Hvordan døde Tom Philips (1992) - Ingar Knudtsen Arkiv

Musikkspill:

Hvordan døde Tom Philips (1992)

Forfatteren kommenterer musikkspillet

Jeg skal ikke kommentere “Hvordan Døde Tom Philips” (heretter HDTP) særlig mye, det har jo andre gjort. (Se bl.a. anmeldelsen til Åshild Loftås.) Det ble satt opp i “Rockens uke” i Kristiansund i mars 1992, og premieren gikk på et tidspunkt da det raste snøstorm og politiet gikk ut i nærradioen og advarte folk mot å gå ut!

Jeg var altså like heldig som vanlig …

Stykket ble opprinnelig påbegynt som et bestillingsverk til Molde Ungdomsteater, som ønsket en oppfølger til “Smokey Joe’s Café” som de hadde slik sukksess med at de til og med re-eksporterte forestillinga si til Kristiansund på den store teaterfestivalen i Kristiansund i 1990!

Det dro litt ut før jeg ble ferdig med HDTP, og jeg husker ikke helt hvorfor det ikke ble satt opp i Molde slik intensjonene var. En av årsakene kan ha vært at dette stykket i motsetning til “Smokey Joe” hadde få store roller, slik at stykket fungerte dårlig for et frivillig ungdomsteater som sikkert ønsket seg et stykke der mange, helst alle, kunne få aktive roller. Det var også noe med sykdom og etterhvert nedleggelse av Molde Ungdomsteater, korriger meg gjerne noen der ute dersom jeg husker helt feil.

Uansett ble det til slutt min samarbeidspartner i så mange sammenhenger, musikklinja ved Atlanten Videregående, som tok tak i stykket.

At det opprinnelige ambisjonsnivået for forestillinga ikke lot seg gjennomføre (med oppføring i Kristiansunds “storstue” Festiviteten, osv.) var en skuffelse, men det var på den annen side en slags skjebnens ironi i at stykket til slutt ble satt opp i det som nå heter Goma Aktivitetshus, men som opprinnelig var min gamle folkeskole, der jeg gikk i fem av de seks årene med skolegang som jeg har! Det vil si, dersom jeg regner fra de sammnenlagt to-tre årene med sjukdom som antakelig må bære hovedskylda for mine problemer på skolen, men som samtidig gav meg all denne barndomstida til å fantasere og lese som antakelig var det som til sjuende og sist gjorde meg til forfatter!

Nå ble altså et musikkspill skrevet av meg satt opp i akkurat den gymnastikksalen der jeg i likhet med hovedpersonen i stykket hadde store problemer med å klatre i tau…

Sommerfuglene i magen til forfatteren etter som vi nærmet oss premiere skyldtes derfor ikke bare vanlige forfatternerver.

Samtidig må det nevnes at musikkspillet ble et kjærkomment samarbeidsprosjekt mellom meg og min datter Toini, og en hyllest til vår felles kjærlighet til rock and roll musikk og kultur. Samtidig er det vel heller ikke noen tvil om at Toinis diverse opplevelser som jente i musikkmiljøet både i Kristiansund og seinere i Oslo (og internasjonalt!) var med på å gi stykket noen av dets poenger.

Anmelderen Ole Kr. Stokke i Tidens Krav slo opp stykket som “Blinkskudd av far og datter”. Og han fortsetter: “Sammen har far og datter klart å lage et glimrende musikkspill som absolutt fortjener en mye større satsning enn oppførelse i en gymnastikksal.”

Men ut over det har han stor sans både for regi og skuespillerprestasjoner og musikalsk framføring. Det samme hadde tydeligvis publikum!

Et pussig lite poeng var at i stykket skulle Johnny være en til dels mye dårligere sanger enn Jenny. Det var han nå ikke. Johnny i Kjetil Walseths skikkelse overgikk til tider helt slike nyere rockekjendiser som Shakin Stevens og Alvin Stardust! Hadde han interessert seg for denne musikken tviler jeg ikke på at han ville kommet langt.

Og dette slett ikke sagt til noen forkleinelse for Jenny i Hanne Bæverfjords skikkelse, hun gjorde en utmerket innsats og sang som en “hurricane”. Den sangen jeg personlig liker best i stykket er imidlertid en nydelig doo-woop låt av jentegruppa “Sweethearts” med tittelen “I’ll Always Care”. Det sier vel kanskje litt om at hos denne forfatteren banker det et romantisk og naivt hjerte under det rå skinnet av kynisk menneskesyn og arbeiderklassekultur.

Hva hun heter som synger “lead” det husker jeg ikke, men hun synger nyyydelig, til tross for at jeg har en sterk mistanke om at denne musikken nå slett ikke er hennes “greie”.

At ingen har grepet fatt i stykket igjen og satt det opp andre steder skyldes vel delvis min egen sløvhet i forhold til “markedsføring”, men det er jo ikke for sent…

Ingar

Fra HDTP 1992

Til toppen av siden

Forfatterens sammendrag av musikkspillet

Hvordan Tom Philips endelig døde

– Forfatterens sammendrag til skuespillerne før de har begynt å lese manus)

FORTELLEREN:

Året er 1959. Stedet er hvor som helst i rock and roll-land. HVORDAN DØDE TOM PHILIPS starter i en gymnastikksal. Det er en historie om ei ung jente - Jenny - som går omkring med store drømmer om å bli rockestjerne. Kanskje ville det blitt med drømmene dersom ikke den vrange lærerinna til Jenny utviser henne fra skolen fordi hun synger i gymnastikksalen heller enn å klatre i tau.

C’ MON, C’MON, sunget av Jenny og ROCKING T spilt av “Bandet”

FORTELLEREN:

Jennys beste venn er Johnny Hansen. Han deler drømmene hennes og i en urettferdig og uforstående verden er det han som støtter henne. En dag skjer det ei katastrofe i rockeverden: Buddy Holly og Richie Valens og Big Bopper omkommer i ei flyulykke. Johnny foreviger øyeblikket i en sang som han har skrevet -

I HEARD IT ON THE RADIO, sunget av Johnny

FORTELLEREN:

Etterpå forteller Johnny sin venninne at han har fått kontakt med en mann som skal hjelpe ham. Tom Philips. En mektig mann i platebransjen, en hardkokt forretningsmann som tror rock and roll bare er et motelune som snart vil forsvinne, men helst ikke før han har tynt så mye penger ut av det hele som mulig.

TOM PHILIPS:

Hei, stopp, Mr. Forteller! Det er ikke slik det er i det heletatt. Jeg vil det beste for disse ungdommene. Er det så noe galt i at jeg får noen kroner for det? Naturligvis ikke. (Peker på Jenny):
OK. Du får fem minutter, jente. Få høre hva du kan.

FEMALE HURRICANE sunget av Jenny

FORTELLEREN:

Philips liker det han hører, men ikke det han ser. Han vil at Jenny skal bli ei søt syngedame, ikke noen tøff “ROCKE-JENNY” slik hun sjøl drømmer om. Sangen hun har skrevet tror han passer bedre for Johnny Hansen, så han lokker Johnny til å “overta” sangen til Jenny.

PHILIPS:

Det var da ei forferdelig vinkling på dette stykket. Musikkbransjen er en hard bransje for tøffe gutter. Å innbille Jenny noe annet ville være å lyge. Plass for søte jenter er det alltids, men da får de jaggu følge reglene. Mine regler. “FEMALE HURRICANE”. Hah! Jeg skaffet henne en annen sang, gjorde jeg ikke? Gjorde jeg ikke, Jenny?

MIND YOUR OWN BUSINESS sunget av Jenny

FORTELLEREN:

Til tross for at Jenny er sint ser hun ingen annen vei fram enn å delta i spillet til Tom Philips. Vennskapet med Johnny er ødelagt. I det store speilet på rommet sitt snakker hun med speilbildet sitt. Og når hun ser i speilet så ser hun ikke lenger den hun er, men den hun ønsker å være. Bak speilet er en hemmelig verden der ting er annerledes.

TOM PHILIPS:

Det ante meg at hun var sprø.

FORTELLEREN (ignorerer TP):

Blant venninnene til Jenny er også Bente, som er opptatt av magi og heksen’ og mener at hun skal greie å forhekse Tom Philips som straff for at han er slik en drittsekk. Gi ham skikkelig kløe.

TOM PHILIPS (peker anklagende på fortelleren):

Hva er det du sier? Drittsekk! Jeg saksøker deg…

THE WITCH SONG sunget av Bente

Vi ser Philips stå der og klø seg.

PHILIPS:

Jasså, det var slik det hang sammen! Utakknemlighet. Det er verdens lønn. Jeg sliter og slaver for disse ungdommene. Fikser og trikser og ordner alt til det beste. Nå på lørdag skal både Jenny og Johnny opptre på den store konserten. Da braker det løs og de er på vei mot stjernene. Takket være meg!

I’M THE MAN sunget av Tom Philips

KONSERTEN:

I’LL ALWAYS CARE sunget av “Sweethearts”

ROCKIN HURRICANE sunget av Johnny

MY BOYFRIEND nesten ferdigsunget av Jenny før hun avbryter seg sjøl:

JENNY:

Tror dere dette dette var meg, det var pokker ikke meg. Det var et produkt. Et fordømt råttent Tom Philips-produkt!

PHILIPS (brøler i det Jenny springer ut):

Du er ferdig jente! Ferdig som sanger!

FORTELLEREN:

Jenny er fortvilet. Hun føler at hun har feilet allerede før hun fikk begynt. Alt har gått galt. Drømmene er knust. Den eneste som trøster henne og fortår henne nå er jenta inne i speilet. Jenny i speilet prøver å få Jenny til ikke å gi opp.

SWEET DREAMS sunget av Jenny

FORTELLEREN:

Tom Philips tenker naturligvis med lommeboka, og når den sangen som Jenny skrev og som Johnny gav ut på plate blir en stor suksess, ombestemmer han seg naturligvis. Han har bruk for Jenny, ihverfall til å skrive sanger. Så får han heller tåle henne som hun er, ihvertfall ei stund.

