Marerittstøv

Introduksjon ved Ingar Knudtsen

Som mann får en naturligvis ofte høre at menn ikke kan skrive med kvinnelige hovedpersoner. Det var i frustrasjon over dette at jeg lanserte forfatteren Ane Elisabeth Olsen i bladet Sirius:

“Vi er glade for å kunne presentere en norsk debutant i Sirius, Ane Elisabeth Olsen”, skrev medkonspiratør Arild Wærness. Novella het “Ånden i glasset”, og ved et tilfelle kom jeg til å overhøre en diskusjon om novella der orda “typisk kvinnfolk” dukket opp…

Der og da kunne jeg sagt at Ane Elisabeth hadde gjort jobben, og bevist for meg sjøl det jeg trodde (?) at folk vet det de tror og at verden ikke bedras men bedrar seg sjøl.

Men egentlig var hun ikke klar til å forsvinne ennå, så jeg skrev også novella “Marerittstøv” i hennes navn, ei novelle som med tida bare er blitt mer og mer aktuell. Dessverre.

Den har dukket opp i flere versjoner etterhvert, denne er noenlunde identisk med den som sto i Algernon nr. 2, 1995. Den ble gitt et litt større sf-preg enn den første versjonen (“viste såvidt fram det strømlinjeformede skjeftet på sin 07 mm TTL”) men har ingen større endringer ut over det.

I mellomtida hadde de skjedd at Ane Elisabeth var veldig nær ved å bli underholdningsforfatter, og jeg hadde til og med fått ei venninne av Toini til å være Ane Elisabeth i forhold til media … Det skar seg av forskjellige årsaker (i f¯lge konsulentene kunne ikke Ingar Knudtsen skrive underholdningsromaner, det ligger helt tydelig ikke i hans legning og natur!)

Dermed ble Ane Elisabeths roman ingen ting av og manuset ble gitt ut som noe helt annet, i mitt navn, og uten at noen reagerte særlig på det!

Endelig avskjed med Ane Elisabeth tok jeg på en annen måte. Hun ble hovedpersonen i romanen For at jeg kan ete deg.

Hun er dermed på en måte et prosjekt som det ikke ble noe av, ut over to noveller, og en roman som jeg faktisk er ganske stolt av! Den er etterhvert blitt oversatt til andre språk og har til og med blitt til teater. Heia Ane!

Dessuten synes jeg hennes novelle “Marerittstøv” er blant mine beste. (Ei god, kryptisk og paradoksal setning. Den liker vi begge to.)

Ane Elisabeth er død, leve Ane Elisabeth!

Marerittstøv

Novelle av Ane Elisabeth Olsen

Som alltid når diskusjonen ble alt for opphetet grep Vanda ordet. Borghild hadde sittet og sett på henne i smug en stund. Ventet. Vanda så helt rolig, nesten uberørt ut. Satt og rørte med skjeen rundt og rundt i tekoppen sin med et åndsfraværende uttrykk i ansiktet, som om den høylytte diskusjonen om mål og midler og vold og feminisme var henne helt uvedkommende og til og med uinteressant. Hun sluttet å røre i koppen, la teskjeen forsiktig ned på asjetten.

Så smatt hun orda sine behendig inn i diskusjonen. Smøg dem inn akkurat i det ørlille øyeblikket da ingen snakket i munnen på hverandre. Hun snakket lavt.

– Vold er et språk. Det er sjølsagt trist at det er slik, men det viser hvor langt ned i dass samfunnet er kommet.

Nina hadde ikke vært her lenge. Hun likte Vanda for det meste, men av og til syntes hun at hun var både autoritær og overlegen. Vanligvis sa hun lite, og det var kanskje derfor hun alltid ble hørt når hun snakket.

Nina hadde skjønt at Vanda av mange både utenfor og innenfor sirkelen oppfattet henne som en slags leder for gruppa. En leder blant anarkister? Det var sjølmotsigende. Dumt.

Alle øynene var med ett på Vanda. Ingen sa noe mens hun drakk av koppen sin. Satte den fra seg, og hadde tydeligvis sagt sitt. Et par av jentene mumlet noe nesten uhørlig, andre vekslet usikre blikk.

