Jeg, djevel

Introduksjon ved Ingar Knudtsen

Fra 1961 til 1978 sendte Sovjetunionen opp en rekke sonder mot Venus, og sendte tilbake data og bilder som klart fortalte at Jordas søsterplanet Venus var det nærmeste en kan komme et virkelig fysisk Helvete. Dette helvetet manglet imidlertid en Satan, så da var det jo bare å skrive inn en…

Først og fremst skulle det jo være ei novelle som i likhet med flere andre av mine noveller på den tida “dramatiserte” romforskningas funn. Denne er vel blant de særeste, og sikkert bare sånn passe vellykket, men så ble da også det endelige bildet av Venus så ganske annerledes enn det SF-forfattere helt fra trettitallet (og før det) hadde laget: En grønn, dampende jungelplanet med dinosaurer og til og med “venusaktige” kvinnelige skapninger…

Det eneste som kunne tenkes å overleve der måtte jo være – en djevel?

Jeg understreker at novella (som er hentet fra Dimensjon S) ble skrevet 02.03.1974 og at jeg den gangen tydeligvis ikke hadde mye peiling på hva hekseringer egentlig drev på med.

Mye nytt materiale er også kommet til om Venus siden da, blant annet fra Venera, men det rokker ikke ved hovedpoenget: Venus er og blir et Helvete, og “venusdykker”? Tja, neppe et helt realistisk yrke vil jeg tro.

Jeg, djevel

Novelle av Ingar Knudtsen

I

Satan våknet skrikende. Igjen hadde han drømt om den uhyggelige gamle kvinnen som kalte ham “Billy”. Og han hadde drømt om henne hver gang han hadde sovet i det siste …Avmektig løftet han knyttneven og forbannet Ham der oppe. Det var Hans feil alt sammen. Han hadde tatt fra ham alt, makten, sjelene, herredømmet over tid og rom, og nå til sist også hukommelsen. Bare vagt kunne Satan huske at alt en gang hadde vært annerledes for ham. Men nå var han ensom og underkuet, alene i Helvete.

Trist til sinns stirret han utover den kokende og ildsprutende lavagryten, hvor himmel og horisont fløt sammen, og hvor øyets eneste hvile var de rødsvarte åsryggene, de eroderte fjellene som lik rundryggete holmer hevet seg opp over glødende sand og kokende svovelsjøer.

Over det hele lå et slør av matt, rødlig tåke med striper av grått og orange i, og blåhvite siksaklyn danset fram og tilbake på himmelen uten stans.

Djevelen sukket. Vakkert, jovisst var det vakkert, men hva betød det når ikke en eneste fordømt sjel kunne se det sammen med ham? Og hva skulle han med det? Han hadde mistet sin makt, og kunne like gjeme legge seg til å dø – men det var vel umulig?

Han sparket bort noen runde, svarte steiner fra en grop i sanden, og la seg ned igjen. Mot den ru huden kjentes sanden temperaturløs. Helt stille ble han liggende og døse, mens han studerte de kraftige lynglimtene som feide over himmelen.

“Helvete er kanskje ikke hva det en gang var, men det er ihvertfall mitt”, trøstet han seg selv.

II

– Jeg ser fram til den dagen vi kan få maskiner til å gjøre denne jobben for oss, sa Leroy Schwarz grettent. Denne svovelgryta går meg på nervene.

– Kutt ut ønskedrømmene, gryntet Alan Forbes. Denne jobben må gjøres, og det vet du. Den elektronhjernen er ennå ikke skapt som kan se forskjell på en a-stein og en b-stein. I den permanente energikrisen vi er oppe i, er dette eneste alternativ til steinalderen.

– Jeg er ikke så sikker på hva som er å foretrekke, erklærte Schwarz surt.

– OK. Men fortell meg bare en eneste fordømt ting: Hva gjør egentlig en sånn jævla nullvekst-ideolog som deg i “Helveteskorpset”?

– Slike som jeg må jo også leve, mumlet Schwarz defensivt. – Og så svært mange muligheter gis jo ikke i det samfunnet dere har laget.

