Introduksjon ved Ingar Knudtsen

Denne novella ble skrevet for trettito år siden! Jeg husker at jeg likte den den gangen, ja, det var antakelig den aller første av novellene mine som jeg var bom sikker på at jeg ville greie å få publisert ett eller annet sted. Og sendte den trøstig avgårde “here, there and everywhere”.

Ingen sa den var dårlig, alle sa den var rar, og “skriv mer alminnelig, om vår hverdag, om kjærlighet, om forbrytelser”. Og så videre. Hovedregelen i Norsk litteratur, og kanskje alle lands litteratur for alt jeg vet, var og er at kan det ikke båssettes så lukter det rart, smaker rart, føles underlig, og da bæres det ut av de fine husene og kastes i søpla eller blir liggende i den litterære bakgården. Eller kanskje det sendes til Reservatet… der det hører hjemme?

Påvirkning fra Kafka og Orwell er slett ikke vanskelig å se for de som ønsker å finne det, vanskeligere for de fleste kanskje er det å merke påvirkninga fra russisk litteratur, særlig Eugen Samjatin. Språklig virker den kanskje upolert, klossete her og der. Jeg var sikker på hvilke ord jeg ville ha, men ikke alltid sikker på hvordan jeg skulle bruke dem, enn si skrive dem.

Og likevel. Det er noe der. Noe ganske smått; lukt og smak og berøring, som peker i retning av både Skumringslandet og Kalis sang - er det ikke det da?

Identitetskortet

Novelle av Ingar Knudtsen

B. Goldstein så forbløffet på damen bak den tilgitrede skranken:

– Hva mener De?

Damen så opp pånytt, det glimtet kjølig i øynene idet hun svarte.

– De eksisterer ganske enkelt ikke. Vi kan ikke finne Dem i våre kartoteker, Deres identitetskorts hullmønster finnes ifølge databanken ikke. Registreringskontoret kan derfor selvfølgelig ikke fornye kortet Deres, som dermed er ugyldig fra i dag av.

Damen bak skranken bladde påny i sine papirer og anså tydeligvis saken for å være opp og avgjort.

– M-m-men De må da vel se at jeg eksisterer, jeg står jo her… Herregud. B. Goldsteins stemme fikk en sint og fortvilet klang, og han hevet den idet han gjentok: - De kan da vet se at jeg er til?

Igjen så damen opp, og sa med tydelig irritasjon i stemmen:

– Selvsagt ser jeg at det står en person der, men det beviser i og for seg ikke at De er til. Vi må jo holde oss til hva våre kartoteker og elektronhjerner sier og kan ikke la noen utenforliggende hensyn spille inn.

– Ja, men jeg er jo til, insisterte B. Goldstein … stemmen hans døde bort.

Damen stoppet å bla i papirene og reiste seg.

– At jeg ser Dem stå der, er ikke bevis for noe som helst, det må De være klar over. Siden De insisterer skal jeg imidlertid strekke meg så langt som til å se om jeg kan finne Dem i kartoteket for utkryssede identitetskort.

Hun gikk bortover gulvet og forsvant inn bak en høy, smal dør. De høye hælene på skoene hennes klapret mot betonggulvet i Registreringsbygningens 133. etasje, avdelingen for fornyelser av identitetskort. B. Goldstein gikk nervøst fram og tilbake foran skranken mens han ventet. Han merket at noen av de andre funksjonærene begynte å se på ham, de fleste likegyldig, andre kjølig, og atter andre forretningsmessig vurderende. Etter en stund kom damen han ventet på inn igjen, viftende med et papir.

– Det var som jeg tenkte. Det vil nok bli helt umulig for Dem å få fornyet Deres identitetskort. Datamaskinen i avdelingen for utkryssede kort stadfester at De har vært død i snart en måned, De døde ifølge våre opplysninger den syvende januar, dødsårsak ukjent … Hun lot øynene gli nedover papiret hun hadde hatt med seg ut fra rommet med den høye døren.

B. Goldstein ble stående helt lamslått et øyeblikk.

– Død, sa han, – død? Men jeg er jo her, lys levende. Hvordan kan De finne på å si at jeg er død…?

Han var fullt klar over at han gjentok seg selv hele tiden, men hva annet kunne han egentlig si?

Nå var imidlertid damen bak skranken blitt tydelig irritert:

– De gir Dem visst aldri De, herr “B. Goldstein”. Nåvel, jeg må be Dem om straks å gå. Vi kan ikke kaste bort vår kostbare tid på Dem. Har De noe å klage over, kan De henvende Dem i luke 129.