Vanda hadde altså sagt sitt, og hun overlot til hver av dem å trekke konklusjonen av det. Men Nina ville det ikke slik. Det var for enkelt. En gang måtte denne språkmagien avsløres, noen måtte peke og si at keiserinnen var uten klær. Nina var nyest. Barnet. Hun måtte gjøre det.

– Skal du ikke si mer enn det? “Vold er et språk?” Er det noe nytt? Hvilken konklusjon vil du vi skal trekke av noe som er så sjølinnlysende? At vold er et språk, og jo mer vi bruker det, jo mer “veltalende” blir vi?

Vanda så opp på Nina. Så på den fresende, rødhårete katten som viftet med kloa mot henne. Hun greide å la være å smile, men roen hennes var provoserende nok for Nina.

– Er det den konklusjonen du vil trekke? I så fall har du rett. Vi er blitt veltalende. Så veltalende at voldteksstatistikken og volda mot kvinner her i byen for første gang på mange år peker nedover i stedet for oppover. Så smått tør jentene gå ut om kveldene igjen; tør å ta natta tilbake. For første gang her i byen – siden årtusenskiftet? Og du sjøl er vel også med på å gi oss en slik “veltalenhet”? Med all den Tae-Kwon-Do treninga?

– Vold løser likevel ingen ting på lengre. Det er en spiral av vold og motvold. Nå organiserer gjengene seg. De leter etter oss. Får disse slavejentene som de sjøl så foraktelig kaller for sine “fitter og bryster” til å skrike voldtekt i gatene for å lokke oss i fella.

– Men vi opererer ikke slik, innvendte høye, smale Rut.

Knivekspert som kunne laget seg et anseelig halsbånd av de mannfolkballene hun hadde kappet, dersom hun hadde tatt vare på skrapet.

– Ikke det? Den dagen du hører ei søster skrike om hjelp i smuget, gjemmer du deg da for å ta bilnummer og notere signalement på forbryterne?

Rut ble usikker, og flakkende i blikket.

– Nei. Kanskje ikke.

– Enn du, Nina, sa Juanita. – Når du hører ei søster skrike om hjelp, hva gjør du? Ringer politiet?

Juanita hadde ikke deltatt i diskusjonen før nå, hun var kjent for å være rå i kjeften, men nå så til og med Vanda misbilligende på henne.

Nina ble blek. I likhet med de fleste av de elleve kvinnene omkring dette bordet var hun et voldtekstsoffer, men hun var den eneste som var voldtatt av politifolk. Kjørt i politibilen deres til en øde plass og mishandlet i to timer til hun djupt fornedret og gråtende og skamfull og spyttende gørr ble sparket ut av bilen. De flirende gjerningsmennene opplyste henne om at hvis hun ville anmelde voldtekten, så måtte hun for all del bare komme og snakke med dem, på politistasjonen i Vestbyen.

– Det der var stygt sagt! Det var Borghild, gruppas skarpskytter og våpenekspert, som svarte.

– Men sant, innvendte Rut. ­ Sjøl om du kanskje kunne funnet en litt barmhjertigere måte å si det på, Juanita?

Juanita trakk på skuldrene, laget et lite foraktelig geip med munnviken.

– Jeg er ikke her for å vise clemencia.

Hun ville neppe sluppet så lett unna om ikke alle som satt der hadde visste hvor det voldsomme hatet og raseriet i henne kom fra. Flyktningen Juanita hadde arr både på kropp og sjel som fortalte om opplevelser hinsides ethvert mareritt. Det var ni år siden hun hadde kommet hit til landet, men alle her visste av egen erfaring at det fantes sår som aldri kunne leges. Og av og til hadde gruppa hatt god bruk for Juanitas mangel på “clemente”.

Vanda nikket, for å vise at hun forsto.

– Jeg får bare ikke ut av hodet han gutten i går kveld, mumlet Nina. Med ett på defensiven. – Herregud, jeg har en sønn på hans alder.

– Så hva om han hadde vært din sønn? sa Juanita. – Ville du da stått på hans side mot offeret?

Nina lukket øynene. Hun ville ikke tenke på det. Ville ikke. Men med ett fikk gutten Pauls ansikt. Hva ville hun gjort når det sterke morsinstinktet hennes kolliderte i hurtigtogsfart med avsky, kvinnesak og rettferdighetsfølelse?

