Alle dyra utenfor

Introduksjon ved Ingar Knudtsen

Denne novella synes jeg er litt morsom. Og egentlig har den jo et tema som jeg terpet på utallige ganger, mennesket som “skadedyr”. Den ble skrevet den 21.05.1974. Og jeg regner den vel ikke akkurat som noe “mesterverk”, nei.

Dersom jeg ikke husker helt feil ble den offentliggjort både i avis og i blad før den endte i novellesamlinga Under ulvemånen.

Jeg fikk til og med en god del reaksjoner på den. Så vel positive som negative.

Jeg ser ingen grunn til at jeg bør få det nå.

Alle dyra utenfor

Novelle av Ingar Knudtsen

Den Vises matte gammelmannsøyne festet seg på Vianis unge, ivrige ansikt.

– Utenfor? sa han. – Nei, det eksisterer ingen lov mot å gå utenfor, men jeg vil på det sterkeste fraråde deg å gjøre det. De ville dyra kommer til å rive deg i hjel med en gang …

Viani hadde hørt det argumentet før, og det skulle mer til enn det for å skremme ham bort fra sitt forsett.

– Men forbudt er det altså ikke?

Den Vise ristet nesten umerkelig benektende på hodet.

– Nei, ikke forbudt.

Så lukket han øynene som tegn på at audiensen var over, og Viani gikk ut av Sannhetens Tempel.

Solen skinte ned på de trange gatene gjennom kuppelen, og laget regnbuemønstre der lyset ble brutt av ujevnheter i det glasslignende, uknuselige materialet den var laget av. Viani hadde levd i byen under kuppelen i hele sitt liv – og for ham var den det naturligste av verden. Mytene visste å fortelle at i en meget fjern fortid hadde luften på jorden blitt forgiftet, og massevis av mennesker hadde dødd … De gjenlevende hadde bygget slike byer som dette, med tette beskyttende kupler omkring, og med alt de trengte innenfor.

Nå var imidlertid ikke luften utenfor giftig lenger. Det kunne den umulig være, for det levde masser av dyr ute på slettene omkring byen. Og det var bra, for det å se på dyra var blitt menneskenes store, og nesten eneste, fritidsbeskjeftigelse, en avkobling fra det kjedelige rutinearbeidet de ellers gjorde.

Særlig apene var populære. – De samlet seg ofte i store flekker utenfor, og var så rare at folk nesten lo seg skakke av spilloppene deres.

Men Viani var ikke tilfreds med bare å gjøre jobben sin i oksygenfabrikken, og se på dyrelivet utenfor etterpå. Han hadde satt seg i hodet at han ville ut, for når dyr kunne leve der ute, så kunne vel mennesker det også? Derfor var det med stor lettelse han gikk fra De Vises Tempel etter å ha fått vite at selv om det var uvanlig det han ville, så var det ikke ulovlig.

Han gikk straks ned i Registeret og ba om å få et kart over byen med utgangene avmerket. Kartotekbetjenten så forbauset på ham, men gikk lydig ned i kjelleren og fant fram et gammelt, gulnet kart, som han leverte fra seg med beskjed om at det måtte behandles med stor varsomhet.

Den første utgangen ble en skuffelse. Den store, tunge slusedøren var umulig å åpne. Den andre gikk han tvers igjennom byen for å finne. En flokk aper så forbauset på ham da han gikk løs på hjulet som åpnet og lukket slusen, og vred alt han orket. En stor gorillahann kom bort til kuppelveggen og betraktet ham. Viani kjente hvordan noe gav etter inne i låsen, og så snurret hjulet motstandsløst rundt og rundt på sin egen akse.

Viani gav døra et ergerlig spark, og så begynte han misfornøyd å gå i retning av den tredje utgangen.

Den viste seg å ligge i enden av en lang, underjordisk tunnel. Den indre slusedøren gikk denne gang opp uten vansker, men inne i det vesle, kvadratiske rommet innenfor ble Viani stående og bare se forvirret og maktesløst på selve utgangsdøren. Den var sperret, og det var noe med måten det var gjort på som han ikke riktig fikk til å stemme. Det måtte ha vært gjort med vilje – ihvertfall om han så dette i sammenheng med de to andre dørene han ikke hadde fått opp. Forfedrene hans hadde ikke bare stengt seg inne under kuppelen, men også ødelagt alle muligheter for sine etterkommere til å komme seg ut igjen! Men hvorfor? Hadde de virkelig vært så dumme at de ikke hadde forstått at verden utenfor kunne bli beboelig igjen?

For sikkerhets skyld måtte han undersøke den fjerde og siste utgangen også. Han brettet ut kartet sitt på gulvet. En skygge falt over det, og han skvatt til med det samme. Så smilte han lettet. Utenfor sto en stor ape og kikket inn på ham. Viani kom til å tenke på gorillaen ved forrige dør … kunne det være den samme?

Apen og mennesket så på hverandre, og med ett syntes Viani at det ikke var noe som helst morsomt ved den. Den hadde et bedrøvet uttrykk i de intelligente øynene, som om den syntes synd på Viani.

Syntes synd!

Viani undersøkte den sperrede døren en gang til, nyere, og med ett forstod han hva som var så riv ruskende galt ved den. Den var sperret utenfra! Og i samme øyeblikk visste han også at han aldri ville bry seg med å gå til utgang fire. Menneskene var stengt inne, for alltid.

Apeungene ute på sletta hadde stanset leken, og nå kom de også bort til kuppelen. De lo, danset og slo seg på knærne. De gamle påsto at de hårløse apene var fryktelig farlige, og at de nesten hadde ødelagt hele verden en gang for lenge, lenge siden. Men de gamle sa jo så mye tull. Og apeungene syntes bare menneskene så dumme og rare ut inne i det kjempestore glassburet sitt. En måtte simpelthen le av dem. Det var som det ble sagt i ordtaket: Alle morer seg i zoo!

— * —