PHILIPS:

‘Tenker med lommeboka’? Hørt slikt? Er det noe galt i åføye seg etter markedet også nå? Er det kanskje ikke markedskreftene som styrer alt? Hvem er jeg til å sette meg opp imot en slik makt?

FORTELLEREN:

Philips ringer til Jenny og ber henne komme til kontoret sitt. Ber om godt vær.

PHILIPS:

Godt vær? Javisst. Snøstorm, det var det vi fikk!

FORTELLEREN (hoderystende til Philips):

Hva i helvete mente du med å prøve å voldta Jenny? Du fikk sannelig som du fortjente. Et askebeger i skallen!

PHILIPS:

Voldta? Hva for slags ord er det? Jeg ville bare være snill… Alle vet jo at når ei jente sier nei så mener hun ja? Ikke sant? Ikke sant, gutter?

FORTELLEREN:

Hold munn, Philips, du er død.

Mer av SWEET DREAMS sunget av Speil-Jenny

FORTELLEREN:

Dere kan velge å tro dette eller ikke. Jenny går inn i speilverdenen når politiet kommer for å lete etter henne. Borte er hun ihvertfall. Et mysterium, og bare heksa Bente aner sammenhengen.

Men kanskje dere har ei bedre forklaring?

C’MON, C’MON sunget av alle

Til toppen av siden

Hvordan døde Tom Philips

– Et kriminelt musikkspill

Musikk: Toini Knudtsen

tekst: Ingar Knudtsen

Et kontor. Det er mørkt i rommet. Bare ei enkelt skrivebordslampe lyser ned på en skikkelse som ligger framover skrivebordet Det glinser i rødt. Blod. Et tungt askebeger ligger like ved. Mannen er død, og det blodige askebegeret er drapsvåpenet.

Ei dør ut står vidt åpen. På golvet ligger ei skulderveske som noen har flyktet fra.

Ennå har ingen hørt en lyd. Så blir det helt mørkt, og musikken starter. Et falskt kor som synger HODE, SKULDER, KNE OG TÅ uten det minste spor av entusiasme. (Sceneskifte:) Vi befinner oss i en gymnastikksal der en gjeng jenter gjør linjegymnastikk. Noen står bakerst og forsøker å skjule de sløve bevegelsene sine og manglende sang bak de gymflinke som står foran. De tygger desto mer energisk på “tyggisen”, og hvisker seg imellom.

Blant dem står Jenny og forsøker helst å gjøre seg usynlig, men hun synger ihvertfall.

“Frøken” er ei streng, middelaldrende dame. Hun har en hvit bandasje (gips?) på den venstre hånden. Det hanker på døra og en ung gutt kommer inn, bukker, mens han glor forlegent nysgjerrig bort på jentene, som fniser uhemmet.

PETTERSEN (til gutten):

Ja? (Hun greier å få det ene ordet til å lyde som en iskald vinterdag i januar).

GUTTEN (blikket flakker mellom jentene og lærerinna):

Tellefon til deg, Frøken. Viktig tellefon sa de jeg skulle si. På lærerværelset.

PETTERSEN (nikker nådig til gutten):

Takk. (Til jentene:) Dere jenter fortsetter. Du Britt har ansvaret fil jeg kommer tilbake. Se til at ingen skulker unna.

Britt nikker og ser passe sjølsikker og trygg ut. Helt til gutten og lærerinna er forsvunnet ut. Hun er som de fleste “lærerfavoritter” sterkt mislikt av de andre, og ikke før er Frk. Pettersen forsvunnet ut gjennom døra før alt autoritet er gått i oppløsning, og det prates hemningsløst uten det minste tegn til noen form for gymnastikk.

BRITT (roper):

La oss fortsette, vær så snill da, jenter. Frøkna kan komme når som helst jo!

BENTE (bestemt):

Viktig telefon? Tull. Det er sikkert kjæresten hennes. Det er nok det som er “viktig telefon”. Sist pratet de i en halv time og hurpa var helt skjelven og rød da hun kom tilbake.

(Latter)

MARY (ivrig):

La oss danse i stedet.

SONJA:

Uten musikk? (Peker på Mary): - Syng du dal

MARY:

Jeg? Er du sprø? Men Jenny kan synge. Kom igjen Jenny, syng for oss!

Jenny er ikke vanskelig. Hun går bort og tar en gammel gitar som står borte ved orgelet, lar fingrene gli prøvende over strengene.

JENNY:

Heisann? Den er jo nesten stemt! Må viere musikklærer Berg som har vært på ferde.

NOEN AV JENTENE ROPER TAKTFAST:

Syng Jenny, syng! Syng, Jenny, syng!

Jenny synger C’MON, C’MON

Det danses og huies. Men brått smeller det i ei dør. Det er Frk. Pettersen, og i dag verken rødmer eller skjelver hun. Hun er fykende sint.

PETTERSEN:

Hva i alle dager er det som foregår her? Jeg kunne jo høre levenet langt borte i korridoren - de andre lærerne må jo tro at jeg ikke har det minste disiplin i klassen!

BENTE (dristig):

Det er det nok ingen som tror, Frøken.

PETTERSEN:

HVEM STARTET DETTE BRÅKET?! Britt, jeg gav deg ansvaret mens jeg var borte, gjorde jeg ikke? I

BRITT (rødmer, stammer):

De-de ville ikke høre på meg, Frøken…

PETTERSEN (farlig rolig, ser fra den ene eleven fil den andre):

Og hvem, jeg sier HVEM var det som utstøtte disse forferdelige lydene som antakeligvis skulle forestille “sang”?

Ingen svarer, men noen greier ikke la være å gløtte bort på Jenny. Britt åpner munnen og begynner i si noe, men Jenny kommer henne i forkjøpet

JENNY (med liten men fast stemme:)

Det var jeg som sang, frøken Pettersen.

PETTERSEN (ser på Jenny med åpen, ondskapsfull glede:)

Jeg skal ikke påstå at jeg er overrasket over det, Jenny “Sangfugl” Andersen! (Hun tenker seg om, prøver å finne en høvelig straff). - Og siden du nå har bevist at vi har en “musiker” i klassen, kan du jo hjelpe meg litt (Hun løfter den bandasjerte hånden for å vise hva hun mener). Spill for oss, Jenny. (Hun nikker mot det gamle orgelet). Den sangen vi sang før jeg gikk. Så skal vi se om jentene er like flinke ål å gymnastisere fil musikken din som de er til å leke aper!

Jenny setter seg ved orgelet. Så kommer det et prøvende “tut’ med en finger, og fortsetter (stadig med en finger) de første strofene av sangen.

Så slukkes nesten alt lyset. Jenny forandrer seg. Spotlight på henne, hun ser ut på publikum, utfordrende, sjølsikkert. Og så bryter hun løs med en rockeversjon av “Hode-skulder-kne-og-tå”,

“ROCKING T” .

Vi hører hyling som på en stor rockekonsert. Alt skjer som i en drøm,

scenen må ha en aura av magi, av uvirkelighet.

Vi aner hvordan jentene i gymsalen danser. Frk. Pettersen står der helt som forsteinet uten å røre på seg. I et par minutter. Så er alle tilbake til virkeligheten, utenom Jenny, som piper videre (nå uten backing) på sangen. Lyset er hvitt, ubehagelig. Jentene ser redde ut.

PETTERSEN (hysterisk sint):

Stans, jente! Hva er dette? STOPP!

Hun rister i Jenny, som brått er tilbake i virkeligheten hun også. Ser de skremte, forvirrete ansiktene til de andre.

JENNY (omtåket):

Hva? Hva er det?

FRK. PETTERSEN (fremdeles hysterisk):

Hva det er? Hva det er? Det må da vel du vite. Jeg … jeg… (hun famler etter ord uten å finne dem, tar seg sammen). - Jeg har alltid sagt at den musikken er farlig. Man kan jo bh gal av den. Se syner. Innbille seg ting. (Hun rister på hodet). Snur seg til de andre. - Dere kan gå hjem. (Tar Jenny i skulderen i det hun reiser seg): - Men du blir!

Jenny bare står der. Lita og bleik, mens de andre hviskende og tiskende forsvinner ut. Langsomt snur Frk. Pettersen seg mot henne. Ser lenge på henne.

PETTERSEN:

Dette er en frivillig skole, Jenny Andersen. Du er ikke nødt å gå her hvis du ikke vil. Vil du gå her?

JENNY (ser ned, hvisker:)

Ja, frk. Pettersen.

PETTERSEN:

Høyt og tydelig, takk! Og se på lærerinna di når du snakker.

JENNY (ser opp, det er både trass og frykt i blikket):

Ja, frk. Pettersen!

PETTERSEN (smiler, men bare med munnen):

Godt. Så vet vi det. Synes du at du fortjener straff for det du har gjort?

JENNY (trassig forbauset):

Gjort? Men…

PETTERSEN (himler med øynene:)

Så, du synes ikke du har gjort noe galt? Bråket, ødelagt undervisninga, og så dette, dette… (hun svelger, rister på hodet). - Til straff skal du få gjøre noe jeg vet du “liker”.

Hun sier ikke mer. Går bare bort og løsner et tau som svinger fram foran Jenny.

For første gang ser Jenny redd ut. Hun er livredd for å klatre i tau. Hun kan det ikke, og hun vil ikke. Griper tak i tauet, ser oppover det. Det er uendelig langt opp til taket. Hun slipper det som om hun brente seg på det.

PETTERSEN:

Opp! Jeg vil se deg anstrenge deg litt, for en gangs skyld.

Jenny skjuler hendene bakpå ryggen.

PETTERSEN (ironisk):

Hva har du som unnskyldning i dag da? Vondt i magen? Tannverk? Blemmer i hendene?

JENNY (bestemt, trassig):

Jeg vil ikke!
Aha! Det var ærlig tale for en gangs skyld. Og hvorfor vil ikke den vesle dama?

JENNY (bryter ut):

JEG TØR IKKE. JEG HAR HØYDESKREKK.

PETTERSEN (ler):

Feig, altså. Jenta som gauler demonstrativt høyt på “mot i brystet, vett i panna”, og “slike JENTER det vil Gamle Norge ha”. Jaja. Det ante meg. Jeg trodde kanskje du hadde noe hokus-pokus som kunne hjelpe deg over slikt?