Ihvertfall reagert annerledes enn Tom hadde gjort på voldtekten av henne. Annerledes enn Paul også. Tom hadde ikke ligget med henne siden. Hadde mistenkt henne og anklaget henne og fått henne til å føle seg skyldig.

– Måtte du gå i det korte skjørtet der? – Sa jeg ikke til deg at…

Jo, du verden så mye han hadde “sagt”. Om kvinner. Hva de kunne tillate seg. Hva menn derimot trygt kunne gjøre. Fordi de var menn. Pysene og raddisene og homsene naturligvis unntatt.

Paul hadde fortalt henne at faren hadde sagt at alle kvinnfolk i bunn og grunn var horer. Inklusive naturligvis henne. Kanskje spesielt henne. Paul hadde sagt det som et spørsmål, var hun hore? Alt hun kunne svare var at hun ikke visste ordentlig hva en mann mente med det.

– Egentlig burde jeg kanskje gjort som de gamle romanmødrene, tenkte hun. – Gitt ham en sviende ørefik. Eller mer moderne, et spark i ræva.

Tevefonen kimte.

Den blå krisetevefonen.

– Mannen min. Han– drepe meg!

Skjermen på tevefonen var svart. Ikke noe bilde fra den andre siden. Men Rut hørte bråk, lyden av slag, uartikulerte brøl.

– Boginja! Han hogge i stykker dør! Hjelp meg!

– Adressa. Navnet ditt?

Rut tvang seg til å snakke rolig, enda hun kjente frykten til henne som ringte bore seg som en kvass, kald ispigg som gikk fra høyttaleren og inn i hodet hennes.

– Jensen. Härnöveien. Trettitoo

Det siste ordet ble dradd ut i et skrik. I neste øyeblikk var tevefonen død. Kvinnene reagerte som én. Alt var drillet inn. Anita kjørte kassebilen. Ikke bare fordi hun var dyktigst, men også fordi hun ikke hadde noe sertifikat å miste. Hadde aldri hatt det. Hun kjørte så fort hun kunne, kjørte gjennom julepyntede oktobergater så snøen sprutet under sugedekkene i svingene, men Härnöveien var på motsatt side av byen. Turen virket uendelig lang.

Vanda satt med sammenknepne øyne og knuget noe i hånden.

– Lev, jente. Lev!

Hun sa det lavt, men bestemt. Manende. Både Rut og Anita hørte henne. Anita kjørte om mulig enda fortere.

– Han drar sin vei, sa Vanda med ett.

De stanset foran leiegården. Juanita ledet an som om hun hadde vært her hundre ganger før. Jensen. I tredje etasje. Nina dirket opp døra.

Kvinna lå der på kjøkkengolvet i en dam av blod. Hun var så lita. Ansiktet var ovalt, vakkert, hvitt som snø. Vanda var borte hos henne i neste nå. Rut kunne se et rødt lys pulsere i hånden til Vanda. Hun blandet seg ikke opp i det. Magi var ikke hennes bord. Magi var heller ikke Rut Hansens bord. Hun var lege.

De delte seg igjen opp. Vanda sa noe til kvinnen på golvet, og la deretter øret mot munnen hennes. Kanskje sa kvinnen på golvet noe, men ingen andre hørte det. Tevefonen var ødelagt, og Nina ringte på tvers over gangen. Der var ingen hjemme, men i etasjen over fikk hun låne tevefon og ringe til sjukehuset.

– Armen er brukket, sa Rut. – Ser ut som han har gitt henne noen kraftige spark i magen og underlivet, men skadene i hodet er antakelig verre. Jeg vet sannelig ikke-

– Hun overlever, sa Vanda. – Nå overlever hun.

Anita så på dørskiltet.

– Han heter Trond P. Jensen. Hun står ikke på dørskiltet en gang, stakkars.

Imens hadde Juanita funnet et hologram. Et smilende ektepar. Den store, kraftige mannen hadde armen beskyttende omkring den vesle mørkøyde kona si, som smilte med hvite tenner mot kameraet.

– Trond Peder Jensen. Avdanka idrettsmann, sa Juanita. – Kjenner du ham? spurte Juanita.

