Katjas verden

Introduksjon ved Ingar Knudtsen

Denne novella ble skrevet til novellesamlinga Dimensjon S, min debutbok fra våren 1975 (som jeg sendte inn til forlaget i 1973).

“Katjas verden” ble skrevet nettopp det året, den 13.3. for å være nøyaktig.

Jeg fikk mange positive reaksjoner på akkurat denne novella, og til tross for stilistiske og språklige svakheter og den unge forfatterens hang til overtydelighet og overdrivelser – jeg var jo en ung mann med et nokså melodramatisk syn på Livet og Verden – så kan jeg i grunnen forstå hvorfor.

Den inneholder en hel rekke motiver som hver for seg kunne båret novella. Det svake, gode naturbarnet som blir sett på som tilbakestående. Mannen som ikke er ond, og ikke god, bare uendelig egoistisk. Problemet mor/sønn, et tilbakevendende mysterium. Naturen som har sjel, og som bærer på en redning dersom bare mennesket kan gi i stedet for å ta.

Vi tviler aldri i novella på hvor vår sympati ligger, og hva jeg ville med den. I sin krevende enkelhet og fantastiske virkelighet er den neppe noe for de moderne urbane skumgummisjeler, men kanskje for de som ennå er primitive nok til å tro på eventyret?

For det er nokså klart at Katja er en forløper til Lillian i Skumringslandet tjue år seinere, sjøl om de to kvinnene i lynne og handlekraft og temperament er totalt forskjellige.

Der Katja forblir en novellistisk halvklisje ble Lillan levende, pustende, tenkende, og det var mulig å tro at det virkelig rant blod og ikke blekk i årene hennes.

Katja? Les og døm sjøl.

Katjas verden

Novelle av Ingar Knudtsen

Hun var liten og vever, og selv ikke den stygge kjolen og det kortklipte tjafsete håret kunne skjule at hun var vakker, vakker på samme måte som en blomst er det, eller en fugl, men som sjelden et menneske kan være det – i alle fall bare slike mennesker som henne.

Hun smilte nesten alltid. Bare når noen behandlet henne grusomt og såret henne ble hun alvorlig og sorgfull, og hun flyktet sin vei mens store blanke tårer rant nedover kinnene.

“Katja, tullingen Katja,” lo de hånlig.

Men inne i seg bar de på en isnende hvit redsel, en skrekk som forvandlet alt til kulde, i dem og rundt dem. De hatet henne og var redd henne fordi hun var annerledes.

Elven strømmet forbi, fuglene sang, og graset var grønt og frodig. Øynene hennes danset sammen med biene fra blomst til blomst. Av og til når hun lyttet riktig godt etter, kunne hun høre hvordan hele skogen levde, blomstene, trærne, alt sammen… Men ikke akkurat nå – fuglene ropte så høyt, og elven klukket mot steiner og veltede trestammer.

Katja stivnet til, og ble sittende helt urørlig. Fuglene tidde, elven våget bare å hviske. Det kom et menneske gående bortover mot henne. Hun behøvde ikke å snu seg for å se hvem som kom. Det var Leo, som var gift med Katjas søster Sarah. Han stanset opp like bak henne.

– Er det her du sitter, vesle Katja? sa han.

Hun så at det bare var ord, ord som dekket over noe, tomme fraser. Han var kommet fordi han visste han ville finne henne her. Det var henne han søkte. Katja svarte ingen ting, så bare utover det grågrønne elvevannet som strømmet forbi. Hun følte ham vri seg inne i seg selv.

– Du vet jo at Leo aldri har villet deg noe vondt, fortsatte han, idet han satte seg på huk ved siden av henne.

– Jeg synes du er en kjekk og flink jente, la han til.

Katja svarte fremdeles ikke, trakk seg bare sky litt bort fra ham. De innsmigrende ordene gjorde ikke inntrykk på henne. Som alle de andre var Leo falsk. Samtidig var det noe i ham nå som fikk henne til å undres, som om en streng av liv dirret dypt inne i ham.