JENNY (ser rakt på lærerinna):

Jeg vet ikke hva du snakker om, frøken Pettersen. Jeg vet bare at det er bedre å være feig i fem minutter, enn å være dau hele resten av livet…

Vi er på Jennys rom. Det er dominert av bilder av rockestjerner, ei lita bokhylle på golvet, et avisbord, alt ser slitt ut. På veggen er det et stort, gammelt speil (bestemorsarva hennes). Men gitaren som Jenny har liggende over magen er fin og ny. Jenny ligger på senga oppstøttet på puter og stirrer mot speilet mens hun klimprer ubevisst på gitaren, og synger noen strofer av SPECIAL FEELING. (“That special feeling make me feet so good, Im alone in my world, Im alone in my world”)

Det banker på døra. Jenny gidder ikke svare. Men døra åpner seg likevel. Det er mor.

MOR (bekymret):

Jenny, vi har fått brev fra skolen.

JENNY (påtatt likegyldig):

Åja? Hva skriver de da?

MOR:

Du er utvist fra skolen.

JENNY:

Bra.

MOR (arg):

Bra!? Hva tror du din far kommer til å si. (Hun siger ned på sengekanten, famler etter hånda til Jenny - tar den, og holder den).

(Bekymret): - Hva skal jeg si til ham? Han aner ingen ting om dette. (Bebreidende): Jenny, hvordan kunne du gjøre dette mot oss?

FAR (står med ett i døra):

Hva er det jeg ikke aner noe om?

MOR (overrasket):

Hjemme alt? (Ser på mannen, aner at noe ikke er som det skal være): - Hva er det? Er det noe galt.

FAR:

Først vil jeg ha svar på mitt spørsmål, så skal du få svar på ditt. Hva er det jeg ikke aner noe om?

JENNY:

Jeg er utvist fra skolen, pappa. I fjorten dager. Men jeg vil ikke tilbake dit. Aldri!

FAR (blir sint):

Hva? Utvist fra skolen? Du di fordømte vesle utakknemlige… (Han går truende fram mot henne, løfter hånda som for å fike fil henne).

Jenny spretter opp av senga, de blir stående med senga imellom seg. Hun knytter nevene.

JENNY (hardt):

Jeg er voksen nå, pappa. Slår du meg, så slår jeg igjen!

Faren løfter hånda igjen, før han lar den synke, og han bare ser på henne.

FAR:

Voksen? Voksen? Da må du sannelig begynne å tanke voksent også. Du trenger noe mer enn dette musikktullet ditt for å få noe å leve av. Du trenger en jobb. 0g skal du få en jobb og beholde den, så må du tydeligvis ha noe mer enn det faren din har! Alt de bryr seg om nå for tida er disse fordømte papirene, det hjelper slett ikke hva du kan hvis du ikke har papir på at du kan det! (Det siste kommer bittert).

MOR (skjønner med ett, og griper ham i arma):

Mener du… er du oppsagt?

FAR (nikker tungt, og ser med ett nedbrutt og gammel ut):

Permittert. Hvor lenge vet jeg ikke.

Det ringer på døra, noen iltre, korte ring. Mor biter i seg tårene som var i ferd med å komme. Far går fort ut. På overflata skal alt se pent ut, uansett.

MOR (roper):

Det er Johnny, Jenny!

JENNY (lettet over å få besøk, nå da hun virkelig trengte det. Mor og far vil aldri finne på å lage bråk så lenge Johnny er her):

Kom hit, Johnny!

Men da Johnny kommer inn (med en bunke singelplater under arma) ser han slett ikke glad ut. Tvert om, det vanligvis så muntre fjeset hans ser ut som om en enorm tragedie har rammet ham personlig.

JOHNNY (med patos, tragisk):

Jenny, har du hørt det? Har du hørt det?

JENNY (forskrekket):

Nei, hørt hva da, Johnny? Hva er det?

JOHNNY (deiser ned på senga, sitter framoverbøyd med hodet i hendene før han ser opp på Jenny):

Buddy Holly er død. Og Richie Valens, og Big Bopper. Flyulykke. Det er den største tragedien som har rammet rocken noen gang! Jeg har spilt plater med dem i hele dag, og, og… (det tragiske fjeset sprekker i et typisk Johnny-glis): - Jeg har skrevet en sang.
Buddy Holly? Død? (Hun rister vantro på hodet): - Jeg spilte “Peggy Sue Got Married” seinest i går kveld. Men han er… var nå mest din favoritt.
Hørte du ikke? Jeg har skrevet en SANG!
Åja, en sang. (Det går opp et lys for henne): - Åh, du mener - om DEM?
M-m. Akkurat. Vil du høre?

Uten å vente på svar begynner Johnny å synge

I HEARD IT ON THE RADIO. Jenny faller inn i koret, og til slutt synger de sammen.

JOHNNY (setter seg ned på senga igjen, ser forventningsfullt på Jenny):

Nå? Bra?

JENNY:

Vil du ha skryt eller ærlighet?

JOHNNY (snurt):

Du likte den ikke?

JENNY:

Den kan bli bra. Den er litt for søt, kanskje du burde synge den enda mer a la Buddy Holly (hun demonstrerer, synger noen strofer av PEGGY SUE). Men det kommer vel mange slike “tribute”-sanger nå, det må du være klar over. Hva har du tenkt å gjøre med den?

JOHNNY (sier sjølsikkert):

Den skal bli bra! Jeg har fått kontakt med en fyr som er interessert i å høre på meg.

JENNY (skvetter opp. Ivrig):

Næ! Hvem? Hvor? Når?

JOHNNY (tilgjort overlegent, studerer neglene sine før han svarer):

Tenkte nok du ville bli interessert. Han heter Tom Philips, og kan hjelpe meg med både platekontrakt og opptreden hvis han liker meg. (Han ser megetsigende på Jenny): - Når jeg blir berømt skal du få være

korjenta mi! Stol på det.

JENNY (sursøtt):

Og hvis jeg blir berømt før deg skal du få være korgutten min… stol på det! (Alvorlig): - Tror du denne Philipstypen kunne være interessert i å høre meg også?

JOHNNY (ser igjen overlegen ut):

Det kan jeg absolutt ikke tenke meg. Han har sikkert mer enn nok dumme syngedamer som plager seg.

JENNY (griper ei pute og klasker den i hodet på ham, og freser):

Du, din…

JOHNNY vegrer seg med armen, og flirer.

Ta det med ro, Jenny. Jeg har allerede spurt for deg. Jeg skal til ham på torsdag, du på fredag.

JENNY (ser ut som om hun er falt ned fra månen):

Hva… hva?? Mener du det? (Rynker med ett brynene mistenksomt mot Johnny). - Du fleiper ikke? Ikke gjør det Johnny, du vet bedre enn noen hvor alvorlig DETTE er! Du kan tulle med alt annet, men ikke med

det.

JOHNNY (helt alvorlig nå):

Jeg vet det, Jenny. Og jeg tuller ikke. Jeg på torsdag, du på fredag. Kontoret hans ligger i samme gata som platestudioet til “Moon Records”. Fredag klokka ett, be deg fri fra skolen og ta med gitaren.

JENNY (heftig):

Jeg går ikke på skole lenger. Nå skal jeg bli musiker! (Men med ett ser hun forferdelig lita og usikker ut der hun står): - Men… men tør jeg dette da, Johnny?

JOHNNY (bestemt):

Klart du tør! Ikke svikt verken deg sjøl eller meg nå, Jenny. Du er god. Hm. (Ranker seg): - Nesten like god som meg.

JENNY (griper hendene hans, de står foran senga hennes):

Du er min beste venn, Johnny. Du er den eneste som forstår meg helt. Hvis vi holder sammen skal ingen slå oss ut.

JOHNNY (fast):

Vi skal alltid være venner, Jenny.

Så frir han hendene sine, ler litt brydd, og ser flau ut over det plutselige alvoret:

Bare ikke stjel sangen min. Den som skal gjøre meg berømt. Men, eh, du kan jo fikse litt på den hvis du får tid? Han tar fram et papirark og en taperull. Her er en tape jeg har sunget inn på, og teksten.

JENNY (smiler, og rister litt på hodet, men tar imot tapen og papiret):

Jaja. Kom tilbake på onsdag.

I døra snur Johnny seg og smiler bredt, han løfter hånden til hilsen, og går uten å si mer.

Jenny går bort ål det store bestemorsspeilet. på veggen.

JENNY (usikkert, undrende):

Kan jeg bh berømt jeg da? Er jeg god nok? Nei…

Speilbildet ser tilbake på henne (på dette stadiet må speilbildet likne ganske mye på henne sjøl). Og så sier SPEILBILDET bestemt:

Klart du er god nok! Sjølsagt kan du bli berømt!

Neste scene foregår på Tom Philips kontor.

Tom Philips sitter i telefonen, med beina på skrivebordet, åpen hvit skjorte, med slips litt på skjeve. Jenny kommer inn. Hun nøler når hun ser at han snakker i telefonen, men han vinker henne inn og peker mot en stol, samtidig som han roper inn i telefonen.

PHILIPS:

Hva? Hva? Tre tusen, er du blitt sprø? Trur du vi skiter penger? (Han dunker telefonen i mot skrivebordet, fire-fem forte rapp.) - Det er noe feil på telefonen. Må være noe feil på telefonen. Du sa to tusen, ikke sant? (Dunker igjen). - Hørte ikke? Ett og et halvt? To? Han gliser, og blunker mot Jenny. - Greit. Så sier vi det.

Han slenger på røret, og ser sjøltilfreds ut. Så gransker han Jenny ei stund uten å si noe. Ser på henne med et intenst, forskende blikk. Jenny svelger, kryper sammen under blikket, hendene holder hardt omkring halsen på gitaren.

JENNY (stammende, plutselig redd for at hun har misforstått noe):

Je-jeg heter Jenny Andersen. Jeg skulle komme hit klokka ett?

