Det var en gang
Fabel av Ingar Knudtsen
Det var en gang et merkelig Vesen, mektig og pengerikt og våpenrikt og så stort og sterkt at det uten en gang å spekulere over hva som var rett eller galt kunne gå den veien det ville, trø ned gras og knekke trær og ete hva det ville og ta hva det ville og det omgav seg med tjenere som bukket og bøyde seg og slikket hånda til Vesenet enten den hånda klappet eller slo.
“Venner” kalte Vesenet sine tjenere. Og da lo det så jorda skalv. “Mine venner er kanskje drittsekker, men hva gjør det så lenge de er mine drittsekker.”
Det pussige med Vesenet var at det hadde bare ett øye, og det øyet satt langt inne i hodet. Vesenet kunne derfor alltid bare se en bitte liten bit av verden rundt seg. Men det fant tunellsynet heller beroligende enn plagsomt, og ville man virkelig bli uvenner med Vesenet, så kunne man bli det fort ved å påpeke at det vesenet så gjennom tunnelen i hodet sitt slett ikke var hele sannheten om Verden, nei, kanskje ikke mer enn en bitte, bitte liten del av den.
Og koret av tje … eh, venner, ville rope unisont fy!! og snart ville den ulykkelige kritiker høre lyden av fly som nærmet seg og TV-stasjoner som gjentok navnet til den ulykkelige om og om igjen og kanskje uttalte det nesten riktig men fikk det til å høres ut som “Satan” hver eneste gang …
Vesenet var imidlertid ikke det eneste Maktvesenet i verden, bare det pengemektigste.
Det var et annet pussig Vesen som satt og rugget stereotypt sjølstimulerende mot ei bok full av rare kruseduller og aldri løftet tankene opp fra Boka fordi der sto alle sannheter som var verd å lese og vite. For det Vesenet var alle andre sannheter strengt forbudt og falske og ville medføre at en ikke kom til noe Vesenet kalte for “Paradiset”. Et mannsparadis som var fullt av mørkøyde tjenerinner og evig opphøyd orgasme. I stedet ville de vantro komme til et sted der huden brant og der Mannen Som Skrev Boka lovte at de skulle få ny hud når den gamle var forkullet og så skulle de brenne pånytt. Og så videre.
Det var en herlig tanke og de fleste som tilba BokVesenet nøyde seg med den. Men noen tenkte at det kanskje var en god ide å gi de som hadde andre Bøker de trodde på en liten forsmak på forkullelsen og så gjøre de det de tenkte:
De satte en fyrstikk mellom to av tærne på PengeVesenet mens det tilfreds halvsov i sin binge og satte fyr på. Tærne forsvant i flammer og røyk…
Da brølte verdens mektigste Vesen så høyt at Verden skalv, og begynte hoppe og danse og sverge og marsjere og synge om stjerner og striper og de små menneskene i de små landene kjente at hjertene ble fulle av angst, og ei vis kvinne sukket at når elefantene slåss dør graset, og vi er alle bare gras.
De i verden som verken elsket Penger eller Hellige Bøker visste at når Vesenene hadde danset ferdig sin makabre dans og de som elsket hverandres hat endelig var mette på død og vold og igjen hadde fått bevis for sine Sannheter ville de uskyldige pånytt begrave de uskyldige og gråte over at de igjen og igjen måtte se den gamle kinesiske forbannelsen gå i oppfyllelse:
At de var tvunget til å leve i interessante tider.
Tider fylt til langt over spymålet av Tro, der tvilens spede røst ble borte under gleden ved sammenraste bygninger, under massegravenes og bombekraternes perverse tilfredstillelse og de hellige krigenes stupide hellighet.
— * —