Ånden i glasset

Introduksjon ved Ingar Knudtsen

Da denne novella av Ane Elisabeth Olsen ble presentert i bladet Sirius i 1991 skrev redaktør Arild Wærness:

Jentetrio terroriseres av mikrodemon

“Vi er svært glad for å kunne presentere en norsk debutant i Sirius; Ane Elisabeth Olsen.

Hun er født i Trondheim, bosatt i Molde. Kontorassistent, skilt med tre barn.

Hun har skrevet på hobbybasis i noen år, og har hatt dikt og noveller publisert i diverse blad og aviser. “Ånden i glasset” er hennes første alvorlige forsøk på å skrive fantasy, og er delvis basert på virkelige hendelser.

Hun har alltid vært fascinert av begrepet “fantasi” både som litteratur og som fenomen, og hun er særlig opptatt av hvordan fantasien kan flyte sammen med “virkeligheten” og forvrenge det vi ser og hører.”

Wærness fortsetter med å antyde at Olsen holder på med en underholdningsroman, som hun etter sigende ville sende til Bladkompaniet i håp om at de skulle publisere den… Det skjedde ikke.

Ane Elisabeth Olsen har imidlertid i disse dager beskyldt Ingar Knudtsen for å ha brukt hennes ide til en underholdningsroman til å lage en ungdomsroman med tittelen Havheksen i stedet! Ingar avviser på sin side beskyldningene, og påpeker med styrke at Ane Elisabeths manus aldri ville kommet ut som underholdningsroman uansett. Til det var den alt for lite – underholdende? Noe konsulentene på Bladkompaniet også mente. De advarte faktisk forfatteren mot å kaste bort sin tid (og muligens også talent) på å prøve seg som underholdningsforfatter… Og det burde hun vel i grunnen vært fornøyd med, i stedet for å slutte å skrive og ende sitt forfatterskap som desillusjonert småbruker på Tingvoll med innbilt suksess bak seg? (Se For at jeg kan ete deg.)

Da denne novella ble publisert fikk den gjennomgående god mottakelse, men det ble også sterkt hevdet at den var, som en leser sa det; “typisk kvinnfolk”. Les den og døm sjøl.

Ånden i glasset

Novelle av Ane Elisabeth Olsen

“Har du vært her ute på myrene før?” spurte Renate.

Anita ristet på hodet. “Aldri. Jeg har alltid syntes myrene er litt -uhyggelige?”

Det tredje medlemmet i venninneflokken stanset, tørket svette og viftet unna to-tre ivrige klegger.

“Uhyggelig kan den godt få være. Jeg synes det er verre at den er så slitsom. Det er greit å gå, men når føttene heller vil være igjen i gjørma enn å bli med videre, da blir det ganske tøft etterhvert.” Hun viftet bort mer klegg. “Og kleggen er verre enn bygdesjarmørene på festlokalet i går.”

“Det mislikte du vel ikke, Birgit? Ihvertfall så det ikke slik ut. Han derre lyse typen som du danset med, han var da OK?”

“Det luktet hest av ham. Og han hadde en firebatteris stavlommelykt i lomma. Eller noe sånt.”

De lo. Latteren bølget fram over myra, over svarte tjern, over siv og grastuer og dynn. Tre jenter på vei mot en hytte og et fiskevann en søndag formiddag i august.

“Apropos uhygge.” Birgit tok opp tråden fra i sted. “Da jeg jobbet på Hexi Video i fjor høst gjorde jeg en oppdagelse. Vet dere hvem som lånte mest skrekkfilmer?”

“Gamle damer,” sa Renate.

Birgit så litt skuffet ut.

“Hvordan visste du det? Vel, ikke akkurat gamle damer, forresten, men kvinner. Husmødre. Jeg hadde en kunde som stadig maste om Hammerfilmer. Draculafilmer med Christopher Lee og Peter Cushing. I mangel av slike lånte hun disse filmene med Freddy. Han der eklingen som stadig dukker opp i drømmene til unge jenter og gjør jævlige ting med dem.”

“Uh. Må du snakke om dette nå?”

“Hva er det, Anita? Savner du en sofapute å gjemme deg bak?”

“Jeg kan ikke hjelpe for det,” sa Anita. “Jeg blir redd når jeg ser slike filmer. Det hjelper å ha en pute å gjemme seg bak. Men de er fascinerende også, så jeg må se. Litt.”

“Skulle jeg få fortelle ferdig om den dama?” sa Birgit surt.

“OK. Beklager.” Renate så ikke så veldig lei seg ut.

“Hun kom tilbake og sa. Hei, er det hytta?”

“Sa hun virkelig det? Det var rart.”

“Hysj, Anita. Ja, det er hytta,” lo Renate.

Den vesle lave hytta lå bare fire-fem meter fra vannkanten, Vannet var ikke stort. Det ville neppe ta mer enn tjue minutter å gå rundt det. Men det var svart, og det så dypt ut, omkranset av bratte berg - unntatt ved hytta og i den nordre enden, der myra strakte en sivbevokst tunge ned mot vannspeilet. Hytta var ikke stort mer enn en fjølbu, med ett større rom som fungerte som både stue og kjøkken, og et bitte lite soverom med to køysenger.