PHILIPS (vinker henne fram mot seg):

Reis deg. (Når hun tar med gitaren, sier han irritert:) - Legg fra deg den dumme gitaren. (Hun legger den fort ifra seg, og kommer

usikkert fram mot skrivebordet.) - Ta av deg dongerijakka, snu deg rundt. - Nei, ikke som en trestaur, som ei danserinne, for pokker. Jeg vil se hvordan du beveger deg. Du kunne da tatt på deg noe annet enn de dongeriklærne? Jeg trodde nesten du var en gutt med det samme.

JENNY (begynner å bli litt. rød i toppen og sint):

Jeg trodde du ville ha meg hit for å høre meg synge?

PHILIPS (utålmodig):

Jada. Det også. Men det er ikke nok å kunne synge, du må ha utseendet med seg også, ellers er det “no-go” for ei jente i denne businessen her!

Han ser kritisk på henne et øyeblikk til, og så nikker han mot gitaren. Samtidig ser han på armbåndsuret

PHILIPS:

OK. Du får fem minutter. La oss for din skyld håpe du har bedre stemme enn utseende.

Jenny er sint. Hun tar gitaren, og fyrer løs med

FEMALE HURRICANE.

Philips tar sigaretten ut av kjeften. Han lytter oppmerksomt, og for første gang er det anerkjennelse å spore i ansiktet hans.

Sekretæren hans, og noen andre fra kontoret åpner døra. De står der og lytter. De nikker megetsigende til hverandre, og det er liten tvil om at det er begeistring i de blikkene.

Da Jenny er ferdig klapper de spontant, men Philips skysser dem ut og snakker både til dem og publikum i salen:

PHILIPS:

Ut! Og dere, ikke klapp. Det er absolutt ikke måten man starter forhandlinger med en lovende ny artist på. (Det harde fjeset lyser opp i noe som nesten likner på et smil. Han ser på Jenny): - Slett ikke verst. Og viktigst av alt Har du skrevet den sangen sjøl?

JENNY (våger ennå ikke å tro at stemninga har snudd) nikker flere ganger:

Ja. Og jeg har skrevet mange flere.

Philips kommer rundt skrivebordet og rekker fram neven. Jenny tar den.

PHILIPS:

OK, jente. Vi skal nok bli enige du og jeg. Jeg skal greie å lage stjerne av deg, men da må du være snill og lydig liten pike. Ikke for mange dumme ideer i hodet. Jeg kjenner denne bransjen, glem ikke det. Jeg går ut ifra at du har med deg en tape vi kan høre på?

JENNY (roter i veska si etter tekster og tape):

Ja. Her.

PHILIPS (tar imot, og gir tegn til at audiensen er over):

Kom tilbake fredag om fjorten dager, så skal jeg ha klar en kontrakt. til deg.

Jenny går ut.

PHILIPS (roper etter henne):

Og husk, kom i kjole neste gang!

Samme kontoret. Men denne gang er det Johnny som kommer.

Philips sitter og noterer noe på et papir, men nikket vennlig nok mot Johnny i det han kommer inn, og legger fra seg papir og penn.

PHILIPS:

God dag, igjen, unge mann.

JOHNNY (med påtatt freidighet):

God dag, herr Philips. Har De hørt noe mer på sangen min?

PHILIPS (nikker):

Ja, jøss. Men la oss ta det viktigste først. Jeg har en platekontrakt og en managementkontrakt til deg her. Ta den med hjem og studer den. Vi trenger både din og dine foreldres underskrift på den. Og fra nå av sier vi du til hverandre, og kall meg for all del Tom.

Haka til Johnny detter ned. Han tar mekanisk i mot papirene Philips rekker ham. Øynene er store i hodet på ham, han svelger, triver etter ord.

Platekontrakt? Er det sant? Mener De, eh, du virkelig at…

PHILIPS (nyter øyeblikket, og klapper Johnny kameratslig på skuldra):

Ja, fra nå av er jeg din manager, og jeg har allerede den første spillejobben klar til deg. Og enda viktigere, i morgen den dag går vi i studio og lager ei singelplate. Det er de gode nyhetene. Nå til noe du kanskje ikke vil like. Sangen din til Holly, Valens og han der tredje fyren som strøk med i det flykrasjet kan vi ikke bruke. Ihvertfall ikke som mer enn ei B-side.

PHILIPS (løfter hånden avvergende mot en begynnende protest fra Johnny, og fortsetter):

Men ta det med ro. Jeg har funnet en helt perfekt sang til deg. Råmaterialet til denne har du jo også på sett og vis funnet sjøl, og nå etter at musikerne mine har jobbet litt med både tekst og melodi så tror jeg du vil ha en sikker hit der.

Han ser skrått bort på Johnny, i det han snur seg og finner fram noen ark med noter og tekst på, som han leverer fil Johnny.

PHILIPS (stadig påtatt likegyldig):

Jeg vet at du ikke kan noter, men det skulle ikke forundre meg om du har hørt denne her melodien før.

Øynene til Johnny raser nedover teksten, så ser han forbauset opp på Philips.

JOHNNY:

Men det er jo sangen fil Jenny! FEMALE HURRICANE, bare at dere har kalt den for ROCKING HURRICANE? (så fortsetter han, plutselig mistenksomt): - Vet hun om dette, eller … ?

PHILIPS (helt rolig):

Ja. Nei.

JOHNNY (forvirret):

Hva?

PHILIPS:

Ja, det er hennes sang. Nei, hun vet det ikke ennå.

JOHNNY (bestemt, legger fra seg notearket ytterst på skrivebordet):

Da vil jeg først høre det fra henne sjøl at det er OK at jeg bruker den, før vi går i gang.

PHILIPS (kaldt):

Tar du ikke notearket, behøver du heller ikke ta med deg kontraktene.

JOHNNY (lamslått):

Hva? Hva mener du?

Philips lener seg fram over skrivebordet.

PHILIPS (med et kunstig sukk):

Vet du hvor mange lydbånd og forslag jeg kaster i søppelbøtta hver dag? Vet du hvor mange ungdommer som kommer inn her med stjerner

i øynene, og som kryper ut av døra som skadeskutte bikkjer?

Han reiser seg og kommer rundt skrivebordet, legger ei hånd på skuldra ål Johnny, og ser ham inn i ansiktet

PHILIPS:

La oss snakke sammen som to voksne mannfolk nå. La ikke misforstått lojalitet til et skarve kvinnfolk, ødelegge framtida for deg. Jeg lover deg at guttejenta di skal få sin sjanse hun også, bare vi greier å lage noe ut av henne som markedet kan godta. Hun skal synge på samme konserten som du skal debutere på, og så får vi se hvordan hun ter seg.

JOHNNY (biter seg i leppa. Tenker seg om. Ser usikkert på Philips):

Det er sant det du sier? Hun får sin sjanse hun også?

PHILIPS (nikker, ranker seg, og sier brautende):

Jeg lyger aldri, gutt. Folk kaller meg ikke for Ærlige Tom Philips uten grunn. Hvis hun bare er litt føyelig, slik alle snille små jenter skal være, så skal hun helt sikkert få oppfylt sangdrømmen sin hun også.

PHILIPS (rekker handa fram mot Johnny):

Gi meg handa på dette nå, som et ekte mannfolk.

Nå nøler ikke Johnny, han. griper handa ål Philips og trykker den.

PHILIPS (kameratslig):

Gå hjem nå. Øv på sangen, og si ikke ett eneste ord om noe av dette til Jenny Andersen. Henne skal jeg ta meg av.

Rommet til Jenny. Det er gått noen dager. Oppe i senga hennes og på golvet sitter Jenny sammen med en tre-fire venninner.

JENNY (oppgitt):

Han derre Philips er en av de ekleste fiskene jeg har møtt i mitt liv, skal jeg si dere. Men i morgen skal han ha en eller annen slags kontrakt klar til undertegning. Håper bare jeg kan få foreldrene mine med på dette. Men de snakker ennå om at jeg burde fullføre realskolen, og slå fra meg disse “musikkgrillene”.

MARY (sukker betatt):

Jeg synes dette er kjempespennende altså. Skulle gjerne byttet alle de gode karakterene mine med platekontrakten din når som helst Du kommer til å bli berømt, Jenny. Stjerne. Det er jeg sikker på!

JENNY (tørt):

Åh, hadde det bare vært. så enkelt. Men jeg føler meg slett ikke trygg på hva den Philipsfyren har for planer. Jeg kom dit for å synge, og så ber han meg ta av meg jakka og svinge meg rundt på golvet så han kan se få se på meg!? Jeg kom da for Søren meg dit for å bli hørt!

SONJA:

Men når enden er god er vel alt bra. Du får din kontrakt, og din sjanse, og det får Johnny også, etter hva jeg hører. Det går rykter om at han har vært i platestudio allerede, men sjøl er han stum som en østers.

JENNY:

Apropos Johnny. Lurer på hvorfor han ikke har vært her? Jeg føler det på meg at noe er riv ruskende galt. Jeg kan hare ikke fatte hva det er for noe…

MOR (Åpner døra. Inn gjennom døra kommer høy musikk):

Jenny, fort deg. Slå på radioen din med en gang. Johnny er i lokalradioen!

Fort slår ei av jentene på radioen. Det er sant. Ut av radioen strømmer det rock and roll, og det er Johnny som synger.

SONJA (roper begeistret):

Ja, det er han! Fantastisk! Er det ikke fantastisk?

Men så ser hun på Jenny, som har reist seg, og står der blek og tar seg for som om hun vil svime av.

SONJA (forskrekket, avbryter seg sjøl):

Men Jenny da, hva er det med deg?

I radioen er sangen slutt, og annonsøren roper begeistret:

Og det folkens var eget nye tenåringsidol, Johnny “Hurricane” Hansen, som debuterer på plate med en sang som han på toppen av det hele har skrevet sjøl; “ROCKING HURRICANE”.

MARY (eitrende sint):

Den fordømte … ? Den sniken. Den tyven.

De andre jentene forskrekket, i kor:

Hva? Hva er det?

MARY:

Det der var sangen til Jenny. Det er Jenny som har skrevet den sangen. Og det var den du hadde tenkt å synge inn på plate sjøl, ikke sant, Jenny?