Varsomt la han en hånd på skulderen hennes.

– Vær ikke redd Katja, mumlet han grøtet. Fingrene snek seg forsiktig inn under den tynne kjolen. Han var maktesløst prisgitt et begjær som han bare våget å følge helt ut fordi han følte seg så høyt hevet over henne. For Leo var ikke Katja et virkelig menneske, en person med krav på respekt og med rett til å bestemme over seg selv - og sin egen kropp.

Da han kjente den myke varme huden hennes under fingrene la det seg som et skjær av ild over hjernen hans. Han drog opp kjolen hennes og veltet seg over henne. Motstandsløst lot hun ham bare komme til seg. Hun kunne føle hvordan murene i ham slo sprekker, og dypt der inne kunne hun til sin store forundring skimte et vesen likt henne selv. Bak alt det harde og onde så hun en liten gutt strekke armene fram mot seg og be om kjærlighet.

Smerten hun hadde følt med det samme vek bort, og hun presset den unge spinkle kroppen sin opp mot ham. Han holdt henne tett, tett inntil seg, og hvisket varme meningsløse ord inn i øret hennes. Så kom han, og hun tok imot med alt det hun hadde.

Leo ble liggende stille og tungt over henne, og fortryllelsen varte i enda noen korte sekunder. Så skyllet den gamle angsten tilbake i ham som en altfortærende flodbølge. – Hun krympet seg sammen under skammen og hatet som veltet fram, et hat som vendte seg mot henne som han nettopp hadde elsket.

Han grep henne hardt i skulderen, øynene var små og stikkende under de svarte øyenbrynene.

– Si ikke et ord om dette til noen, truet han. Ingen ting til søstra di, ikke noe, ikke til noen – forstår du det?

Katja så forskrekket og sorgfull opp på ham med de store mørke øynene sine.

Leo var et øyeblikk stiv av skrekk for det han hadde gjort, og forbannet seg selv fordi han hadde gitt etter for fristelsen slik. Tenk om noen fikk greie på at han hadde ligget med Gærne-Katja? Nei forresten, tenkte han lettet, det var jo bare å nekte. Ingen ville jo tro på henne likevel, samme hva hun sa. Alle visste jo at slike som henne ikke visste forskjell på fantasi og virkelighet. Han snudde på hælen og gikk sin vei, uten å verdige halvmennesket et blikk.

Høsten var over og vinteren hadde forlengst meldt sin ankomst. Men Katja var ikke like trist som i fjor over at så mange av fuglene var reist sin vei, for at elven hadde gjemt seg under isen, at blomstene var døde og at trærne stod med nakne forfrosne grener og sov. Nå hadde hun et lite frø av liv inne i seg som for hver dag som gikk vokste seg større og større. Et lite levende vesen som hun snakket med, og som snakket til henne.

– Hvordan er det å bo der dypt inne i meg, ungen min, hvisket hun ømt.

– Her er det så trygt og godt å være, mamma, hvisket det ufødte barnet tilbake.

Katja strøk forsiktig hånden over magen sin, fylt av en jublende glede. Hun hadde ikke lenger bare dyrene, blomstene og trærne å være sammen med, ikke bare naturen å elske. Hun hadde endelig også et menneske som seg selv, et frø av liv skapt i hennes eget bilde, i et ørlite øyeblikk av kjærlighet.

Nede i stuen så Leos mor alvorlig på sønnen.

– Leo, det er noe jeg må snakke med deg om før det blir for sent, sa hun.

– Ja, hva er det mor?, spurte han, og så opp fra avisen han satt og leste i.

Moren så forskende på sønnen.

– Katja skal ha barn, Leo, sa hun.