Renate tok av seg ryggsekken, og satte den fra seg på bordet. Hun så på Anita, fulgte blikket hennes oppover den sotete veggen bak ovnen.

“Hva hadde du ventet deg? Grand Hotell?” kvesset hun i.

“Jeg sa ingen ting, jeg.”

“Hytta er fin den,” sa Birgit. “Akkurat som en hytte skal være.” Hun pekte på primusen. “Hei! En slik har jeg ikke sett siden jeg var lita jente.”

Renate tok seg i det. Hun skjønte naturligvis godt at “bua” kunne komme som en liten overraskelse for de som var vant til nyere hytter.

“Beklager, Anita. Jeg mente ikke å være så hårsår. Men du skjønner, jeg hadde med meg fetteren min hit i fjor, og de har et sånt hyttepalass på fjellet som er like fin som eneboligen deres. Du skulle hørt sytinga hans! Det var som om jeg hadde gjort en stor forbrytelse ved å ta ham med meg hit.”

“Mener du Eirik? Var han her? I dress og finsko over myrene?” Birgit så kulerundt ut i rommet, mot fantasisynet der Eirik Lindeman Hanssen med en n og to s’er kom skridende over myra.

“Dress og gummistøvler.”

“Nei. Nei! Er det sant?!” Latteren løste opp den vesle misstemninga. Snart satt de omkring bordet og drakk kaffe som så ut som den var kokt på svartkrutt. Birgit forsvant ut med fiskestanga i neven, og gjorde det første kastet nesten før hun var kommet skikkelig ut døra.

Anita ble med, men hun fisket ikke. Dette var Birgits ting. Gutta hatet å være med Birgit på fisketur, enten det var på fjellet eller ved sjøen. De skar tenner og bannet, når Birgit drog opp fisk etter fisk. Nå suste den vesle blanke sluken ut mot ringene der en fisk akkurat hadde vært oppe og snappet ett eller annet, og i neste øyeblikk bøyde stanga til Birgit seg i et par sugende rykk.

“Gutta sier du bruker heksekunster for å få fisk,” sa Anita litt naivt, i det Birgit kroket av fisken og drepte den med et knivstikk i hodet.

“Naturligvis er det hekseri!” sa Birgit, tørket av blodet på kniven mot grastustene, spyttet på sluken og mumlet ett eller annet. “Og jeg ber alltid fisken om tilgivelse når jeg dreper den.”

Anita grøsset.

“Du skremmer meg.”

“Svært så lettskremt du er da? Alle jenter har da en heks ett eller annet sted inne i seg, har de ikke?”

Som vanlig når Birgit sa slikt var ikke Anita helt sikker på om hun spøkte, eller om hun mente det. Hun så forskende på venninnen, men blikket til Birgit var helt uutgrunnelig. Hun kastet igjen.

“Min er i såfall godt skjult,” sa Anita.

“Det tror jeg ikke på.”

Bemerkninga var rar. Den ble hengende i lufta i den lange stillheten som fulgte. Birgit fisket seg langs kanten på vannet, intenst konsentrert. Anita trasket i hælene på henne, mest fordi hun ikke fikk seg til å si at hun var lei.

Hun betraktet hytta som lå der i rødt solskinn på motsatt side av vannet, og hun skjønte med ett hvorfor Renate var stolt av den. En av disse moderne hyttene ville ikke passet her i det hele tatt. Dessuten bygde man ikke slike små ensomme hytter som dette lenger, hyttene var flokkdyr nå, slik som menneskene. Det var sant det Renate hadde sagt. Nå skulle folk flest ha det som hjemme, også når de var borte. Anita viklet seg inn i rare tanker som var ganske annerledes enn de hun pleide å ha. Kanskje var det det mørke, gåtefulle vannet som gjorde det. Kanskje var det de øde myrene, eller den sære oppførselen til Birgit.

Det som endelig brøt stillheten var myggen. Den svale vinden som hadde blåst inn fra vest hele dagen stilnet av nå mot kvelden, og blodtørstige myggsvermer kastet seg over de to menneskene som stod så beleilig til ved vannkanten.

“Hjelp! Jeg blir spist opp!” Anita slo desperat omkring seg, hørte en mygg summe inne i øret og kjente en hjelpeløs skrekk over hvor lite de hadde å sette opp mot disse tilsynelatende små og relativt uskyldige skapningene.

Birgit klistret en blodfull mygg som saft på hånden, og betraktet myggliket med interessert avsky.

“Det der er ikke en mygg,” sa hun. “Det er en vampyrflaggermus. La oss stikke av. “Hun puttet fort de sist oppgjorte fiskene ned i plastposen sin, og så mer sprang enn gikk de mot hytta, rundt vannet, samme vei som de hadde kommet.

Birgit kjente lukta allerede i døra, og et blikk mot kasserollen som putret på ovnen bekreftet mistanken hennes.

“Hva?” sa hun vantro. “Hadde du ikke bedre tro på fiskelykken min enn dette, Renate? Her kommer jeg med en plastpose full av deilig ørret, og så koker du posesuppe fra Samvirkelaget?”