JENNY (har satt seg ned på sengekanten, hun ser alldeles forvirret og lei seg ut):

Ja. Det er min sang. Johnny har stjålet sangen min…

Telefonen ringer.

MOR (roper ute fra gangen):

Telefon til deg Jenny. Det er Johnny,

BENTE (utbryter opphisset):

Du store … Jenny, ikke snakk med ham!

JENNY (roper tilbake til mora):

Jeg vil ikke snakke med ham, mamma!

MOR (kommer inn, med telefonen i den ene hånda og røret i den andre, og hvisker strengt):

Ikke tull, Jenny! Hva er det som går av deg? ( Og i telefonen, smørblidt) - Her er hun, Johnny.

Jenny tar røret. Betenker seg et øyeblikk. De andre jentene stikker hodene sammen rundt henne, lytter.

JENNY (med avvisende, sint stemme):

Ja? Hva vil du?

(Vi hører ikke hva Johnny sier, men må slutte oss til det fra svarene til Jenny. Når Johnny snakker oppfører de andre jentene den rene pantomimen som kommentar til det han sier):

JOHNNY:

….

JENNY (bitende ironisk):

Nei, du er sikkert helt uskyldig du.

JOHNNY:

….

JENNY (stadig hånlig):

Jada, jeg tror både på julenissen og storken jeg -

JOHNNY:

….

JENNY (anklagende):

Men hvorfor sa du ikke noe? Du kunne fått sangen du, dersom du bare hadde forklart, meg saka.

JOHNNY:

….

JENNY (bitter, avvisende):

Nei. Jeg tror aldri vi kan bli ordentlig venner igjen etter dette. En må kunne stole på sine venner, og hvordan skal jeg kunne stole på deg etter dette da, Johnny?

JOHNNY:

….

JENNY (sint):

Jeg er slett ikke sikker på om jeg vil ha noe som helt med den sleipingen. Philips å gjøre mer. Men jeg drar bort på kontoret hans på fredag som avtalt, for å få tilbake tapen min. og sangtekstene. Og etterpå går jeg like bort i avisa og snakker med en journalist. Dere skal ikke slippe så lett unna, jeg har faktisk vitner på at den sangen er min!

JOHNNY (snakker lenge, vi ser på ansiktet fil Jenny at det han sier gjør inntrykk på henne):

….

JENNY (ikke sint lenger, stemmen er et sted mellom tvil og håp):

Sa han det? Sa han virkelig det? Tror du han mente det?

JOHNNY: —

JENNY (gir seg):

OK da Johnny. Jeg skal høre på hva han har å si, men ikke noe mer. Jeg lover ingen ting. Og … jeg mente det jeg sa. Jeg forstår deg vel på en måte, men tilgi deg kan jeg ikke.

Jenny sier ikke “ha det”, hun legger bare langsomt på røret

BENTE:

Våget han virkelig å ringe til deg, den slasken? Og at du ville snakke med ham. Hadde det vært meg skufle jeg bare bedt ham dra rett til helvete, og slengt på røret!

JENNY (langsomt):

Men det er jo sant det jeg sa. Jeg forstår ham. Jeg vet hvor sterkt han ønsker å bli sanger. Å bli oppdaget. Å spille inn plate. Fordi det også er det jeg ønsker meg mest av alt her i verden. Min ønskedrøm. - Men at han ikke spurte meg. Stolte på meg. (Hun rister på hodet):

MARY:

Hvem Søren kan forstå seg på gutter?

JENNY:

Eller slike menn som denne Tom Philips? (Sukker, ser ulykkelig og oppgitt og tankefullt framfor seg). - Og likevel er det visst bare gjennom slike som han at jeg kan få oppfylt framtidsdrømmene mine. Jeg får vel bite tennene sammen så lenge, og tie og tåle.

SONJA (lei seg og sint på samme tid):

Men det må da finnes andre, Jenny? Ærlige og redelige menn med makt innenfor musikkbransjen?

BENTE:

Ja. Alle kan da ikke være drittsekker?

JENNY:

Hvorfor tror du ikke det? (Trekker på skuldrene). - Vel. (Ser utover og bakenfor publikum) - Kanskje er det virkelig noen der ute som både har et skikkelig forhold fil denne musikken og som tåler at ei jente er dyktig. Men hvordan i alle dager kan dere tro at en slik ulykkesfugl som meg kan komme til å treffe på en slik engel?

Tilbake på Tom Philips kontor.

Philips er ikke der, men Jenny sitter på en stol og venter. Hun har kjole på seg, og ser ut til å like seg dårlig der hun sitter. Hun ser utålmodig på armbåndsuret sitt.

Når Philips kommer er han i strålende humør:

PHILIPS:

Heisann! Der har vi jo den kommende gullstrupen vår! Hvordan står det til?

JENNY (mumler):

Takk, bra.

Men hun kunne like godt ha svart hva som helst, for Philips hører ikke på henne. I stedet han seg ned bak skrivebordet, åpner ei skuff og tar opp en hundrelapp fra et skrin. Den bretter han ut og holder opp foran seg.

PHILIPS:

Se her Jenny, vet du hvem som skal få denne?

Jenny rister stumt på hodet., og Philips fortsetter:

Denne er til jenta som skrev ‘ROCKING HURRICANE’. Så fornøyde er vi med den sangen. Og du har flere vi vil bruke, så det blir flere sangskriverpenger etterhvert.

Han blåser pengeseddelen mot Jenny, den faller på golvet, og hun tar den automatisk opp. Ser på den som om den er noe helt fremmed og merkelig.

JENNY (usikkert):

Men hvorfor sa De ikke at De ville la Johnny synge den? Og hvorfor står det ikke på plata at det er jeg som har skrevet den? Jeg trodde at jeg (peker på seg sjøl) skufle få synge inn den sangen…

PHILIPS (løfter hendene avvergende):

Ah, nei. Vi synes ikke noen av de sangene du har skrevet passer for ei jente. Og du vet jo hvor godt det tar seg ut når vi kan si at artisten sjøl har skrevet den sangen han synger. Men penger skal du få, sånn helt mellom oss, og den perfekte sangen for deg har jeg her.

Han åpner ei annen skuff, og tar opp et papirark.

PHILIPS:

En riktig søt og pen sang for ei søt jente. (Måler henne med blikket): - Joda, du er faktisk riktig pen nå når du har fått på deg ordentlige jenteklær. Enn å skjule slike godsaker under ei skinnjakke? (Han rister på hodet): - Det burde jo faktisk være forbudt!

Jenny trekker uvilkårlig kjolen ned over knærne og gyser litt under blikket hans. Hun føler seg med ett naken og forsvarsløs der hun sitter.

PHILIPS (buldrer videre):

Og du skal få navnet ditt på den plata i stedet, når og hvis vi kommer så langt at vi spiller den inn. For først skal du få testet deg litt på den store rockekonserten som du sikkert har hørt om. Både du og Johnny skal få komme på plakaten, men vi må nok forandre navnet ditt (Han griner på nesa): - Jenny! Det høres jo ut som navnet på ei gammel kjerring.

JENNY (spakt):

Kan jeg få se på sangen?

PHILIPS (skyver notetekstarket bortover skrivebordet, og legger ei grammofonplate oppå):

Jajøss, og her er en demo som jenta som skreiv melodien har laget. Hun synger på langt nær så bra som deg, det skal jeg ihvertfall si deg.

JENNY lar Øynene gli nedover notearket, og nynner prøvende noen strofer av melodien på sangen MY BOYFRIEND.

PHILIPS (ser på henne som om han ikke tror sine egne øyne og ører):

Kan du noter? Nei, det er det verste…

JENNY:

Jeg kan ihvertfall mer enn nok til å se at dette søteriet her ikke passer så for meg. Det er ROCKEJENTE jeg vil være, herr Philips. Ikke noen ny Connie Francis.

PHILIPS:

Kall meg bare Tom. Og overlat alt til meg, har jeg sagt.. Men hvorfor vil du forresten ikke være noen ny Connie Francis? Hun er vel bortimot mangemillionær nå, og det vil da vel du også gjerne bli? Kutt ut grillene. Ta med deg notearket og demoen, og denne managementkontrakten. Jeg ringer deg angående Øvinga før konserten.

Han reiser seg og kommer rundt skrivebordet, rekker kontrakten fram mot henne. Hun reiser seg også, og tar imot den. I det samme legger han hånda omkring henne, lar den gli nedover baken på henne på klemmer henne mot seg.

PHILIPS (mumler grøtet):

Stol på gamle Tom, jenta mi. Jeg skal nok lage stjerne av deg. Vi skal samarbeide fint, du og jeg.

Jenny bli stående helt som forsteinet et øyeblikk, før hun liksom skjønner hva det er han gjør. Hun skyver ham fort unna seg, vrir seg bort fra hendene hans. Blir stående med ryggen mot døra, og løfter en sint pekefinger mot ham.

Så synger hun MIND YOUR OWN BUSINESS før hun fort åpner døra, smetter ut, og smeller igjen døra etter seg.

Philips står der bare helt rolig og ser mot døra der hun forsvant, og så ler han høyt.

Tilbake til Jennys rom. Jenny, Bente og Mary i senga.

JENNY (med patos):

Litt suksess, bare litt suksess, og jeg skal be den sleipe skurken om å dra til et visst varmt sted!

MARY (tørt, peker ned på papiret hun har sittet og lest):

Da tror jeg du må lese denne kontrakten en gang til, og særlig alt det som står med små skrift. Undertegner du denne så eier han deg med hud og hår og sangstemme i to år, med rett å forlenge kontakten for tre år til hvis han er fornøyd med deg. Det står ingen ting om at du også må være fornøyd med ham.

JENNY (fortsetter, uten helt å ha registrert det som Mary sier):

Og så forandre navnet mitt, da? Nei. Det vil jeg ikke. (Ser bekymret på de to andre): - Men hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg finne på?

BENTE:

Jeg kjenner en journalist som kanskje kan være interessert i å skrive litt om deg.

MARY:

Ja! Fin ide. Så kan du lansere deg sjøl under navnet Rocke-Jenny, eller noe sånt, og fortelle både om meningene dine, om hva du ønsker å bli, og så videre.