B. Goldstein så opp mot taket. Der, over hver luke stod det tall. 47 stod det rett over hodet hans. Han lot øynene gli bortover den lange rekken av skilt. Damen tellet nå halvhøyt i en kartotekskuff og enset ikke at han gikk.

“Klager” stod det med mørkeblå skrift på hvit bakgrunn, og i parentes: “Luke 129”. Det var ingen i luken. B. Goldstein så seg om, først til høyre, og så til venstre. Ingen enset ham, og han ble utålmodig stående og vente.

Endelig kom en eldre herre bortover. Han så på B. Goldstein, og øynene avslørte en mild forbauselse.

– De ønsker å klage over noe?

B. Goldstein ‘kremtet, forvirret over den eldre herrens forbauselse.

– Mitt navn er B. Goldstein, mitt I-nummer er… Til sin skrekk oppdaget han at han hadde glemt det. Han følte at den andre så på ham, og rødmet mens han febrilsk lette etter ord. – Nåja, det kan være det samme. Saken er at jeg vil klage på…

I korte trekk fortalte han om opptrinnet ved skranke 47, mens den eldre herren satt lyttende uten å si noe. Da han var ferdig, bare avbrutt to ganger av at telefonen ringte, så han spørrende på herren.

– Vil De vennligst vente her et øyeblikk.

Herren reiste seg og gikk. B. Goldstein bøyde seg inn mot glasset i skranken og så at han gikk bort mot luke 47. Han følte seg litt bedre nå, den eldre herren hadde virket svært forståelsesfull.

Men da herren kom tilbake, sa han bare:

– Vi kan nok dessverre ingenting gjøre for Dem på stående fot, men vil De vennligst fylle ut dette skjemaet, så skal vi se hva vi kan gjøre.

Papiret B. Goldstein fikk overrakt var gulnet og slitt i kantene. Det var et underlig skjema som han følte et visst ubehag ved å fylle ut. Han leverte det tilbake, og den eldre herren la det ned i en skuff.

– Men jeg kan da ikke forlate bygningen uten identitetskort?

– Det får bli Deres sak, og angår ikke oss. Vi har ingen ting med på eget initiativ å veie for og imot i enkeltsaker, eller treffe slike avgjørelser som De øyensynlig krever at vi skal ta. Begynte vi med det, ville det fort bli kaos her. Såpass bør De forstå, herr “B. Goldstein”. jeg må derfor be Dem om å straks forlate bygningen. De vil få skriftlig svar på Deres søknad. Den eldre herren så strengt på B. Goldstein, og til tross for sin fortvilelse og sitt hjelpeløse sinne, mumlet bare B. Goldstein et knapt hørlig “takk” og gikk.

Han gikk ut i beisen og trykket på knappen. En metallisk stemme kom ut av høyttaleren over ham.

– Vennligst forevis Deres identitetskort, jevnfør lov om befordring til og fra offentlige bygninger med transportbokser LOB 32 strek 6459, punkt 6.

– Selvsagt, mumlet B. Goldstein, og tok av gammel vane hånden ned i innerlommen for å finne fram kortet og legge det i avlesningsboksen. Hånden stoppet på halvveien. Han hadde ikke noe kort, for første gang i sitt liv!

– Jeg har ikke noe kort, det er ikke fornyet. Jeg er imidlertid blitt beordret ut av bygningen og må få be om dispensasjon fra bestemmelsene.

– Beklager. Metallstemmen var selvsagt følelsesløs. Hvis Deres kort er utgått, må det fornyes før De forlater bygningen, jevnfør LOI 67400-1, punkt 131. Søknad om dispensasjon fra bestemmelsene skal sendes inn på spesielt skjema til departementet.

B. Goldstein skulle til å si noe igjen, men så sukket han, snudde på hælen og gikk ut. Det var selvfølgelig nytteløst å argumentere med en elektronhjerne. Han hadde imidlertid fått en idé - det skulle vel faktisk også finnes trapper her et sted? Han lette i korridoren og fant den til slutt, bak noe sammenrasket tomemballasje. Trappesjakten var dårlig opplyst fordi mange av lysarrangementene var gått i stykker og ikke skiftet ut. Trappene snodde seg ned igjennom den smale sjakten og fortapte seg i halvmørket der nede. Overalt var det støv og spindelvev. Han begynte den anstrengende nedturen og skalv og svettet da han endelig kom ned til den første utgangsetasjen.