Renate betraktet det fornærmede fjeset med overlegen ro. “Ta det rolig, din hissigpropp. Småfisken din blir nok spist, Hvor mange er det? To?”

“To? Nei du. Ti.”

Renate lot seg ikke affisere.

“Den står seg til i morgen. Vi kan ete den da.”

“Eller som nattmat,” sa Anita fort. Hun hadde av og til litt problemer med tonen mellom Birgit og Renate. Hun visste aldri når de var alvorlig sinte på hverandre, eller når de bare slengte spydigheter og småkranglet og spilte sure fordi de syntes det var underholdende.

Det sure fjeset til Birgit ble enda surere. “Eller som nattmat,” gjentok hun.

Så sprakk ansiktet hennes i latter, og Renate lo også.

Anita forsøkte også å le, men det ble med forsøket. Hun følte seg utenfor. Igjen.

Ertesuppa kom på bordet, og de åt. Anita forsynte seg for tredje gang.

Merkelig,” sa hun unnskyldende. “Hjemme spiser jeg aldri ertesuppe. Kan i grunnen ikke fordra det. Men nå - "

“På hytta er alt - " Birgit fullførte ikke setninga. Hun rettet en spørrende pekefinger mot øsen. “Hva er det der? Hva pokker er det der?”

Anitas hånd stivnet. Noe stort og uformelig og ekkelt lå oppi øsen. Hang der og dryppet suppe ned på bordet.

Renate svelget. Glodde storøyd på tingen. Blikket hennes gled mot klessnora som var spent over ovnen. Så hva som manglet.

“Herregud.” Hun så plutselig smågrønn ut i ansiktet. “Det er oppvaskkluten!”

Anita slapp øsen med kluten og det hele ned på bordet og sprang ut. De kunne høre henne brekke seg der ute. Birgit glodde fascinert på kluten. Den lå der som et levende vesen, en gul stor snegleaktig tingest. Den kravlet plutselig bortover bordet, forsvant over kanten og fór inn under divanen med et spor av gul suppe etter seg. Birgit blunket med øynene.

Nei, naturligvis gjorde den ikke det. Men den virket fremdeles levende da Renate tok den opp mellom to fingrer og kikket seg rådvill rundt før hun til slutt dumpet den opp i kasserollen igjen. Hun bar kasserollen med innholdet mot den åpne døra,

“Jeg går ut i fra at ingen skal ha mer suppe?” sa hun. Stemmen var kjekk. Men hun var fremdeles ganske blek.

Kasserollen var vasket opp, kluten lå i vaskebaljen, velsignet fri for gulfarge og ganske ren den også, før Anita ble jaget inn igjen av myggen.

Hun kom inn, og satte seg på divanen.

“Beklager,” sa hun.

Renate så ulykkelig på henne.

“Du beklager? Det er jeg som skal beklage. Jeg skjønner ikke hvordan det kunne skje - "

“Ikke det? Ikke årets mysterium akkurat, er det vel?” kom det tørt fra Birgit.

“Nei. Men jeg ber likevel om unnskyldning.”

“Tull. Det er ikke noe å be om unnskyldning for. Et uhell, det er alt.” Birgit smilte ett av disse rare, vridde smilene som selv ikke Renate alltid kunne tolke. “Hadde ikke magen min protestert, så ville jeg til og med sagt at det var ganske morsomt. Skjønt jeg syntes ikke det da kluten krøp bortover bordet, hoppet ned på golvet og pilte inn under divanen.”

“Hva? Hva gjorde den?” Anita trakk fort bena til seg og kikket forskrekket ned på golvet, som om hun ventet at den ville komme krypende fram igjen.

“Fantasi,” sa Birgit. “Det er noe underlig det.”

Som var orda et signal reiste Renate seg og tente parafinlampene. Lyset fikk tussmørket til å krype inn mot hytta.

“Fantasi. Du sier noe. Det er mye en kan innbille seg.” Birgit trakk på skuldrene. “Fantasi. Virkelighet. Hvem kan si hvor grensen egentlig går? Tenk på hva formødrene og forfedrene våre trodde på. Hva som var virkelig for dem.”

“Sant nok,” sa Renate. “Husker du oldemora mi, Birgit?”

“Såvidt, sa Birgit. “Hun ble stengammel, ble hun ikke? Døde da vi gikk i andreklassen?”

“Tredje. Men det jeg skulle si var at en gang hun og bestefar tok meg med hit fortalte hun meg om noe hun kalte ‘blåmennene’. Noen hårete små skapninger som bodde under jorda like her borte. Hun trodde virkelig på dem. Satte ut mat til dem også. Når fatene var tomme neste morgen, tok hun det naturligvis som et bevis på at de hadde vært og forsynt seg.”

Anita så forskrekket på henne.

“Jamen, da - "

Renate gav henne et nesten strengt blikk tilbake.

“Det er dyr her, Anita.”

“Det kunne vært sant,” sa Birgit. " I grunnen hadde det vært fint om det var sant. De var ikke onde, var de vel?”