– Nei. Jeg så ham på TV for tre år siden.

Anita hadde en nesten fotografisk hukommelse som ofte kom godt med.

– Centrum Cafè, sa Vanda med ett. Hun pekte. – Du og du og du. Og jeg.

Til sin forbauselse oppdaget Nina at hun var blant dem som Vanda hadde valgt ut. Å velge var Vandas privilegium. Hennes jobb. Hun påsto at hun kunne se det i øynene på mennesker om de var vinnere eller tapere denne dagen. Ingen protesterte på det. Ingen protesterte på at hun så ofte valgte Rut og Borghild, eller at hun ofte var med sjøl. Rut og Borghild var vinnere. Nesten alltid. Juanita også, men altså ikke denne gangen. Hun så kanskje litt skuffet ut, men visste godt at dersom hun ikke ble valgt så var det fordi Vanda mente at oppdraget ikke krevde hennes hat.

I dag, når de hadde et navn både på en person og på et sted var det rarere at hun ble med sjøl. Ellers var det godt å ha med seg noen som brått kunne stoppe på et gatehjørne, snuse og lytte som en katt mot vinden, og si at her hadde mannen de lette etter gått for ti minutter siden.

Vanda gjorde mer før hun gikk. Hun fant fram sko og et par skitne strømper som tilhørte Jensen. Strødde bitte små korn fra forskjellige skinnpunger og blikkesker som hun hadde i den innholdsrike veska si. Mumlet tilfreds for seg sjøl.

De valgte å gå til Caféen, den var ikke lengre borte.Foran inngangsdøra stanset Vanda, tok fram et brunt pulver og kastet det foran seg. Nina var den eneste som ble forbauset over det som skjedde. Lysende fotspor i snøen kom fram på fortauet foran inngangen ned til bula.

– Han er gått inn, ikke kommet ut igjen, sa Vanda.

– I hvert fall ikke gjennom denne døra, sa Rut.

Nina tok seg tid til å synes at Vanda hadde godt av den vesle korreksjonen.

De gikk ned.

Centrum Café tilhørte ikke de steder Nina ville besøkt frivillig. Et halvmørkt, røyksurt lokale der ett eller annet syntetisk danseband på billigsalg fra det konkursrammede Polen spilte en musikk som de antakelig trodde var klassisk rock.

Et par karer kikket bort på dem med håp i blikket, før den ene snerret halvhøyt.

– Jævla lesbegjeng. Ligger tjukt utapå dem.

Nina rødmet, og kjente en brå trang til å protestere. Til hun kom til å tenke på at Borghild faktisk var lesbisk, og stolt av det. Hun gløttet bort på den slanke, grasiøse ungjenta. Ett eller annet sted innenfor jakka hadde hun et våpen. Eller flere. Det skulle de bare visst. Kanskje fikk noen av dem vite det snart.

– Trond Jensen? spurte Borghild mannen bak disken.

En mann med hans yrke var vant til å se an folk, Kjeften fortrakk seg i et surt geip, men han gjorde et neste umerkelig nikk med hodet.

En bueformet åpning ledet inn til spillerommet. Lampene hang lavt over grønn filt, langs den ene veggen stod et par eldgamle dataspillautomater. Ved et bitte lite bord i hjørnet satt to gamlinger fastfrosset over et gobrett.

Jensen sto ved biljardbordet sammen med to andre fyrer.

– Der er vår mann!

Hviskingen lød som en eksplosjon mot ørene til Nina. Trening var en ting, virkelighet noe annet. Det hjalp lite hvor mange sandsekker hun hadde dunket løs på og sparket bevisstløse. Mennesker slo og sparket igjen, det gjorde ikke sekker.

Hvis vold var et språk, så skulle hun snakke det språket nå. Så kom det an på hvem som var størst i kjeften.

I det samme han så dem sperret han øynene opp. Til sin dødsdag kom Nina aldri til å forstå hvordan han visste. En sjette sans?

– Gutter, skrek han. – Ta dem!

De andre fyrene bare glodde forbauset fra ham til dem.– Hva? Erdu blitt gærn…

– Vi skal bare ha Jensen, sa Borghild. – Ingen andre blir skada hvis de ikke blander seg inn.