JENNY (reiser seg opp, går et par runder fram og tilbake på golvet, tenker seg om):

Jeg tror den ideen er god. Takk, Bente. Men er du sikker på at journalistvennen din kan være interessert i noe slikt?

BENTE (nikker bestemt):

Klart det. Dessuten skylder han meg ei tjeneste.

JENNY:

Du er en knupp hvis du kan ordne dette. Og har du flere gode ideer, så hører jeg dem gjeme.

BENTE (smiler ondskapsfullt, og ser lur ut):

Jeg har en idé til. Og det var egentlig derfor jeg kom.

MARY (grøsser):

Uff, Bente. Når du ser sånn ut, da er det alltid noen som får svi på en aller annen måte.

BENTE:

Så sant, så sant Og hvem fortjener å “svi” nå?

MARY (litt naivt):

Frøken Pettersen? (Hun tar seg i det da Bente bare himler med øynene): - Johnny? Nei. Du mener han fyren…

Bente ser på Jenny.

Akkurat. Denne Philips. Synes du ikke han fortjener å “svi” litt, Jenny? Du ønsket ham jo fil et “visst varmt sted”, gjorde du ikke?

JENNY (ler, ser vantro ut):

Du mener da vel ikke at vi skal sende ham på visitt til Helvete? Jeg tror forresten ikke på Helvete.

BENTE (roter i veska si og tar opp ei bok):

Nei, verken Himmel eller Helvete har noe med dette å gjøre. Men i denne boka her som er skrevet av ei heks står det ting som kan gjøre tilværelsen heit for noen og hver. (Hun slår opp boka, og leser): - Hva med dette for eksempel? Trolldom som beskytter deg mot fiender? (Hun blar et par sider til): - Eller dette? Å hekse en voldtektsforbryter?

MARY (putter demonstrativt fingrene i ørene):

Nei, dette vil jeg ikke høre noe om. Dette er farlig.

JENNY (tar boka fra Bente, og leser tittelen):

“Boka om kvinners mysterier”? (Hun ser tvilende ut): - “Hekseri og Gudinneritualer”. - Denne kan du da umulig ha kjøpt i bokhandelen her i byen?

BENTE:

Jo da, jeg har faktisk det, jeg bestilte den. Og jeg har brukt den også. Den virker. Tror jeg.

JENNY:

“Tror du”? (Rister på hodet): - Jeg er enig med Mary. Dette er farlig. Til dette kunne vi trenge ei virkelig heks!

BENTE (geiper):

Og hvordan finner du henne? På de gule sidene i telefon katalogen? Nei. Dette skal jeg greie ut med. (Utålmodig, da de andre nøler og veksler usikre blikk): - Ikke vær så feige. Alle jenter har da vel litt heks i seg?

Uten å vente på svar tar hun opp en brun papirpose fra den innholdsrike skulderveska si.

BENTE (fortsetter):

Her har jeg det jeg trenger for akkurat det hekseriet jeg har tenkt på. Hva vil du helst gi ham, Jenny? Ståpikk i tretten dager? Kløe? Langvarig nyseanfall? Så vondt i magen at han må flytte skrivebord og telefon inn på dass?

JENNY:

Jeg er ikke sikker på om jeg tror på dette, Bente. Men kan du ham ordentlig kløe, så gjerne for meg. Det også for at han prøvde å “klå” på meg!

Flere ting skjer samtidig:

Bente bruker nattbordet til Jenny som “alter”, vi ser henne ta fram et kritt som hun tegner en heksesirkel med. Hun tar opp et svart lys og tenner på lyset og en røkelsespinne. Deretter ei lita tøydokke som er kledd som Philips, hun mumler besvergelser, dynker dokka med vann, tvinner et rødt bånd omkring den fra høyre mot venstre, binder ermer og bein.

Bak senga trekkes et teppe med måne og stjerner fram. Under månen og stjernene danser hekser. Danser fram og blander seg med jentene som sitter der, tilsynelatende uanfektet, uten å se dem. Danser ved dem, rundt dem.

Det eneste i rommet som er ordentlig opplyst er Bente og det store speilet, og der inne ser vi “Speil-Jenny” som danser i et gulorangelrødt lysspill mens Bente synger THE WITCH SONG, mens den “virkelige” Jenny hare anes som en av de to som sitter i senga, bak Bente.

Philips kontor.

Både Jenny og Johnny og Tom Philips er der. Philips ser ut som han har sovet dårlig, han er rødkantet i øynene. Ubevisst klør han seg på brystet, deretter på hånden, og så på kinnet. Han er gretten og sur.

JOHNNY:

Hva er det, Herr Philips? Har De fått utslett?

PHILIPS:

Hva? Utslett? Nei. Jo. Jeg vet ikke hva det er. Kanskje det er noe som har bitt meg. Og kall meg for all del Tom. (Han klør igjen).

Jenny ser ut som om hun har vansker med å holde seg alvorlig, og Philips glor olmt på henne.

PHILIPS:

Hva er det du synes er så morsomt, ditt vesle fehode? Den derre lille frekke i avisa? Riktig pent noe av det, hva? Rock and roll forever, hva? Bilde av deg i skinnjakke og greier. Rocke-Jenny. Ha! Tro ikke at verken jeg eller publikum kjøper den der. For ikke å si sponsorene våre.

JOHNNY (gløtter bort på Jenny):

Jeg syntes det var et fint intervju jeg. Og jeg er enig med Jenny i alt det hun sa.

PHILIPS (rister oppgitt på hodet samtidig med at han klør seg i nakken):

I den her bransjen har vi bare en gud, gutt. Den heter Markedet med stor M. Og jeg er den gudens øversteprest. Derfor kan du tro på meg når jeg sier at alle disse såkalte “sangstjernene” som du og andre tenåringer synes er så fantastiske vil være fullstendig glemt om tre år. Det samme vil rock and roll.

JENNY (bestemt):

Tullprat!

PHILIPS:

Å ja? Se på hva det er som selger. Er det jenter i skinnjakke og bluejeans som synger den sorten sanger som “Rocke-Jenny” (Philips lager gåseøyne i lufta med fingrene) helst vil synge eller er det søte jenter i søte klær som synger pent om romantikk og samtidig vipper litt med stjerten og gjør trutmunn som lover oss mannfolka sex og synd? (Philips flirer og blunker til Johnny, som gliser tilbake, men som blir fort alvorlig da han får et iskaldt blikk fra Jenny).

PHILIPS (fastslår bestemt):

Markedet vil ha jentene søte og gutta tøffe, og det Markedet vil ha, det skal det få! Det skal jeg sørge for.

JENNY (syrlig):

Så det er den slags kunstnerisk frihet du gir artistene dine da, Philips? “Markedet vil ha” (hermende). Er det det eneste svaret du har? Er det sponsorene som bestemmer hva du skal tenke?

Philips tygger energisk på sigaretten sin mens han glor surt på Jenny.

PHILIPS (langsomt og tilgjort rolig):

Jeg er ikke sikker på om jeg liker deg noe særlig, frøken Nesevis Andersen. Du har alt for mange meninger. Det er bare trøbbel med slike folk. Masse trøbbel og bortkastet arbeid.

Jenny skal til å svare skarpt igjen, men Johnny rister advarende på hodet til henne, så hun biter det i seg og ser ned.

JOHNNY:

La oss komme i gang og jobbe, Tom. Fortell oss hvordan konserten er lagt opp. Jeg gleder meg allerede, og det gjør Jenny også. - Ikke sant, Jenny?

JENNY (med dårlig skjult ironi, som imidlertid går Philips hus forbi):

Joda, jeg gleder meg. Voldsomt.

PHILIPS (smiler plutselig igjen, gnir seg i hendene):

Godt. Godt. Fornuftig sagt, gutt. La oss glemme dette tullet. Lørdag braker det løs, og da er dere på vei mot stjernene!

Philips synger I’M THE MAN

(Pause)

Konserten.

På første benkerad sitter vennene fil Johnny og Jenny - samt Britt og et par av venninnene hennes. (Evt. kan også noen plasseres blant publikum lenger bak i salen).

På scenen synger ei doo-woop jentegruppe I’LL ALWAYS CARE.

Når de er ferdige og har fått sin applaus kommer konferansieren Jimmy Savage fram på scenen. Han har solbriller og hvit dress.

JIMMY SAVAGE (med sterke fakter og stemme):

Ja, gutter og jenter. Det var de landskjente SWEETHEARTS som sang sin siste hit “I’ll Always Care”, som akkurat nå ligger som nummer fjorten på Radio Lux’ Top Twenty. Og så kommer en jeg vet dere har ventet på - vår egen Johnny, som synger den sangen som han har skrevet sjøl, og som dere helt sikkert har hørt mange ganger i radioen allerede…

MARY (som sitter i salen, høyt:)

Er det den sangen han har stjålet?

Noen andre roper “hysj”, og Jimmy Savage kommer litt ut av stilen der han står.

JIMMY SAVAGE (roper):

Folkens! Gi applaus til Johnny “rocking hurricane” Hansen! Vårt lokale svar på Elvis Presley!

Og Johnny er tydelig inspirert av Elvis der han kommer inn, han møtes med noen “buu”-rop (fra Bente og Mary) men de drukner fort i hylene fra nyfrelste fans som roper “Johnny! Johnny! Johnny! “, og så kjører Johnny i gang med en virkelig forrykende versjon av ‘Rocking Hurricane”, med hoftevrikk og utfordrende blikk under sveisen.

Suksessen er total, og det er en svett og smilende Johnny som bukker seg ut, mens Jimmy Savage kommer inn igjen. Han løfter hendene avvergende mot ropene på “Johnny-Johnny”, og sier:

Jeg lover dere at Johnny skal komme tilbake, folkens! Hett sikkert. Og det samme gjør jeg, deres egen trofaste Jimmy Savage. Men før vi går videre skal vi ha noen sunne og kloke ord fra vår hovedsponsor; CARLSENS CORNFLAKES!

Inn på scenen kommer to vakre, lettkledde jenter med hver sin plakat hengende på magen: JEG (hjerte) CARLSENS CORNFLAKES.