“Nei. Men Olde sa at de kunne gjøre folk pek. De måtte flytte dassen, fordi den stod for nær dem. En av dem kom og gav beskjed om hvor de mente dassen skulle stå, og da bestefar og pappa somlet med å gjøre det de hadde fått beskjed om forsvant fiskelykka deres. Ingen fikk en eneste fisk i vannet her før dassen var flyttet.”

Renate drog for gardinene mens hun snakket. Men i østvinduet kunne hun ikke la være å se bortover mot konturene av de lave knausene og treklyngen der underjordingene skulle ha bodd.

“Så rart. Jeg har ikke tenkt på dette på mange år. Men nå husker jeg at Olde til og med hadde navn på henne som kom og gav dem beskjed om å flytte dassen. Hva var det nå igjen? Noe langt og vanskelig. Rahaett eller annet.”

Anita ristet på hodet.

“Nei. Dette blir for heavy for meg. Verre enn spiritisme, til og med.”

Birgit så fort opp på henne.

“Spiritisme? Hva vet du om det?”

Den nedvurderende undertonen fikk Anita til å kjenne et stikk av sinne. “Hva vet du om det”. Hvorfor skulle ikke hun også vite noe om slike ting? Birgit hadde vel ingen enerett på å vite noe om okkultisme, om hun hadde aldri så mange bøker med sære og skremmende titler i bokhylla si.

“Jeg var med på det en gang. Sammen med Kari og Hasse. Og Jørn naturligvis.”

“Jørn.” Denne gangen var forakten tydelig i stemmen til Birgit. “Naturligvis. Selveste Spøkefuglen.”

Renate så strengt på Birgit. Hun visste at Anita hadde vært forelsket i Jørn. Det lå krangel i luften, og det kunne denne hytteturen godt greie seg uten.

“Spiritisme. Så spennende. Fortell da, Anita. Virket det?”

Orda hørtes så falske ut at Birgit måtte holde for munnen for ikke å le høyt, men Anita merket det ikke. Hun ble plutselig fjern i blikket.

“Det virket, på en måte. Vi brukte en pappskive og et lite glass med stett. Jørn tegnet en sirkel og skrev alle bokstavene og tallene fra null til ni rundt den. Og så - spurte vi spørsmål. Og glasset svarte. Tror jeg.”

“Eller kanskje det bare var Jørn som skubbet glass - au!” Renate sparket Birgit på leggen. Men Anita bare så på henne. “Kanskje. Jeg håper det.”

Renate lente seg bakover i stolen, stakk hånden bak hjørneskapet og trakk fram en pappskive. Hun blåste støvet av den og la den på bordet. “Vis oss, Anita,” sa hun.

Anita så fra henne til pappskiva og tilbake igjen, Hun ristet på hodet. “Nei. Du mener det ikke. Du mener det?”

“Hvorfor ikke? Det er bedre enn å spille kort. Dessuten mangler det et kort i stokken. Jeg la kabal da dere var ute og fisket, så jeg vet det.”

Hun fisket fram en penn og rakte den fram mot Anita.

Anita gløttet bort på Birgit.

“Vil du også?”

“Jeg sier som Renate. Hvorfor ikke. Det kan til og med bli interessant.”

Anita tok et stort grytelokk og tegnet en sirkel. Deretter begynte hun å skrive bokstaver.

“Vi trenger et glass også. Og jeg tror ikke det går med et av de melkeglassene du har i skapet.”

Anita reiste seg og lette i skapet. Jeg har et glass her et sted. Aha!” Hun holdt et rødbrunt lite glass med stett triumferende opp foran Anita. “Oldemors medisinglass. Det burde vel holde i massevis?”

Birgit tok glasset ut av hånden hennes og så forundret på det. Glasset var formet som to små hender og stetten endte i noe som liknet en fuglefot. “Medisinglass?” sa hun. “Hva slags medisin da, heksebrygg? Hva var det du sa oldemoren din het, Renate? Var det Blavatsky?”

Renate rynket brynene. “Bla - valsky? Hva mener du med det?

“Glem det,” sa Birgit. “Det var bare leppa som slang. Men det var et interessant glass.” Hun satte det fra seg på bordet. “Hvis noe glass skulle kalle fram ånder så må det vel være et slikt et.”

Renate skvatt til, og så først mot vinduet og deretter mot døra.Anitas hånd stanset på en halvferdig Q. “Hva er det, Renate?” sa hun nervøst.

Renate holdt pekefingeren opp foran munnen og hysjet lydløst. Hun reiste seg fort, gikk bort til døra, åpnet den og forsvant ut. Birgit reiste seg hun også. De kunne høre Renate gå rundt hytta. Anita stirret mot døråpningen, mot mørket som liksom kom krypende inn gjennom døra og smøg seg inn under senga og bort i krokene. Hun grøsset.

Men Renate bare ristet på hodet da hun kom inn igjen. “Jeg kunne bannet på at jeg hørte noen som lo utenfor. En mann. Og vet dere hva jeg tenkte da?”

Birgit satte seg langsomt ned igjen. “Du tenkte på Jørn.”

“Naturligvis tenkte jeg på Jørn. Vi hadde jo akkurat snakket om ham. Det ville liknet han og gjengen hans på en prikk å finne på noe djevelskap for å skremme oss.”

