Introduksjon ved Ingar Knudtsen
Det er min faste overbevisning om at enkelte hus har sjel. Særlig gamle hus. Noen ganger kan det være så enkelt som at et hus med bokhyller fulle av bøker har litt av sjela til de som bor der. Men det finnes også andre hus, der forklaringa slett ikke er så enkel som det. Der det er som om vegger og tak reflekterer år av hendelser og tanker og godt og ondt… Noen hus er koselige sjøl ved midnatt, andre hus er uhyggelige til og med i stille, solblanke ettermiddager.
I det huset som Igor Malno bor i er det antakelig huseierens sjel som reflekteres, eller er det kanskje en symbiotisk tilstand der hus og eier har en felles sjel?
Uansett har også jeg en gang bodd i et hus som ikke likte meg, men det er nok forskjell på ikke å like, og å hate!
Huset
Novelle av Ingar Knudtsen
Igor Malino forsto ikke hvorfor akkurat han skulle være den eneste utsatte av alle leieboerne. De andre bare så på ham med merkelige blikk, og hvisket seg imellom om at han holdt på å miste forstanden, dersom han i et svakt øyeblikk ymtet frampå om de uutholdelige tilstandene han måtte leve under.
- Hvorfor? sa han i en anklagende tone, og så direkte på veggen. - Hvorfor er det bare meg du hater? Jeg har da aldri gjort deg noe?
Huset knirket med kottdøra. Det var hån i den tørre, skrapende lyden. En rotte sprang inne i veggen.
- OK, sa han. - Men nå går jeg - og jeg kommer aldri mer tilbake!
Huset gad ikke svare engang.
Igor gikk ut, og gjorde et tappert forsøk på å smelle igjen døra bak seg. Den gled igjen med et nesten uhørlig lite knepp.
Han løp ned trappa og ut på gata. Der gløttet han tilbake på den eldgamle, utrangerte leiegården. Hva faen hadde egentlig den å gjøre seg så stor for? Han hatet både huset og den grådige forfyllete hushaien som hver måned kom her på det putrende mopedvraket sitt for å kreve “ekstra husleie” på toppen av det som gikk inn i banken.
Men nå var det slutt. Nå skulle han finne seg en annen hybel.
Regnet silte ned som om englene hadde pissefest i himmelen da Igor satte nøkkelen i ytterdørlåsen klokka halv ett samme natt. Et øyeblikk rikket ikke låsen seg, og Igor lukket øynene og bet seg i leppa. Han prøvde en gang til, og en gang til.
- Om forlatelse, mumlet han. Stolheten og raseriet sa nei, men kulda som trengte seg inn gjennom de søkkvåte klærne sa ja. - Om forlatelse, gjentok han, litt sterkere.
Låsen gikk opp, og han tumlet inn i gangen. Hull i begge støvlene hadde gjort ham så våt på føttene at det surklet for hvert eneste tunge steg han tok opp den smale, bratte trappa som førte opp til hybelen på toppen.
Han låste seg inn, satte seg ned, og begynte å dra av seg støvlene. Han prøvde å late som ingenting, men kjente hvordan triumfen slo imot ham her inne. En triumf blandet med forakt og hat. De nakne veggene glante kaldt på Igor.
Til å begynne med hadde han forsøkt å henge opp malerier bilder og plakater, men huset moret seg med å slenge dem i golvet like fort som han fikk dem opp, slik at han etterhvert forstod at det var nytteløst.
Huset hatet ham fra aller første stund, og etterhvert begynte også Igor hate huset. Han slo store spikere i veggene, og frydet seg når huset jamret seg. Men så klaget naboene, og han måtte slutte.
Denne natta kunne Igor gjort hva som helst for å kue huset, om bare for et eneste lite øyeblikk .. .
Med et sukk tente han stearinlyset han hadde kjøpt tidligere på dagen, satte det i en stake, og varmet fingrene sine rundt det. Han var så opptatt med det at det gikk en liten stund før han merket at huset liksom holdt pusten. Ikke et knirk, ikke et sukk.