Leo skvatt til, men med en kraftanstrengelse greide han å ta seg såpass sammen at stemmen bare skalv ganske umerkelig:

– Er det sant? ja, jeg har faktisk også merket at det var noe med henne, men… hvem er det som kan ha…

Moren vinket avvergende med hånden.

– Du er faren, Leo, prøv ikke å spille uskyldig til meg. Jeg var nemlig også ute i skogen den dagen, men jeg kom for sent til å hindre deg i å gjøre… det du gjorde.

Leo sank sammen i stolen. Ansiktet var askegrått. Han begrov hodet i hendene.

– Hun lokket meg til det mor, jeg sverger på det. Den helvetes tispen lokket meg.

– Jada, gutten min, jeg forstår deg så godt. Sarah er blitt så fet og ekkel de to-tre siste årene. Katja er jo en pen pike på sin måte, og tro ikke annet enn at jeg har lagt merke til skamløsheten hennes. Mer enn én gang så jeg henne bade helt naken i elven i sommer, og jeg så også horefaktene hennes den dagen. Men du tror vel ikke at Sarah vil forstå deg? Tenk om hun får greie på dette og forlanger skilsmisse? Hvor har du tenkt at vi skal gjøre av oss da? Det hjelper lite at Sarah selv har oppført seg som en tosk da hun drog med seg søsteren sin inn i ekteskapet slik, beholdt henne her, i stedet for å høre på meg som ville sende henne til et asyl der slike som henne hører hjemme.

– Hva skal vi gjøre da, mor, Leo skalv i stemmen.

– Jeg har grublet og tenkt, fram og tilbake, om og om igjen på dette, helt siden jeg oppdaget hvordan det var fatt med jenta.

Leo så forventningsfullt på henne, visste at hun hadde tenkt ut noe. Mora tenkte alltid ut noe.

– Rent bortsett fra skammen, ubehagelighetene, og oppgjøret med Sarah dersom vi gikk til en lege for å få ham til å dra skjendselsungen ut av henne, så er det sikkert også for sent nå. For et par måneder siden ville de neppe hatt noen betenkeligheter, sinnssyk som hun er. Men nå går ikke det. Og siden jeg ikke kjenner andre som kan tenke seg å hjelpe oss, så er jeg redd for at det når alt kommer til alt bare finnes en eneste utvei, gutten min.

Hun så megetsigende på Leo. Han fór sammen. Trodde ikke sine egne ører i det samme.

– Men mor, du mener vel ikke at vi skal… ta livet av henne? hvisket han skrekkslagen.

– Jo, det er den eneste utveien jeg kan finne. Vi lar henne bare forsvinne stille og rolig – et hull i isen på en kald snøværskveld som denne fryser til og dekkes av snø lenge før Sarah kommer tilbake fra byen om to dager, og så sier vi bare at hun er forsvunnet samme dagen, og at vi ikke kan finne henne noe sted.

Leo svelget hardt. Et øyeblikk jaget minnet om den vevre lille kroppen og noen korte sekunder av kjærlighet igjennom ham. Så ble han hard og kald.

– Du har rett. Det er vel ikke noe annet å gjøre.

Moren la hånden på skulderen hans.

– Jeg vet hvor vondt dette må være for deg, Leo min. Du er jo så følsom. Men glem ikke at hun tross alt ikke er noe menneske som du og jeg. Hun er en fullstendig nytteløs skapning som verden bare blir bedre av å bli kvitt.

Leo nikket ivrig.- Ja, ja, det er sant. Hun er jo bare en tulling.

Angsten grep som tenger inn i tankene til Katja. Halte og dro i henne. Ville slite henne i stykker.

Hatet og kulden i to menneskehjerter strakte seg ut etter henne. De ville drepe henne, og drepe barnet.

– Nei, hulket hun fortvilet. – Nei, de får ikke lov.