Anita oppdaget at hun hadde sittet og holdt pusten. Hun slapp pusten langsomt ut. “Du skremte ihvertfall meg. Men jeg hørte ingen ting.”

“Ikke jeg heller,” sa Birgit.

“Det var vel bare vinden, da.”

Nei, holdt Birgit på å si. Det er vindstille ute. Men hun sa det ikke.

Anita gjorde ferdig sitt hjemmelagede ouijabrett, og tegnet en sirkel i midten som hun plasserte glasset på, med stetten opp. “Hvem vil spørre først?”

Hun sa det ganske tørt og forretningsmessig. Birgit og Renate vekslet blikk.

“Jeg,” sa Birgit. Hun satte seg ved bordet, og det var ikke glimt av morskap i Øynene hennes da hun strakte en finger ut mot glasset.

Anita så mistenksomt på henne. “Jeg syntes du sa du ikke hadde vært med på dette før?”

“Det betyr ikke at jeg ikke vet noe om det,” svarte Birgit. “Men ikke snakk nå. La meg konsentrere meg.” Hun begynte å si noe, og denne gangen henvendt til glasset, men nå var det Renate som avbrøt henne. “Vent! Kan du ikke skrive ned spørsmålet ditt i stedet?”

Birgit stanset igjen. “Hvorfor det?”

Så kan du ikke beskylde noen av oss for å skyve glasset.”

“God idé,” sa Anita.

Birgit sukket. Men hun ventet tålmodig mens Renate lette fram en blokk skrivepapir og brettet og rev arkene opp til passe store lapper Deretter skrev hun, mens hun skjermet papiret med hånden som en skolejente. Hun brettet det sammen og skjøv det under papplaten.

Tre pekefingre strakte seg ut mot glasset. Renate oppdaget til sin egen store forbauselse at det bare var en av fingrene som skalv Ørlite granne. Det var hennes egen. Glasset stod helt rolig.

“Konsentrer dere,” hvisket Anita teatralsk. Om hva da, hadde Renate lyst til å svare. Glasset stod helt rolig.

Det var det, tenkte Birgit. Det var kanskje like greit. Glasset begynte å bevege seg.

Anita kjente nakkehårene reise seg. Det var som om rommet plutselig ble kaldere. Nei, tenkte hun. Ikke nå igjen. Jeg skulle aldri gjort det.

, , K,” hvisket Renate. Hun så på glasset med et nesten bestyrtet uttrykk i øynene. “Eller J,” sa Birgit.

Hun betraktet glasset nesten motvillig, da det drog seg videre mot A, og ville trekke hånden til seg i det glasset berørte bokstaven.

“Vent,” sa Anita. “Det er mer.”

Hvordan vet du det? Er det du som skyver? tenkte Renate.

Glasset berørte N. Gikk videre til S. Til K og til E, før det gikk tilbake til sirkelen igjen. De satt i et par minutter med fingrene på glasset før de slapp.

“Janske?” Hva spurte du om, Birgit?

Det første var nok en K,” sa Birgit. “Enten er ånden i glasset dansk eller så kan den ikke rettskriving.” Hun så fra Anita til Renate. “Hvem av dere tror på Gud?”

Anita nølte. Ordet Gud med stor G hørtes så fremmed ut i munnen til Birgit.

“Ikke jeg,” sa Renate bestemt. Ikke på Gud, ikke på Julenissen og ikke på Storken.”

“Enn du, Anita.”

“Jo, jeg tror vel. På en måte. Men ikke på noen far i himmelen med skjegg. Bibelen tror jeg ihvertfall ikke på, det er en grusom bok.”

“You said it, sister,” sa Birgit. “Jeg drømte om Gud i natt, og Hun var svart.”

“Hva?” Anita så komplett forvirret ut.

“Det var et sitat,” sa Birgit. “Men da er vi altså et par tja, og en nei. Det måtte vel bli ‘kanskje’ av det.”

“Hva mener du,” sa Renate irritert. “Jeg hater det når du snakker i gåter.”

“En liten privat teori,” sa Birgit. Hun tok fram lappen, brettet den ut og la den på bordet foran dem. “Jeg spurte om det finnes en gud, og fikk kanskje. Så la oss fortsette. Hvem er neste?”

Anita tok lappen og skrev på baksiden av den. Hun leste det som sto på den, og så et øyeblikk ut som om hun tenkte å krølle sammen lappen og kaste den, men hun gjorde det ikke. Med en utfordrende brå bevegelse stakk hun lappen inn under brettet, slik som Birgit hadde gjort.

Denne gangen var det ikke så spennende at glasset beveget seg, men det var likevel noe uvirkelig over det hele. Det var som å se en film innenfra, tenkte Renate. At glasset beveget seg var et filmtriks. Eller det var de andre som skjøv det. Hun visste jo at hun ikke gjorde det. Glasset beveget seg rytmisk, nesten dansende. Fingeren hennes glapp av og til, men hun la merke til at straks

en av fingrene ikke lenger berørte glasset så stoppet det straks.

“E-L-S-K-E-T-M-E-D,” sa glasset.

Anita så blek ut. Hun hadde tydeligvis ikke fått det svaret hun ønsket seg.