– “Dere har laget”, hermet Forbes, mens han i en haug med svarte steiner plukket opp en a-pluss. Hvis du er misfornøyd, kan du jo slå deg sammen med Mars-kolonistene. I MRO er det visstnok “in” med slike ideer som dine.

En utenforstående som hørte de to krangle, kunne muligens ha blitt forledet til å tro at de var bitre fiender. I realiteten var kranglingen en nødvendig avledning av tankene deres, bort fra det trykkende landskapet.

I de klumpete draktene lignet de mest av alt på gammeldagse dykkere, men omgivelsene var ikke hav, de var et glødende inferno som overgikk all menneskelig fantasi i heslighet.

Hundrevis av “helvetesdykkere” var blitt drept her, og galskapen lå like om hjørnet for enhver som våget seg hit. Selv de som hadde vært her mange ganger kunne aldri venne seg til den superkritiske brytningen av lyset, som gjorde at en alltid hadde følelsen av å stå nede i en diger gryte hvor landskapet hevet seg opp på alle kanter og gikk i ett med horisonten.

Temperaturen i luften lå langt over kokepunktet, og jordskjelv og vulkanske rystelser var stadige foreteelser. Plutselig kunne jordskorpen sprekke og sluke et menneske, for like etterpå å lukke seg på nytt.

Nei, det var bedre å krangle og holde tankene borte fra slike ting. Bare i løpet av de siste to ukene hadde energiforsyningskorpset, EFKO, mistet fire erfarne dykkere.

Schwarz hadde akkurat forsvunnet bak noen uvanlig forrevne klippeblokker på jakt etter de verdifulle a-pluss steinene, da Forbes hørte et forskrekket gisp fra ham over radioen.

– Et menneske, hikstet Schwarz. Et menneske, uten drakt… Herregud Alan, han rører på seg, han lever…

III

Satan drømte igjen.

“Du forstår, Billy,” knirket den gamle stemmen, “jeg var ung den gangen, og vakker også. Dypt inne i skumringen tente vi våre offerbål og dyrket Djevelen, med dans og svartekunst.

Det var vidunderlig, - nakne, glinsende kropper som virvlet rundt og rundt i ekstase tvers gjennom ilden på nakne føtter”.

Den gamle lo kaklende og senket stemmen:

“Det er alt sammen et spørsmål om tro.

Visste du for eksempel at vikingene brukte å ta på glødende jern for å føre sannhetsbevis? Og at i Afrika danset krigerne på glødende kullbiter?”

Den gamle lo igjen.

“Ja, Billy, menneskehjernen er rar. Den kan gjøre underlige ting for oss, underlige ting, sier jeg …”

Djevelen våknet med et rykk, kastet seg rundt på alle fire og glante forbauset på den tilhyllete skikkelsen som stod over ham.

“Mennesker”, tenkte han glad. “Fortapte sjeler”.

Men … det var noe galt. De draktene minnet ham om noe. Forvirret tok han seg til pannen. Mennesket foran ham stirret som paralysert på ham gjennom det tykke glasset på hjelmen.

Satan reiste seg og tok et ubevisst steg framover. Hadde ikke han også en gang…? Nei, det kunne ikke være sant. Han tumlet overende i den glødende sanden.

– Jeg er djevelen, hylte han. Dette er Helvete, og jeg er djevelen!

Men en hånlig liten stemme inne i ham protesterte, og han visste at det var sant det den sa.

– Jeg… er ikke… Satan, stønnet han. En sviende smerte kvalte ordene hans. – Jeg brenner! – Herre Gud, jeg brenner opp! Dette er ikke helvete, det er Ve…

Like foran øynene på de to venusdykkerne skrumpet menneskeskikkelsen bort, fortært av den voldsomme heten. Til sist lå bare noen rykende, forkullete rester tilbake.

Schwarz pekte ned på bakken med en skjelvende hånd.

– Så du det jeg så?

– Jeg tror det, gulpet Forbes. Kom igjen Leroy, la oss komme oss tilbake til “klokken”, vi må opp til romstasjonen straks. Jeg er redd det er venusgalskapen.

To tett tilhyllete skikkelser løp så fort beina kunne bære dem bortover den sydende planetoverflaten.

— * —