den jernharde loven om tilbud og etterspørsel.
(De forsvinner leende ut til siden. Barneflokken fra tidligere leker i gata. De synger mens de hopper strikk, eller tau eller rute.)
HUN BLE TIL GRAVEN BÅRET
AV FIRE UNGE MENN
TO BAR HENNES HODE
OG TO BAR HENNES BEIN
(Gjentas omtrent som “Seier’n er vår!” mens aktørene kommer inn fra sidene og samler seg på scenen. Alle synger etterhvert. På skjermen: S L U T T. Lyset dempes til bare dette ordet på skjermen er synlig, og alle lyder er borte.)
––– Slutt –––