“Jeg spurte om jeg noensinne kom til å bli elsket,” sa hun.

“Som man roper i skogen,” mumlet Birgit.

“Full av sitater i dag, Birgit?” sa Renate sint. Hun så på glasset med et uttrykk av avsky i øynene. “Jeg foreslår at vi slutter nå med en gang!”

“Nei,” protesterte Birgit. “Du må spørre du også. Teorien min holder ennå den.”

Anita spurte. Om noe likegyldig og fikk et likegyldig svar. Men de stoppet ikke. Femten spørsmål senere var det glasset som stoppet. Det rikket seg ikke,

“OK” sa Birgit. “Du vil vel ikke mer da, Renate.”

“Jeg vil ikke mer?”

“Det bare bekrefter teorien min enda mer. Jeg tror nemlig det er underbevisstheten vår som svarer oss.”

Hun pekte megetsigende på lappene som lå der i en haug på bordhjørnet. “Ta det første svaret vi fikk. Hadde vi vært tre troende ville vi fått ja, hadde vi vært ateister som Renate så ville vi fått nei.”

“Det høres logisk ut,” sa Renate. Det kom kontant, og det var lettelse i stemmen hennes.

“Ve-el,” Anita drog på det. “Men da har jeg et perfekt spørsmål. La oss prøve det.” Hun skrev fort ned spørsmålet sitt.

Glasset begynte å gå nesten før den siste fingeren berørte det. “Heisann!” mumlet Renate forbauset. Med hoggende, forte bevegelser som var helt annerledes enn de tidligere lekne spiralene skrev glasset:

I-K-K-E-S-P-Ø-R-M-E-R

Ingen sa noe, Anita og Renate glodde usikkert på hverandre. Men mistenksomme Birgit ble smal i øynene.

“Renate, du ville at vi skulle slutte, ikke sant?”

“Antydet du at jeg skubbet glasset?” Renate ble farlig rolig i stemmen, men det var et ørlite anstrøk av hysteri et sted langt der inne. Dette kjentes ikke som noen lek lenger. Ikke som noe eksperiment heller.

Anita var blek der hun satt, og blikket flakket. Hun lukket øynene tett igjen. Dette var et mareritt. Når hun åpnet dem ville alt dette være borte, og hun var hjemme i sin egen trygge seng.

Hun ble til en fugl. Lettet fra hyttetaket og fløy opp og opp, så ned på hytta som lå der med gule, lysende vinduer midt i et hav av mørke skygger.

“La oss spørre hvorfor,” sa Birgit.

Anita åpnet øynene.

“Er du gal. La oss slutte med en gang. Adlyde - "

“Adlyde, hvem da?”

Det tok nesten fem minutter før Birgit greide å overtale dem.

Glasset kjentes varmt ut mot pekefingeren, syntes Anita. Men i rommet var det enda mer hutrende kaldt enn før.

Nå spurte Birgit høyt.

“Hvorfor skal vi slutte?” sa hun med høy, klar stemme. Glasset gjorde tre bestemte hogg mot bokstavrekken.

D-Ø-D

Birgit begynte å le. De andre si forskrekket på henne. Men hun sluttet ikke å le, og Anita ble sint. Det var godt å bli sint.

“Er det noe å flire av? D-Ø-D. Død. Tydeligere kan det vel ikke sies?”

“Ser du ikke det vittige i det?” Birgit tørket lattertårer. “Du som har sett så mange skrekkfilmer. Ser du ikke Van Helsing komme skrittende over myrene på jakt etter Flaggermusen Dracula som i dette øyeblikk henger på kanten av hyttetaket her og venter på at en av oss skal komme ut. Eller kanskje Freddy ligger sammen med veden under hytta, og venter på at vi skal sovne og drømme. Eller Jack the Ripper -”

“Du tror altså fremdeles at det er vår egen underbevissthet som svarer?” sa Renate.

“Ja. Mer enn noen gang. Og hvem har dem mest morbide underbevisstheten her? Det kan naturligvis være min, men jeg holder en knapp på din jeg, Anita.”

“Meg? Min!?” Anita fant ikke ord for sin indignasjon.

“Det får nå være som det vil,” sa Renate, “Hvem eller hva som har skubbet glasset for oss, det får vi nok aldri oppklart, men mens vi har skremt vettet av hverandre har det sluknet i ovnen. Det er faktisk iskaldt her inne.”

Hun åpnet vedkassen mens hun snakket. To små pinner lå i kassen. “Tomt for ved.” Hun gløttet usikkert mot døra. “Dere kan gjerne le av meg, men jeg vil helst ikke hente ved nå.” Hun så spørrende på Birgit. “Kanskje du - "

Birgit reiste seg nølende. Hun slikket seg nervøst omkring munnen. Så ristet hun energisk og nesten sint på hodet.

“Nei.”

Renate nikket langsomt.

“Tenkte i grunnen det. Jeg kjenner deg litt for godt, skjønner du. Anita? “Ligger ikke veden under hytta?”

Birgit kunne ikke dy seg:

“Sammen med Freddy.”

Ingen lo.

“La oss gå alle sammen,” sa Anita.