Hva nå? Uten identitetskort kunne han hverken bruke U-banen eller noe annet offentlig befordringsmiddel…

B. Goldstein følte seg helt fortapt, forvirret og ensom. Nølende begynte han å gå gjennom korridoren mot utgangsdøren. Forbi ham på begge sider gikk en jevn strøm av travle mennesker. Utenfor passerte han kloss opptil en svart helibil som stod og surret. POLITI stod det på den med røde bokstaver. Politifolkene holdt øye med utgangsdøren mens de stadig kikket ned i papirene sine. Da B. Goldstein skyndte seg forbi, lente den ene seg ut av vinduet og ropte etter ham:

– Vil De være så vennlig å vise oss Deres I-kort?

Da B. Goldstein ikke kunne forevise kortet og istedet begynte på en lang og innviklet forklaring, vekslet de to politifolkene megetsigende blikk, hvoretter den andre politimannen uten å vente på B. Goldsteins forklaring spurte om han ikke tilfeldigvis skulle være en viss “B. Goldstein”? Etter at han hadde svart bekreftende på dette, ble han beordret med til stasjonen. På turen prøvde B. Goldstein å spørre dem ut om hva de kom til å gjøre med ham, men de satt tause og bistre uten å verdige ham så mye som et blikk.

De førte ham inn i kjempebygningen og til et rom hvor det satt en enslig Herre i sivil. Herren satt og bladde i dokumenter og papirer, og B. Goldstein ble stående lenge før den sivilkledde så opp på ham og med en håndbevegelse henviste ham til en stol.

Uten innledning sa den skallete herren mens han tvinnet en lynpenn mellom fingrene:

– De er pågrepet uten I-kort som ifølge loven er en straffbar handling som vil kunne medføre en meget lang fengselsstraff for Dem. De vil bli holdt i varetekt i påvente av at saken Deres kommer opp.

Den skallete trykket inn noen knapper på skrivebordet. B. Goldstein begynte hakkende på sin forklaring, men den sivilkledde brød seg ikke om ham lenger.

Et øyeblikk senere kom to uniformerte fengselsbetjenter og førte ham med seg. Han ble slengt inn i en celle, og så begynte fengselslivet for B. Goldstein.

Det gikk én dag, det gikk to, det gikk en uke, en måned, to, og tre, det gikk et halvt år. Så ble B. Goldstein hentet og påny brakt inn i et rom der det satt en sivilkledd politimann. En annen denne gangen.

“B. Goldstein”, begynte herren, vi har etterhvert fått en del opplysninger om Dem. Er denne søknaden Deres?

Han holdt et gulnet, frynset og krøllet papirark fram mot B. Goldstein.

Mysende studerte B. Goldstein det. Det var skjemaet han hadde fylt ut på registreringskontoret den skjebnesvangre dagen for et halvt år siden.

– Ja, den er min. B. Goldstein lot øynene gli ivrig nedover søknaden. Med store bokstaver stod det nederst på siden: IKKE INNVILGET, og en utydelig anonym underskrift under.

B. Goldstein så stumt på papiret. Bare uklart forstod han at svaret måtte innebære en forandring i hans nåværende liv før den sivilkledde herren igjen tok ordet:

– Som De ser er den ikke innvilget. De er altså definitivt å betrakte som død, og vi kan ikke lenger holde på Dem. Døde mennesker hører ikke inn under vår jurisdiksjon.

– Mener De… er jeg fri? B. Goldstein så på den andre, det var både håp og tvil i stemmen.

– Ja, rent legalt er De vel det, men vi kan selvsagt ikke hare slippe Dem løs igjen, siden De fra vår side nødvendigvis må betraktes som død. Vi har derfor funnet en løsning som får gjelde inntil problemet til sist nødvendigvis løser seg selv.

– Kan De fortelle meg hvorfor søknaden min ble avslått? spurte B. Goldstein. - De må jo se at jeg er et lys levende menneske, akkurat som Dem selv. B. Goldstein tidde og husket den pinlige samtalen på registreringskontoret hvor han så nytteløst hadde brukt det samme argumentet.

Den sivilkledde politimannen så ettertenksomt på ham et øyeblikk, så kremtet han:

– De har rett. Jeg kan ikke unngå å se at De egentlig er et lys levende menneske, selv om jeg når som helst er villig til offentlig å sverge på at De er en død person. Og jeg forstår at dette er en meget vanskelig situasjon for Dem, så la meg prøve å forklare hvorfor departementet ut ifra samfunnsmessige hensyn har sett seg tvunget til å avslå søknaden Deres slik at De fortsatt og for all framtid vil bli regnet som avdød. - Hele vår sivilisasjons fundament bygger på at datasentralen er fullkomment perfekt og ute av stand til å gjøre feil. Det er sannsynligvis første og siste gang at den feilen som har gjort Dem til en død person, forekommer, men vi kan ikke ta noen sjanse på at det kan såes den minste skygge av tvil omkring datasentralens, og dermed indirekte også Statens, ufeilbarlighet. Hensynet til at tilliten mellom Styrerne og folket må forbli usvekket, krever derfor at databanken også i denne saken har rett, og ikke De, herr “B. Goldstein”. De får bare takke og være glad for at ikke de fikk sin vilje som straks ville sende Dem til sykehusenes legemsdelsbank… Vi er humanister, husk det, herr “B. Goldstein”!

