Filmdrama:
På flukt
Et filmverksted for skoleelever i Møre og Romsdal
“På flukt” er et kulturverksted for skoleåret 2008-2009 i regi av Kultursekken i Møre og Romsdal.
Oasen Studio/Digitalt klasserom i Kristiansund, som står for gjennomføringen ut på skolene, skriver:
“På flukt tar utgangspunkt i en filmepisode skrevet av forfatter Ingar Knudtsen. Deltakerskolene skal på fritt grunnlag skrive og spille inn de neste episodene. Alle episoder kan lastes ned som podcast fra dette nettstedet. Påmelding til prosjektet gjøres via Kulturavdelingen i Møre og Romdal fylke. Verkstedet er åpent for alle ungdomsskoler og videregående skoler.”
Vi legger her ut en link til selve filmepisoden. Originalmanuset finner dere lenger ned på siden.
Filmepisoden
Klikk på bildet under for å se filmepisoden.
QuickTime må være installert for at du skal kunne se videoen i nettleseren din. QuickTime finner du her.
Alternativt kan du se videoen via programmet iTunes. Her finner du mer om nedlasting og bruk av iTunes.
Manuset
En ensom forfallen hytte, omgitt av berg og skog. Den ligger i grenselandet mellom tre land, Norom , Kitaka og Vurmland. Inne i hytta er det tre mennesker. De har tydeligvis nylig kommet dit og sitter ved bordet og spiser nistemat. Ut av skogen kommer det en håndfull mennesker, flest kvinner og et par menn, og de går rett mot hytta. De der inne skvetter til da døra går opp og noen av de fremmede kommer inn. Første flyktning fra Kitaka, ung kvinne: – God dag! Unnskyld at vi trenger oss på, men vi har gått langt og er slitne. Vi er ikke en gang sikre på hvor vi er… Flyktning fra Vurmland: – Alt i orden. Vi bor ikke her vi heller, vi er nylig kommet hit og fant denne hytta, vi er fra Vurmland. Og dere? Fra Kitaka?
Annen flyktning fra Kitaka:
– Ja. På vei til Norom. Vekk fra borgerkrigen.
Ei kvinne ved vinduet ser nervøst ut av vinduet, i den retninga flyktningene fra Kitaka er kommet:
– Soldater…?
Den unge kvinna fra Kitaka som snakket først:
– Ingen fare. Vi har ikke sett et eneste menneske på flere timer. Tror ikke noen fulgte etter oss. Vi har så likevel ingen ting de kan stjele. Og denne hytta ligger da innenfor deres grense, gjør den ikke?
Ei av kvinnene fra Vurmland som sitter ved bordet:
– Ja, den gjør kanskje det? Jeg vet faktisk ikke. Grenser er laget av mennesker. Trær, stein og myr er vel lik på alle sider av grensene.
En av Vurmlandsmennene avbryter, og ser på nykommerne med tydelig mistenksomhet:
– Men menneskene. De er vel ikke de samme? Alle vet jo at dere kitanere er hedninger…
Kvinna ved bordet, som tydeligvis er en slags leder blant Vurmlenderne avbryter ham skarpt:
– Folk er folk, Jusof. Disse flykter fra krig. Vi drar jo tross alt bare vekk fra den store flommen og nøden!
Kitanerne ser forbauset spørrende på henne.
– Flom?
– Nød? Hva mener du?
To av dem sier det nesten i munnen på hverandre.
– Først orkan og så flom som ødela mange av kystbyene våre. Alt er kaos hos oss nå. Visste dere virkelig ikke det?
De blir avbrutt av at det kommer enda to personer til ut av skogen. Denne gangen fra nord.
Jusuf:
– Hva nå da? Enda flere Kitanere?
En av Kitanerne ser bortover mot nykommerne. To kvinner og en ung gutt.
– Nei, de der er jo noromanere, det ser jeg da straks, både på ansiktene og klærne! Men de er ihvertfall ikke soldater, og ikke grensevakter heller.
Den sure vurmlandsmannen Jusuf ser lettet ut.
– Godt det da. Men de kan jo angi oss til grensevaktene for det. Alle vet jo at mange noromanere ikke liker oss fra Vurmland. Vi arbeider både hardere og billigere enn det de lathansene gjør.
En annen av kitakierne:
– Jeg synes nå de tre der ser temmelig forkomne ut, jeg.
Vurmlandskvinna ved bordet reiser seg, går ut og løfter hånda til hilsen i det noromanerne nærmer seg.
– Vær hilset. Er dere på reise?
De tre stopper usikkert opp ved synet av alle de fremmede. Den fremste av dem nikker forsiktig.
– Ja. Det kan vi kanskje si. Og dere da, om jeg får lov til å spørre?
– Vi er på vei til deres land.
De fra Norom veksler blikk.
– Til Norom?
– Ja. Det er da det vi har tenkt…
– Men det ville jeg slett ikke tenke på om jeg var dere. Det er arbeidsledighet og politisk krise hos oss nå. De har innført strenge lover og jager fremmede ut av landet. Vi har bodd i Norom i mange år, og har til og med statsborgerskap, men nå kan ikke en gang vi få være der lenger.
Alle sammen blir plutselig stående og bare se usikkert på hverandre. Helt stille.
Så sier ei av kitanikvinnene det alle tenker:
– Så hva gjør vi nå?
© Ingar Knudtsen, 2008.