Slik ble det. Birgit ble nesten sitt vanlige selvsikre jeg igjen, og tilbød seg å være den som hentet fram veden.

Anita åpnet kjøkkenskuffen og tok fram den store, sagtakkete brødkniven. Tok den i hånden og kjente seg straks tryggere. Da hun kom ut kunne hun i lyset fra vinduet såvidt skimte bena til Birgit som stakk fram under den lave åpningen. Hun grov fram vedkubber og kastet dem ut bak seg, mens hun hele tiden mumlet og småbannet på minst tre språk. Renate sto på kne like bak henne.

I det samme knakk det i en kvist bak Anita. Hun snudde seg, og så en mørk, truende skygge komme rundt hjørnet på hytta. Anita satte i et skrik, og kastet seg mot skikkelsen mens hun stakk vilt med kniven.

Skikkelsen skrek også, og tumlet bakover. Anita snublet etter, kniven gled ut av hånda hennes. Hun famlet over en sprellende jentekropp.

“Renate. Renate?” Stemmen til Anita var bitte liten og spak. Renate kunne ikke være her. Hun stod jo der borte.

“Du står jo der borte?”

“Hva er det som foregår? sa Birgit. “Er dere blitt gale?

“Jeg blør!” hylte Renate. “Anita stakk meg.” Borte ved hytteveggen stod “Renate” fremdeles like rolig på kne. “Men - du står jo der borte?” gjentok Anita dumt.

“Kan du ikke se forskjell på meg og en helvetes stubbe, din idiot!”

“Men du gikk da ut før meg?”

“Jeg gikk inn på soverommet for å finne en lommelykt, men den virket ikke.” Hun stønnet. “Hjelp meg inn, Birgit.”

Birgit støttet henne inn, mens Anita tuslet ulykkelig etter.

Død hadde glasset sagt, og slik hadde det nesten blitt. Hun kunne godt ha drept Renate. Heldigvis hadde Renate bare fått et ubetydelig rift i skulderen. Blusen var det verre med. Hele armen var flerret opp. Anita hadde ikke stukket en gang, men flere ganger.

Anita begynte å gråte. Hun ség ned på divanen og ble sittende med hendene foran ansiktet. Renate la armen om henne. Hun snufset hun også.

Anita så opp på henne. “Jeg kunne ha drept deg, Renate. Du er min beste venninne, og jeg kunne ha drept deg. Jeg er sikker på at du hater meg nå.”

“Nei, naturligvis hater jeg deg ikke,” sa Renate. “Det var jo bare et uhell.”

“Det gikk bra,” sa Birgit. Anita så opp på henne som om hun hadde sagt noe sensasjonelt.

“Ja. Det gikk bra,” sa hun. “Ånden i glasset tok feil.”

“Ånden i glasset?” begynte Birgit, men tok seg i det og så bort. Hvis hun sa noe mer så hørte ikke Anita det.

Vedkubbene ble hentet inn, og Anita tente opp mens Renate plastret såret sitt og skiftet bluse.

Birgit satt ved bordet og så tankefullt på ouijabrettet mens hun snudde og vendte det rødbrune glasset mellom fingrene. “Noe rart er det her,” sa hun. “Det var virkelig kaldt her inne i hytta. Men ute var det ikke kaldt.”

“La meg få brettet,” sa Anita plutselig aggressivt. “Jeg vil brenne det.”

“Nei. La oss spørre en eneste gang til.”

Anita glodde på henne som om hun ikke trodde sine egne Ører.

“Er du blitt gal?” Men Birgit fikk uventet støtte fra Renate.

“Du har rett, Birgit,” sa hun. “Vi trenger ett svar til. Jeg vil vite hvem som svarer.”

De måtte overtale Anita lenge før hun endelig satte seg ved bordet igjen. “Jeg vet at vi gjør en feil,” sa hun, i det hun la fingeren på glasset.

“Hysj!” sa Birgit strengt. Konsentrer dere.”

Anita syntes det var hundre år siden hun sjøl hadde sagt de orda til Renate og Birgit. Konsentrer dere. Det var før SPØR IKKE MER. DØD.

“Hvem er det som svarer oss?” sa Renate høyt.

Oppvaskkluten krøp sammen i redsel og kikket opp fra vaskebaljen med runde teleskopøyne. En flaggermus plirte halvblindt inn gjennom gardinsprekken og lot tunga gli forventningsfullt over de spisse tennene. Under hytta lo Freddy.

Bordet begynte å riste. Glasset hoppet opp og ned. Jentene slapp det som om de hadde brent seg på det. Til tross for varmen fra ovnen begynte Anita å hakke tenner av frost.

“Det var naturligvis jeg.”

Birgits hake falt ned. Hun hørte Renate stønne ved siden av seg.

“Nei, nei, nei.”

Oppe på toppen av glasset satt det en bitte liten naken mann.

Ikke noen stygg liten mann. Han kunne godt ha vært noe som Hollywood hadde laget. En mellomting mellom Tom Cruise og Mel Gibson. Hvis det ikke hadde vært for den omtrent fingerstore pikken som pekte glinsende rett mot Birgit. Han liknet på noe som Margit Sandemo kunne ha diktet.