Igjen ble han kjørt bort, denne gang i et jethelikopter, vekk fra politistasjonen og ut av byen. I time etter time fløy de, helt til de kom til et vidstrakt, ubebodd område langt mot nord. Førerne av helikoptret hadde øyensynlig ordre om å ikke innlede noen form for samtale med ham, og de svarte ikke på noen av B. Goldsteins spørsmål. Til slutt ble han sittende helt taus og stirre ut igjennom vinduet.

Han ble satt av på en liten slette inne blant noen trær, og helikopterførerne lettet straks og fløy bort, tydelig ivrige etter å komme seg bort fra stedet igjen.

B. Goldstein gikk forundret fram og tilbake gjennom det høye graset. Han hadde aldri vært i en virkelig skog før, og av levende, ekte gras, til forskjell fra det vanlige plastgraset, hadde han hare sett det korte og velfriserte parkgraset i forstadsparkene hvor plenene uten unntak var utstyrt med skiltet: “Tråkk ikke på graset”.

Men her kunne han gå på grasbevokst mark så mye han lystet, så det ut til. Han gikk sakte framover gjennom skogen. Til sist støtte han på en liten landsby med lave, små trehus hvor det bodde mennesker som drev gårdsbruk, fisket, og i det hele levde et nokså rolig og harmonisk liv. B. Goldstein ble snart akseptert av de andre, og etter en tid forsvant den uhyggesfølelsen som hadde knuget ham helt siden den fatale dagen på registreringskontoret. Til slutt ville han ikke hatt noe identitetskort selv om han hadde kunnet få det. B. Goldstein var lykkelig. Menneskene her var som om de tilhørte en helt annen verden, sunne og åndsfriske…

Det var bare en ting som plaget ham, han var helt besatt av tanken på å få vite hvor han var, hva det var for slags sted dette som myndighetene hadde sendt ham til. Siden ingen andre brydde seg med det, ble det til at han begynte å gå lange turer for seg selv gjennom dalen, i håp om å oppdage ett eller annet som kunne fortelle ham noe om opprinnelsen og den historiske bakgrunnen til dette fredsparadiset.

Svaret på sine spørsmål fikk han helt uventet en dag da han begav seg uvanlig langt oppover den vidstrakte dalen. Etter en drøy dagstur kom han til et høyt piggtrådgjerde som gikk tvers over dalen. Det var behengt med store varselskilt: HØYSPENNING LIVSFARE.

Desorientert fortsatte B. Goldstein å gå langs gjerdet. Og til sist kom han til en slags vaktstue der det stod to uniformerte soldater.

Øyensynlig hadde de ikke lagt merke til ham, for de skvatt til begge to og rettet våpnene sine mot ham idet han nærmet seg.

B. Goldstein stanset forbauset.

– Jeg har ikke noe ønske om å komme innenfor porten, sa han. Jeg skulle bare så gjerne spørre dere om dere vet hva for slags sted dette egentlig er. B. Goldstein gjorde en antydning bakover mot dalen med tommelfingeren.

Soldatene så forbløffet på ham et øyeblikk, så kikket de på hverandre, og deretter begynte de å le, først den ene, og så den andre. De klasket seg på lårene og lo så de hikstet.

– Hørte du, Mac, skrek den ene til den andre. – Den tjommien vil vite hva for slags – sted han er på!

B. Goldstein studerte dem med en blanding av interesse og irritasjon der de stod og oppførte seg som de reneste galninger.

Endelig hadde de ledd ifra seg, og den ene vinket B. Goldstein fram mot seg, åpnet porten på skrikende hengsler, tok ham i armen og ledet ham inn på den andre siden

Der stoppet han flirende og pekte opp på et stort skilt som hang over porten. Så lo de to soldatene igjen, ubehersket, mens B. Goldstein leste:

“Mørkets dal, asylreservat for uhelbredelig sinnslidende.”

— * —

Skrevet 5.3.1968, offentliggjort første gang i novellesamlinga Under ulvemånen, 1975.