En gutt med muskler hopper spenstig inn mellom dem, og en middelaldrende mann som ser ut som en reporter stikker en mikrofon bort til ham:

REKLAMEMANNEN:

Kan du fortelle publikum hvordan du er blitt så sterk og spenstig, gutt?

Gutten smiler med hvite tenner og ser hundre prosent vellykket og sjølsikker ut.

REKLAMEGUTTEN:

Ved å ete Carlsens Cornflakes naturligvis!

REKLAMEMANNEN:

Selvsagt. (Og til jentene): - Og hvordan er dere blitt så vakre og slanke og sunne?

REKLAMEJENTENE (i søtt kor)

Ved å ete Carlsens Cornflakes naturligvis!

Alle synger i kor mot publikum (på tonen til “Bingo, bingo I’m the one”):

- Carlsens-Cornflakes-det-er-braa! Carlsens-Cornflakes-må-vi-ha!

Reklamefolka forsvinner ut og inn kommer en stadig like sprudlende og smilende Jimmy Savage.

Mer fra vår hovedsponsor seinere, gutter og jenter, men nå skal dere få stifte bekjentskap med enda et lokalt talent. Ei søt jente med stor stemme, som også snart vil komme ut med sin første plate. Ta godt imot Little Jenny!

Jenny kommer inn. Snubler usikkert, ser engstelig ut over publikum. Er “utkledd” med søt kjole og oppsatt hår. Noen gutter i salen plystrer.

BRITT (roper ondskapsfullt fra første rad):

Næ men Jenny, skal du reklamere for noe du også?

Venninnene til Britt som sitter rundt henne ler. Jenny begynner å synge MY BOYFRIEND. Men hun synger uinspirert, uten glød. Før hun er ferdig med sangen begynner noen å rope:

BRITT & noen til:

Vi vil ha Johnny! Vi vil ha Johnny!

De får med flere og flere, og til slutt drukner nesten sangen. Jenny slutter å synge. Tørker en eitertåre bort fra kinnet. Orkesteret slutter også å spille.

JENNY (roper i mikrofonen):

Tror dere dette var meg? Det var pokker ikke meg. Det var et produkt. Et fordømt råttent Tom Philips-produkt! Jenny snur ryggen til publikum og flykter.

På sida av scenen står en rasende Tom Philips og venter på henne:

PHILIPS:

Du er ferdig, jente. Etter dette er du ferdig som sanger. Ferdig i musikkbransjen. (Roper etter ryggen hennes i det hun

forsvinner ut): - Og tro ikke at du hare kan gå til noen andre. Jeg skal få deg svartelistet. Ingen vil ta i deg med ildtang!

Neste scene er hjemme hos Jenny.

Hun sitter på senga, fremdeles i “sangutstyret”.

JENNY:

Katastrofe! Jeg er ferdig. Og før jeg fikk begynt på ordentlig. Søren. Faen.

Hun tørker tårer. Reiser seg. Sparker sint borti gitaren som ligger på golvet. Tar den opp, holder den om halsen med begge hender.

JENNY (til gitaren):

Jeg burde knuse deg. Aldri synge mer. Aldri så mye som ei strofe.

Hun går bort til speilet.

JENNY (til speilbildet):

Og sånn som jeg ser ut.

SPEILJENNY:

Men er det din skyld? Hva med Philips?

JENNY:

Mest min skyld. Fordi jeg gav meg på alt. Fordi jeg trodde på det han sa. Jeg ville så gjerne tro det. At han kunne gjøre meg berømt, og så når jeg var berømt ville jeg kunne bli meg sjøl. Bestemme sjøl.

SPEILJENNY (bestemt):

Det ville vært for seint. Det vet du godt. Du ville vært en annen da. Fanget av spillet. Maktesløs.

JENNY:

Det er ingen vits i å tenke på det nå. Alt er over.

SPEILJENNY:

Nei!

JENNY (like bestemt):

Hun snur seg bort fra speilet, og setter seg på senga. Tar opp gitaren, lar fingrene gli over strengene.

JENNY (til gitaren):

Jeg elsker deg, og jeg hater deg! Hvorfor gi meg slike drømmer, når de aldri kan bli sanne?

Hun begynner å nynne lavmælt. Så begynner hun å synge DREAM SWEET (de to første versene).

Rommet mørkner mens speilet lyser opp. Speil-Jenny er kledd i

Jennys rockeklær, ikke i den mislykkete, oversøte kjolen. Sangen stopper.

SPEILJENNY:

Nei, Jenny. Du kan ikke gi deg.

Speilet blir mørkt, rommet lysner igjen. Jenny sitter der og ser framfor seg.

JENNY (ettertenksomt):

Det er sant. Jeg kan ikke gi opp. Det skulle de vel like, både Philips, frk. Pettersen og Britt og gjengen hennes.

Det banker på døra.

JENNY (motvillig):

Ja? Hvem er det?

FAR (fra utsida):

Det er meg, Jenny. Jeg vil gjeme snakke med deg.

Han kommer inn uten å vente på svar, Jenny ser ned så han ikke skal se at hun har grått. Han blir stående å se på henne. Så setter han seg ved siden av henne på senga og legger armen litt klosset omkring henne. Hun legger hodet mot skulderen hans.

FAR (bekymret):

Hva er det, jenta mi? Hvorfor…

Jenny legger en finger på leppene hans.

JENNY:

Hysj. Bare hold meg. Si at du bryr deg om meg like mye nå som da jeg var lita.

FAR:

Klart det Jeg er glad i deg. All skjellinga og smellinga, du vet det er fordi jeg var… er bekymret for deg. Det er så vanskelig å forstå at du er blitt voksen. At jeg ikke kan bestemme noe lenger.

JENNY:

Jeg er nødt ål å lykkes nå, pappa. Jeg holdt på å gi opp, men det kan jeg ikke. Jeg er nødt til å vise dem alle sammen at jeg kan.

Telefonen ringer.

Jenny tar den. Faren ser på oppmerksomt på herme mens hun snakker.

JENNY:

Hallo? Philips? Hva vil du? Jeg sier deg bare med en gang at jeg orker ikke ta imot noe mer kjeft for det som skjedde. Det var ikke min feil, jeg advarte deg på forhånd mot denne håpløse “imagen” du insisterte på å gi meg.

PHILIPS:

….

JENNY:

Jeg behøver ingen trøst heller. Aller minst av deg. Jeg har ikke glemt hva du sa.

PHILIPS:

….

JENNY (forbauset, gløtter ned på armbåndsuret sitt):

Nå? I kveld?

PHILIPS:

….

JENNY (nølende):

OK, da. Men jeg advarer deg. Denne gangen blir det på mine betingelser.

Hun legger langsomt på røret, ser himmelfallen ut.

JENNY:

Det er det verste…

FAR:

Det var denne Philips, ikke sant? Hva ville han?

JENNY:

Han sa at han hadde en ny og bedre kontrakt klar til meg. (Hun ristet forundret på hodet): - Den fyren går over min forstand. Først ber han meg ryke og reise, og så ringer han og er å blid at jeg kunne smurt ham på brødskiva.

FAR (brummer):

Jeg stoler ikke på den fyren.

JENNY (ler høyt):

Tror du jeg gjør det? Han er en slimål. Men vær ikke redd, pappa. Jeg kan passe på meg sjøl. Og ingen kontrakt er jo gyldig uten at du også har skrevet under.

Kontoret til Philips.

Han sitter ved skrivebordet sitt Det er mørkt i rommet utenom skrivebordslampa. Jenny sitter i en stol foran ham. Philips reiser seg, går bort til det kveldsmørke kontorvinduet som vender ut mot gata.

PHILIPS (vinker med pekefingeren mot Jenny):

Kom hit, Jenny.

Jenny reiser seg, og går bort til ham. Han nikker mot vinduet.

PHILIPS:

Hva ser du der nede?

JENNY:

Ser? Ikke noe spesielt

PHILIPS:

Ser du at det lyser fra vinduene? De har det tydeligvis travelt i nabobygninga. Du vet hva som er i den bygninga, ikke sant?

JENNY:

Naturligvis. Det er bygninga til Moon Records.

PHILIPS (like hemmelighetsfullt):

Og vet du hva de har det så travelt med?

JENNY (mistenksomt, utålmodig):

Nei, hvordan skulle jeg kunne vite det?

PHILIPS:

De lager plater på harde livet, jenta mi. Han setter seg ned igjen, mens Jenny blir stående.

PHILIPS (fortsetter):

Det er Johnny Hansens ‘ROCKING HURRICANE’ de trykker. Jeg fikk

telefon fra bladet DISC i dag. Plata hans fyker oppover de nasjonale hitlistene som en rakett. Det skulle ikke forundre meg om den havner helt i toppen! Hva sier du til det?

Jenny kjenner hvordan et vondt stikk av misunnelse blander seg med oppriktig glede på Johnnys vegne.

JENNY:

Så får ihvertfall han oppfylt drømmen sin. Men hva har det med meg å gjøre?

PHILIPS (tygger på sigaretten og nyter situasjonen):

Skjønner du ikke det? Johnny er en bra sanger. Ikke fenomenal, men bra. Det er sangen som gjør utslaget. Og jeg har en følelse av at du kan lage mange sanger som er like gode.

JENNY (ser ut som om hun endelig skjønner noe):

Aha! Så det er altså som komponist du vil bruke meg. Det er sangene mine du sikler etter.

PHILIPS (ser på herme, måler herme):

Nåja. Det er ikke bare dem jeg “sikler etter”, om jeg skal være ærlig. (Blunker til henne): - Men ganske godt gjettet. Og hvis prisen er å lansere deg som ‘Rocke-Jenny” så er jeg villig til det Du kan få bestemme ditt eget image.

JENNY (himler med øynene):

Du verden, så storsinnet!

PHILIPS (stumper røyken, ser ergerlig på henne, men greier å presse fram et smil):

Du kommer til å drive meg ål vanvidd, det skjønner jeg. Men egentlig så liker jeg jenter med tæl i. Sammen kan vi drive det langt, du og jeg. (Han tar opp et papir fra skrivebordsskuffa). - Her er det nye kontraktutkastet, og det bør du sannelig bli fornøyd med!