Mannslingen lo skingrende. Renate hadde hørt den latteren før, tidligere på kvelden.” Utenom de to siste svarene, naturligvis,” sa han.

Birgit løftet plutselig hånden og ville feie mannen og glasset og brettet like ned fra bordet. Han løftet en finger mot henne og hun greide plutselig ikke å røre seg. Hun ble sittende stiv som en statue. Bare Øynene rullet fortvilet inne i hodet på henne.

Den vesle mannen slikket seg om munnen. “Tre lekre store jenter å leke med,” sa han. “En om gangen, eller alle på en gang?”

“Hvem er du?” kvekket Renate. “En demon?”

Han så plutselig lur ut.

“Ja, du ville like å vite hva jeg heter, ville du ikke? Det er makt i et navn, skal jeg si deg, uvitende store pike. Jeg vet hva du heter. Renate. Renate. Renate. Kunne du kjenne det?”

Hun kjente det. Det var som om en hånd berørte hjertet hennes. Klemte forsiktig. Men det var nok til å skjønne at den kunne klemme hardere, hvis den ville.

“Eller Anita!” Anita ble blek og stønnet mens hun klemte hendene mot magen.

“Hvis dere trenger navn kan dere kalle meg Susej. Det navnet liker jeg.” Han smilte vakkert.

“Først leke, siden dø. Glasset løy slett ikke”, sa han muntert. “Derfor kunne det ikke være meg som sa det, for jeg lyver alltid. Eller aldri; Den var god, ikke sant? Alltid. Aldri. Ta av deg skjorten. Jeg vil se!”

“Nei!”

“Jo!” Ut av øyekroken så Birgit hvordan Anita fomlet med skjorteknappene. Den vesle mannen reiste seg. Han smattet med leppene og drog seg opphisset i pikken. “Ojojoj. Nå du, store Hore-Renate. Buksen denne gangen.”

Renate kjente sinte og ydmykende tårer renne nedover kinnene da hun reiste seg og begynte å åpne beltet sitt.

“Det er nok din vesle perverse gratass! Allamassatre!”

Plutselig var fortryllelsen brutt og Birgit fortsatte den bevegelsen hun hadde begynt på. Hun feide mannen og glasset og brettet ned fra bordet. Han fløy gjennom lufta og havnet oppe på ovnen. Der ble han liggende. Ristet og skaket men det kom ikke en lyd ut av munnen hans, enda den var vid åpen.

De tre jentene snudde seg mot den som hadde snakket. En gammel, inntørket kone sto i døråpningen. Hun var grå og brun som berg og mose.

“Komme her og leke ånd i mitt glass,” mumlet hun forarget. Hun gikk bort og åpnet døra på ovnen, tok den vesle demonen og puttet ham inn i ovnen. For sikkerhets skyld kylte hun et par vedskier etter ham,

“Han tåler det,” sa hun forklarende. “Men han liker det ikke. Han drar nok fort tilbake dit han kom fra.” En plutselig jamrende lyd kom fra ovnen, etterfulgt av et smell. Gamla nikket og smilte tannløst. Hun tok opp glasset som var like helt.

“Hvem - hva?” stotret Anita mens hun strevde med å få fingrene til å adlyde og knappe igjen skjorta.

“Rahahitata heter jeg. Jeg gav dette glasset til din oldemor, Renate. Du er forresten oppkalt etter meg, visste du det? Jeg hjalp henne en gang da hun trengte magi.” Hun så opp på Renate, det glimtet i de svarte Øynene hennes.

“Hun betalte for det. Nå må dere betale.”

Renate kjente at hjertet sank i henne. Et lite øyeblikk hadde alt virket enkelt. Fantastisk, men enkelt. Men ingen ting var enkelt.

“Betale? Hvordan?”

Jeg vil ha en av dere i tjeneste. Tre somrer.

Den gamle gikk mot forhenget til gangen.

“Jeg kommer tilbake i morgen.”

De hørte ikke døra i det hun gikk ut.

“La oss slikke av,” sa Birgit. Jeg vil hjem. Dette er et mareritt, jeg vil våkne, jeg vil hjem.”

“Nei.”

Renate så forbauset på Anita.

“Dette var virkelig,” sa Anita. Hun tørket fort bort en tåre, men stemmen var ganske rolig. “Vi ville ha dødd alle sammen om hun ikke hadde kommet. Da jeg knappet opp skjorta - jeg visste at det bare var begynnelsen.”

“Han liknet på Mel Gibson, sa Renate. “Jeg vil aldri se filmer med ham mer.”

“La oss trekke lodd,” sa Anita.

Renate og Birgit ble stående og se etter Rahahitata og Anita da de gikk mot den vesle treklyngen. Anita så seg tilbake en gang. Så var de borte, og om de etterpå saumfor bakken og tærne aldri så mye fant de ingen spor etter dem.

De to jentene sa ikke stort til hverandre på hjemturen.

“Dette blir ikke enkelt å forklare, " sa Birgit, i det de gikk av bussen.

“Nei.”

De gikk i taushet til de kom til krysset i Storgata, der de skulle gå hver sin vei.

“Jeg tror ikke jeg vil se deg på en stund, Birgit.

“Godt.”

— * —