Begravelsen

Introduksjon ved Ingar Knudtsen

Min andre novellesamling het Under uvemånen og var temmelig forskjellig fra den første, Dimensjon S. Den inneholdt hele spektret av det som gjerne kalles for fantastisk litteratur, men med en viss overvekt av det som gjerne kalles “skrekknoveller”. Det var likevel en relativt forsiktig uhygge i de fleste av disse novellene, det ramlet ikke akkurat monstre ut av alle skap og skuffer…

I tittelnovella er det heller slett ikke ulven som er monstret men mennesket! Som vanlig, hadde jeg nær sagt.

Novellesamlinga inneholder også mine første litt famlende forsøk på å skrive noe som likner på “fantasy”.

Seve novellesamlinga kom til på en litt merkelig måte, i og med at grunnstammen i den er en serie noveller jeg hadde i lokalavisa Tidens Krav under tittelen “Et lite grøss”.

Jeg skjønte etter hvert at de ble lest av ganske mange, men jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle ta følgende samtale som jeg overhørte en dag på byen:

– Se, der er han.

– Hvem da?

– Han du vet. Han “Et lite grøss”.

Novellene var forresten det første jeg skrev som jeg tjente penger på. Hundre kroner novella uansett lengde. Det var ikke mye, men Tidens Krav slår likevel Romsdalsposten ganske ettertrykkelig ned i støvlene. Der fikk jeg i sin tid hundre kroner for at de skulle få trykke min første roman som føljetong! Jeg fikk betalinga på etterskudd, og så vidt jeg husker skulle redaktøren i RP, Paul Ohrvik, betale meg det han syntes romanen var verd. Hmm. Kanskje best å ikke kommentere det.

Novella “Begravelsen” er egentlig også ei lavmælt novelle. Grøss, ironi, tristesse? Sannelig om jeg vet. Det siste tror jeg.

Jeg ville vel skrevet den annerledes i dag, dersom jeg da hadde funnet på å skrive den i det hele tatt.

Begravelsen

Novelle av Ingar Knudtsen

Jeg kunne ikke la være å smile et syltynt lite smil for meg selv. Så mye hykling på ett brett var det sjeldent å se, selv i en begravelse.

Onkel Theo banket på glasset sitt, og begynte på en tåredryppende tale som jeg gjorde mitt beste for ikke å høre. Men bruddstykker av den trengte selvsagt igjennom. “Han var et prektig menneske … Det var aldri nei i hans munn … Familien var så stolt av ham … Hans langt framskredne tuberkulose … John ønsket ingen blomster, men la oss alle her være enige om at vi i det minste i vårt hjerter i dag gir ham all verdens blomster som en takk for … " (etc. etc.)

Noen av damene fant det nå på sin plass å felle en tåre eller to, det gjør seg jo alltid så godt også ved kveldsmåltidet, og vi har riktig mange i vår store slekt som har sans for etikette.

Jeg ble var en ung mann på omkring tjuefem år som satt og betraktet meg. Jeg nikket med hodet og smilte, og han smilte forsiktig tilbake. Det fantes da tydeligvis folk her som mente det samme om begravelsen som jeg.

Så snart måltidet var over, kom den unge mannen bort og satte seg på sofabenken ved siden av meg.

– En ufin historie, denne begravelsen, sa han. – Eller hva synes De?

– Jeg er ganske enig, sa jeg. – Det er ikke ofte man ser så mye tilgjort sorg på en gang. Jeg vedder på at ikke en eneste en her egentlig savner den døde.

Den unge mannen trakk beklagende på skuldrene.

– Jeg for min del kjente ham ikke i det hele tatt. Jeg giftet meg for et par måneder siden med en niese av ham, og vi har bodd utenbys hele tiden.

– Det kan De ta helt med ro, for De er ikke den eneste her som ikke kjente ham. Faktisk tror jeg ikke noen her egentlig gjorde det.

– Enn De da? Kjente De ham?

– Ikke godt nok kanskje, men vel bedre enn de andre her allikevel. Vi kan kanskje si det slik at jeg sto i et visst “avhengighetsforhold” til ham.

Jeg reiste meg.

– Men nå tror jeg dessverre jeg må bryte opp fra selskapet.

– Alt nå? Den unge mannen så forbauset på meg.

– Ja, jeg sa jo at jeg ikke følte meg riktig vel til mote over all denne hyklerske sorg som mine kjære medslektninger øser ut av seg.

Stille og rolig reiste jeg meg, og med et nytt vennlig nikk og et “farvel” til den unge mannen knappet jeg omhyggelig frakken og gikk ut.

Utenfor var det kaldt og stjerneklart. Jeg brettet uvilkårlig opp frakkekragen mot den kalde vinden som kom ned fra Lilledalen. Igjennom den jevne summingen av stemmer innefra kunne jeg høre den unge mannen jeg hadde snakket med, si til sin kone:

– Irene, hvem var den tynne mannen med det bleke ansiktet som satt på sofabenken borte ved inngangsdøren i sted?

Både hans stemme og Irenes svar druknet i en voldsom skraping med stoler et øyeblikk, og alt jeg oppfattet av det hun sa var ordet “ikke”.

Hennes manns stemme kom tilbake påny.

– Ikke tull, du måtte jo se ham, jeg satt jo og snakket med ham. Han sa forresten de eneste fornuftige ordene noen har sagt her i det hele tatt.

Irenes stemme avbrøt ham, og nå hørte jeg henne helt tydelig.

– Du vet ikke hva du sier, sa hun opphisset. – Den personen du beskriver er jo John Nielsen selv, som vi er i begravelsen til i dag.

Jeg ventet ikke på en eventuell svarreplikk fra den unge mannen, men lukket døren forsiktig bak meg. Stemmene der inne ble kuttet tvert av. Jeg smilte svakt for meg selv igjen. Så gikk jeg ned trappen, bortover den rimfrosne bakken og inn i mørket.

— * —