Jenny går automatisk bort for å se, og bøyer seg fram over papiret. Hun legger ikke merke til at Philips glor sultent på henne. Men med ett griper han tak i henne, og setter henne ned på fanget sitt, mens han prøver å kysse henne.

JENNY (forsøker å rive seg løs, mer irritert enn sint):

Philips, da. Kutt ut!

Philips holder henne fast, og tvinger henne ned på skrivebordet, mens han famler over hanne.

PHILIPS:

For tusende gang, kall meg bare Tom. Og er du lur nå, så er du litt snill med gode, gamle Tom. Da går alt så mye, mye bedre, skal jeg si deg.

JENNY (kaver og freser):

Stopp! Jeg advarer deg. Jeg skriker hvis du ikke slipper.

PHILIPS (sjølsikkert):

Skrik i vei. Ingen hører deg likevel. Dessuten vet jeg at du vil dette like mye som meg. Alle mannfolk vet at når jenter sier nei, så mener de ja.

JENNY (skriker):

Hjelp! Stans!

PHILIPS (flirer):

Stemmen er virkelig praktfull. Og resten er like bra, kan jeg kjenne.

Jenny skjønner at det er alvor.

JENNY (hyler):

Når jeg sier nei, så mener jeg NEI!

Hun famler etter noe å forsvare seg med, griper om det tunge askebegeret til Philips, og svinger det mot hodet hans. Hun treffer ham i tinningen, og han faller tungt over henne. Hun kaver seg over skrivebordet og faller ned på framsida. Philips ligger der framover skrivebordet.

Hun reiser seg, fremdeles med askebegeret i hånden. Klar til å forsvare seg på nytt. Men Philips rører seg ikke.

JENNY:

Philips? Din forbaskede tufs. Idiot. Innbilske mannsgris!

Men Philips rører seg fremdeles ikke. Hun puffer forsiktig borti ham.

JENNY (gryende panikk i stemmen):

Ikke tull da, Philips!

Hun dropper askebegeret, tar ham i skuldrene, prøver å reise ham opp. Hodet faller slapt til siden, og han ser på henne med tomme, døde øyne. Hun slipper ham som om hun har brent seg på ham, og han faller framover skrivebordet på nytt.

Hun rygger bakover. Ser storøyd og vantro på den høyre hånden sin som er rød av blod. Blod drypper også ned på golvet og blir fort en liten dam.

JENNY:

Blod? Død? Jeg har drept ham! (Til publikum): - Jeg ville det ikke. Jeg ville det slett ikke!

Hun flykter i panikk, glemmer veska si på golvet.

Tilbake til Jennys rom.

Jenny sitter i telefonen.

JENNY:

Bente? Så bra at det var du som tok telefonen. Ja, jeg vet hva klokka er. Men jeg har drept noen. - Det er ikke tull. Det er sant. Philips. Han prøvde… nei jeg orker ikke snakke om det i telefonen. Kom hit. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg glemte veska mi på kontoret hans, med lommeboka mi i, og jeg møtte vaktmesteren i bygget i trappa. Kommer du? Med en gang.

Hun legger på røret.

JENNY (til seg sjøl):

Dette kan ikke være sant. Det er et mareritt. Jeg kommer til å våkne når som helst. Det kan ikke være jeg som har drept et annet menneske. Jeg kommer fil å bli arrestert.

I det fjerne høres alt lyden av politisirener.

SPEILJENNY:

Skynd deg, du må flykte! Politiet kommer snart.

JENNY (redd, forvirret):

Flykte? Hvor da? Jeg har ingen steder i flykte.

SPEILJENNY:

Joda, det har du. Lås døra di nå, og kom hit.

Fort låser Jenny døra. Det høres allerede bildører som slamrer, og like etter tunge, løpende skritt i trappa. Jenny går bort til speilet.

Speil-Jenny rekker brått hendene fram gjennom speilet, Jenny rygger skremt et skritt tilbake.

SPEILJENNY (mildt, bestemt):

Kom. Ikke vær redd.

Hun synger det siste verset av DREAM SWEET.

Nølende tar Jenny hendene som strekkes fram mot henne. Noen rusker i dørhåndtaket på døra hennes, det banker på, mors engstelige stemme høres sammen med grovere stemmer:

MOR (roper):

Jenny! Politiet er her og vil snakke med deg! Lukk opp døra!

Jenny klatrer inn gjennom speilet. I samme øyeblikk som hun er kommet igjennom er det som om hun får panikk, og angrer. Vi ser henne klemme seg mot glasset fra den andre siden, hun famler med hendene mot speilet som brått er blitt umulig å gå igjennom. Det er for sent å snu.

Glasset blir normalt, reflekterende, et vanlig speil.

En tung kropp kaster seg mot døra, en gang, og så en gang til. Døra fyker opp og politifolka kommer inn sammen med foreldrene til Jenny. Bak dem ser vi Bente dukke opp.

l. POLITI (kikker under senga, og åpner ei skapdør):

Tomt her.

2.POLITI (går bort til vinduet og ser at haspene er på fra innsida):

Er dette en spøk? Her er det jo ingen.

FAR (rystet):

Jeg vet at hun var hjemme. Jeg mener - hun er hjemme. Jeg hørte henne komme. Hørte henne synge også…

1.POLITI (forbauset mistenksom):

Sang hun? Jo, det var sannelig ei kald ung dame!

MOR (peker på døra):

Nøkkelen står fremdeles i på innsida.

2.POLITI (knurrer):

Hvis noen av dere driver ap med oss, så skal jeg love dere at det blir alvorlig!

Bente har imens gått bort til speilet. Hun ser interessert inn i det, betrakter sitt eget speilbilde. Lar hendene gli over glasset.

BENTE (til speilet):

Lykke til, Jenny. I en verden med mere magi og forhåpentligvis også med større rettferdighet enn denne.

Alle forlater rommet Alt ligger i mørke før det store speilet våkner til live, og vi ser Jenny der inne. Hun står der i skinnjakke og olabukse, med et skjerf knyttet uvørent i halsen. Hun har en gitar i hånda, og synger C’MON, C’MON.

––– Slutt –––

Til toppen av siden

Adresseavisens anmeldelse

Teater: Rocke-Jenny møter veggen

Premiere på, Ingar Knudtsens kriminelle musikkspill “Hvordan døde Tom Philips” i Aktivitetshuset på Goma.

Regi: Catherine Smirles Ingebrigtsen.

Musikk: Toini Knudtsen.

Musikalsk ledelse: Odd Magne og Bjørn Wammer.

Hovedroller: Hanne Bæverfjord, Else May Botten, Thomas Taftø, Kjetil Walseth, Heidi Dyrseth, Lene Karin Mittet, Tordis Bersås, Gro Kjelleberg Solli, Morten Lyngeng og Wenche Storvik.

I tillegg medvirker elever fra Atlanten videregående skole og dansere fra Kristiansund Ballett-senter.

Av Åshild Loftås, Adresseavisen

Forfatter Ingar Knudtsen har truffet innertier med sitt humoristiske, varme, ironiske og bisarre musikkspill “Hvordan døde Tom Phillips”. Jeg aner en dobbelt betydning i forfatterens betegnelse kriminelt musikkspill. Den sleipe manageren Tom Phillips blir drept da han forsøker å voldta Rocke-Jenny. Det er kriminelt, men det er også kriminelt, å behandle jenter slik Tom Phillips gjør.

Ikke alle er klar over hvor tøft det kan være for en kvinne som prøver å slå igjennom i rocke-bransjen. Bransjen er svært mannsdominert og mannssjåvinistisk. Dette har resultert i at mange dyktige kvinner har havnet i anonymitetens rekker opp gjennom tidene.

Kvinner som vil noe mer enn bare å være syngedamer på menns premisser, har fått en hard medfart. Få har lykkes med å slå igjennom og bli respektert for sine talenter. Blant de mange tusen eksemplene på kvinner som har møtt veggen, er Rocke-Jenny.

Manuskriptet til dette kriminelle musikkspillet er meget velskrevet, og musikken til Toini Knudtsen står som støpt til handlingen.

Det vellykkete samarbeidet mellom far og datter har bidratt til at musikkspillet har fått solide bein å stå på. Musikkspillet er engasjerende, spennende og budskapet kommer tydelig fram. Et musikkspill med så kvinneprofil, er ikke hverdagskost. Det er prisverdig at noen vil problematisere, og det med et så vellykket resultat. Forestillingen stiller store krav til aktørene, som er amatører. Jeg er simpelthen imponert over at aktørene klarer å være så nær og å vise så stor respekt for forfatterens intensjon med musikkspillet. Selv de krevende elementene med overnaturlige hendelser, trolldom og magi tar aktørene vare på. Og jeg tror på dem hvert øyeblikk.

Mest overbevisende spiller Thomas Taftø i rollen som Tom Phillips. Han er et virkelig talent, som vi kommer til å stifte mer bekjentskap med i årene fremover. Han spiller sikkert og overbevisende, som den sleipe, ekle og beregnende manageren. Han er en mannsgris, med mammon som sin eneste gud, og vi riktig fryser på ryggen av hans kvinnesyn.

Både Rocke-Jenny, i Hanne Bæverfjords skikkelse, og Johnny i Kjetil Walseths skikkelse, spiller seg opp i løpet av forestillingen. Og Walseth er et sangtalent jeg tror publikum like godt skal bite seg merke i først som sist.

Cathrine Smirles Ingebrigtsen debuterer som regissør i denne forestillingen og jeg er imponert over hvor mye hun har klart å, hale ut av aktørene på den korte tiden ensemblet hadde til rådighet. - Dessverre bærer forestillingen preg av at den hadde hatt godt av å modnes litt mer før premieren. Aktørene ville ha blitt sikrere i sine roller og kanskje våget å spille ut mer enn de gjør. Selv om det musikalske fungerer meget bra og sangerne holder et godt og sikkert nivå, ville det. uten tvil ha gjort seg om sangerne våget å være mer rå i sin framførelse av sangene.

Rock er rock. Da skal det svinges, buktes, bendes og flørtes med alt man har.

Til toppen av siden