Ilden! Huset var redd ilden!
Igor lo høyt og befriende. Det var så selvfølgelig. Det strenge forbudet mot å bruke andre varmekilder enn den jævla elektriske fjølovnen under vinduet. Spørsmålet om han røykte, da han hadde søkt hybelen.
Huset var livredd ild. Kanskje av gammel erfaring.
Igor ripet av en fyrstikk og holdt den bort til veggen Noen hissige gnister sprang oppover en oppflenget tapetstrimle. Huset kvakk til. Så stakk det brutalt en stor, rusten spiker opp i foten til Igor. Han satte i et hyl av smerte.
Et blodrødt raseri grep fatt i ham. Han hinket bort til bordet, grep en avis, rullet den fort sammen og satte fyr på den. Så lot han flammen spille over veggen og taket. Huset klynket av skrekk.
- Ha-ha-ha! Igor lo triumferende. Han enset ikke smerten i foten. Nå skulle huset få så det husket det for en stund.
Han tente på en ny avis, og skulle til å løfte den opp, men i det samme streifet han gardinene - og i neste nå stod de i lys lue! Flammene fikk tak i tapeten og på få sekunder brant det både i veggen og i linoleumen på golvet.
Forskrekket trakk Igor seg bakover mot døra, mens huset vred seg i smerte og angst. Røyken tvang en hul hoste fram fra brystkassen hans. Han famlet etter dørhåndtaket. Det var ikke der. Døra var borte, den var blitt en del av veggen!
Vanvittig av redsel sprang han mot ilden, mot vinduet. Alt var bedre enn å omkomme i flammene… Men det var også borte! Huset knaket i sine sammenføyninger. Igor sank hostende og gråtende sammen på golvet, og besvimte.
Bevisstheten vendte tilbake.
Det var kaldt i rommet, og helt mørkt. En sterk brentlukt sendte minnene tilbake i ham. Han levde! Forvirret forsøkte han å reise seg, men hendene ble rykket bakover, og det klirret i lenker. Han var fastlenket til veggen!
Først kunne han nesten ikke tro det var sant, men de famlende fingrene fant straks både hånd- og fotjernene, og lenkefestet i veggen.
Hva var hendt? Hvordan … ?
Igor rykket i lenkene så hardt han kunne, i et fortvilet forsøk på å komme seg løs, men de rikket seg ikke en eneste millimeter.
Deretter prøvde han å rope på hjelp, men ropene hørtes så merkelig svake ut. Stemmen døde ut i maktesløse hulk. Var han fortapt? Ville han omkomme her? Nei, noen måtte komme hit til slutt. Noen hadde gjort dette mot ham, og de hadde ikke gjort seg all denne umake bare for at han skulle dø!
Tiden gikk, og Igor døste av.
Han våknet av en merkelig, fresende, putrende lyd. Var det ikke en motorsag? Var det noen som holdt på å skjære seg inn til ham et eller annet sted ifra?
- Hvem der! ropte han. - Hjelp! jeg er innestengt, lenket til veggen. Kom og hjelp meg!
Tassende skritt gikk over et golv, og Igor skulle til å rope igjen, da en nøkkel ble satt i en lås, og ei dør gikk opp på skrikende hengsler. Gult lys skar inn gjennom åpningen og blendet ham.
En krumbøyd skikkelse med en lampe i hånden kom bort til Igor. Huset skalv i undertrykt latter. Det velkjente, rynkete ansiktet bøyde seg mot ham, og mannen strakte fram en mager, kloliknende hånd. Glassøyet stirret på Igor med stivnet likegyldighet.
- Husleia takk, sa husverten.
— * —
Denne novella er hentet fra samlinga Pandoras planet som såvidt jeg vet fremdeles kan skaffes fra Bok og Magasinforlaget.