På nakne føtter hoppet hun ut av vinduet og løp bortover snøen. Bak henne åpnet svogeren døren til rommet hennes. Han bannet lavt da han så det åpne vinduet ut mot den kalde mørke vinternatten. Så grep han fatt i en lykt, slengte på seg en jakke og satte etter henne. De små føttene hennes hadde satt dype spor i den løse snøen, og hun var lett å følge.

Som en vind sprang Katja, bort, bare bort.

Gjennom den øde skogen f6r hun. Løp og løp til hun utmattet sank sammen under et stort tre. Hun veltet seg over på ryggen og kjente hvordan kulden skar seg inn i kroppen hennes. Langt borte i skogen skimtet hun det flakkende lyset fra en lommelykt som svingte fram og tilbake over snøen. Hun ante igjen den harde besluttsomheten i Leos hjerte, som en knivspiss mot strupen. Påny strøk hun hånden over den runde magen og kjente hvordan barnet lå helt stille der inne.

Snøen dalte ned i store flak, tiden ble til en foss inne i henne.

– Jeg vet du er i nærheten, din lille satan, mumlet Leo. Bare vent du til jeg tar deg igjen. Som hos et rovdyr på jakt etter bytte hadde hans tidligere nøling veket plassen for en iskald mordlyst.

Han skulle nok vite å fylle de tomme øynene hennes med frykt, rive opp den evinnelige tausheten hennes og få henne til å skrike og be om nåde. Munnen hans vred seg i et ondt grin.

Skogen stod som et mørkt og taust vitne over Katja mens døden nærmet seg, steg for steg.

– Kan du tillate dette, skog? hvisket hun. Kan du tillate dette, himmel? Jeg er jo en av deres egne.

Bare Leos hese host og tunge støveltramp noen få meter borte svarte henne. Katja knuget hendene mot magen. Stille tårer rant nedover ansiktet hennes. Hun lukket øynene og ventet på at Leos harde hender skulle gripe fatt i seg, og kjenne livsangsten i ham søke etter døden i henne.

Med ett var det som om hele jorden raste sammen rundt henne, og hun falt og falt ned i en mørk tunnel

***

Ganske langsomt våknet hun. Stemmer jublet omkring herme, trygge og gode stemmer, suset i skogen, livet i blomstene. Fuglene sang høyt av glede. Langt borte hørte hun mennesker le, uten angst og grusomhet i de klokkeklare, stemmene. Barnet sparket inne i henne. Hun slo opp øynene. Solen strålte gyllent ned fra en skyfri himmel, over grønt gras og over gule og blå blomster spilte de livgivende strålene. Hun lå under et stort tre. Bladene fra de vide grenene hvisket rare ord ut i luften når den svale vinden rørte ved dem. Elven rant klukkende forbi.

– Velkommen hit, Katja, lo den.

Katja følte ingen forbauselse, bare dyp glede. Endelig! Etter alle de meningsløse årene var hun kommet hjem.

Leo lette og lette. Men sporene endte under det gamle eiketreet som sprikte med nakne klogrener mot himmelen. Han kunne se at hun hadde ligget utstrakt på snøen akkurat her, helt til for noen få øyeblikk siden. Avtrykket i snøen etter kroppen hennes var så tydelig at til og med rynkene på den tynne nattkjolen hun hadde flyktet i var synlig. Strålene fra den sterke lommelykten skar seg gjennom mørket, i alle retninger.

Katja var sporløst forsvunnet, som om selve jorden hadde oppslukt henne. Hjelpeløst vaklet Leo tilbake i retning av huset. En sterk redsel hadde grepet ham, og angeren brant som glør i hjertet. For en stakket stund var frykten og ondskapen bare et vondt minne, og han visste at et mirakel hadde skjedd. Utenfor de uoverstigelige murene i hans eget sinn ante Leo for første gang eksistensen av en verden uten hat. En verden hvor graset alltid er grønt, og hvor fuglene alltid synger.

En verden hvor mennesker kan våge å leve og elske uten å rives i filler av angst: Katjas verden.

— * —