Hun trakk ikke våpen, men stilte seg i buegangen. En mann i hvit jakke kom springende sammen med dørvakta. Rolig stakk hun hånda inn under jakken. Viste såvidt fram det strømlinjeformede skjeftet på sin 0.7 mm TTL.

– Dette er privat, sa hun. ­ Ikke noe for dere. Ikke noe for purken.

De to bråstanset, vekslet forte blikk. Så trakk de på skuldrene og så bort.

– Helvetes kvinnfolk! Hva er det dere tror dere er?

En av kameratene til Jensen gikk til aksjon. Sperret veien for Nina. Biljardkøen forsvant nesten mellom de grove nevene.

– Jeg skal stikke denne så langt opp i deg at den stikker ut av kjeften på deg, jævla heks!

– Du skulle ikke sagt det, sa Vanda bebreidende. – Nå er du innblandet.

Den store mannen så fra Nina til henne. Vanda holdt hånden opp mot munnen og blåste en sky av hvitt pulver mot mannen. Øynene ble kulerunde i skallen på ham. Han begynte skrikende og vrenge av seg klærne.

– Jeg brenner opp! Fan, hva gjør du, jeg brenner opp!

Jensen langet ut mot Nina. Hun ante ikke hvordan hun gjorde det, men hun parerte, og slo tilbake. Hun fulgte opp med et spark. Det traff ikke godt, men det traff, og hun hørte Jensen stønne.

Mannen som trodde at klærne hans brant rullet rundt på golvet, og hadde snart fått av seg alle klærne. Han skrek ikke lenger, bare gapte så kjeften liknet en tunnel. Rut tok hånden bak i håret og plukket fram leketøyet sitt.

Nina rakk å registrere det. Hun hadde lurt på hvor Rut hadde kniven sin.

Det lysende bladet spratt fram med et tydelig klikk.

Den tredje mannen la forsiktig fra seg biljardkøen sin, løftet armene og tok et steg tilbake.

– Jeg vet ikke hva disse to har gjort, søster, men tro meg jeg kjenner dem ikke.

– William, forbannete feiging! ulte Jensen i det han slo.

Denne gangen traff han, og Nina tumlet to steg bakover.

Mannen han kalte William trakk på skuldrene og rygget med hendene løftet.

I neste øyeblikk kjente Jensen knivbladet til Rut prikke mot ribbeina, og stanset sparket han var ved å lange ut mot Nina. Et lite øyeblikk stod han der på ett bein som en hane.

– Kykeliky, sa Borghild.

Nina spyttet blod og kjente på ei løs tann.

– Har du ikke mer av heksepulveret ditt?

– Drømmestøv, sa Vanda. – Det gir onde mennesker onde drømmer. Du skjønner det, språket vi snakker er når alt kommer til att ikke så mye vold. Det er mest frykt. Den verste form for frykt. Undertrykkerens frykt for at offeret hans skal gjøre opprør. Ta igjen.

– Kom Jensen.

Rut la en gul sjutusenlapp på disken. Mannen som tok den så forbi henne, over henne, gjennom henne, men ikke på henne. Jensen fulgte dem som en søvngjenger.

Kjemiheksa Vanda ville få brødsaksa hans til å plapre fram ord som han ikke en gang ante at han kunne. Kanskje var det første gang han hadde slått, kanskje hadde han aldri voldtatt, men det virket tvilsomt. I voldelige ekteskap som hans var nok voldtekt en del av maktspillet. Uansett ville han nå bli undervist i korrekt oppførsel. På hvilket som helst språk han nå måtte forstå. Kanskje ville han til og med få en ny sjanse. Eller kanskje det imaginære mannballhalskjedet til Rut ville kunne forlenges. En grei liten operasjon for en lege.

Dette hadde vært enkelt. Nesten rutine. Mens de var borte hadde antakelig den blå tevefonen ringt igjen. Det var mange kvinner i byen som kjente nummeret deres. I all hemmelighet og for sikkerhets skyld…

Gubbene ved Gobrettet rørte seg for første gang siden de kom inn i kaféen. Den ene gjorde et trekk.

Han med drømmestøvet hadde skiftet drøm, han lå på biljardbordet og tok svømmetak.

– Fra ild til vann? undret Borghild.

— * —