Introduksjon ved Ingar Knudtsen
En kan kanskje si at denne novella (fra novellesamlingen med samme navn) er optimistisk på menneskehetens vegne, men pessimistisk på naturens…
Det er en “invasjon fra rommet”-novelle med en vri. Og vrien er naturligvis at synspunkt og sympati ikke ligger hos mennesker, men hos aliens.
Jeg tror faktisk det er et synspunkt jeg godt kan både forstå og forsvare.
Den måten menneskeheten har behandlet sin egen planet på, og enda mer de livsformene vi deler den med, kan fylle enhver med djup skam over å tilhøre menneskeslekten.
Og dersom noen virkelig kunne studere oss der ute, en eller annen klok og teknisk avansert livsform som mer eller mindre tilfeldig ramlet over vårt solsystem og vår vakre planet Jorda, så ville vel den tanken melde seg ganske fort hos dem: Menneskene er et skadedyr.
Den neste tanken gir seg i grunnen sjøl.
Pandoras planet
Novelle av Ingar Knudtsen
I
Stjerneskipet kom ut av den nullte dimensjon i utkanten av solsystemet, slik at kommisjonsmedlemmene også skulle få se den merkelige planeten med de store ringene på veien inn.
– Det er urettferdig, klaget gartner Piuv spøkefullt. – To slike vakre planeter her i dette ene solsystemet, når nittini av hundre andre systemer bare består av vanlige gasskjemper og berg- og steinplaneter.
Inspektøren pekte på teleskjermen forut.
– Der har du hageplaneten vår. Den blågrønne selvfølgelig, ikke den vesle, golde. En vidunderlig planet, en perle, på min ære, herr gartner.
– Men så er det altså disse skadedyra, ikke sant?
Inspektøren så nedslått ut.
– Ja, er det ikke merkelig? Den fineste planeten måtte selvsagt også huse de verste skadedyra. Vent bare til du virkelig får se dem; små raske utysker. Formerer seg hele tiden og forbruker ressurser i et rasende tempo. Men nå har spesialavdelingen taket på dem. Nå skal de bort! Vi har endelig fått fram en selektiv gift. Vansken var nemlig at dette skadedyret er nært i slekt med andre, nyttige og økologisk tilpassede arter. Men, som sagt, nå har vi funnet et utryddelsesmiddel som både er garantert selektivt og absolutt dødelig.
Gartneren gjorde en fornøyd gest.
– Da håper jeg alt ordner seg til det beste, sa han.
– Javisst. Skipet skal spre pestdreperen i atmosfæra straks vi kommer fram.
II
Rapportene som kom inn til hovedkvarteret var udelt positive. Giftens virkning på skadedyra var over all forventning – så effektiv at man nesten begynte å frykte for at alle de stinkende kadavrene skulle representere en alt for stor byrde på planetens naturlige renholdssystem såvel på land som i havet.
Men Piuv merket seg til sin store tilfredshet at antallet smådyr, insekter og åtselfugler økte raskt og tok kampen opp mot forurensningen. Disse ville i sin tur forsvinne naturlig når deres jobb var gjort.
Imens var hele kommisjonen forferdet over de fryktelige skadene dyret, som var gitt kodebetegnelsen AGA 13, hadde gjort på planeten.
Kommisjonsleder Charimits satt til langt opp over øynene i rapporter og forslag til planer for planeten.
– Jeg tror nok de overdriver litt som snakker om en allmenn krisetilstand på planeten, bemerket hun til Piuv. Men det er helt klart, det var på høy tid vi kom og grep inn!
Piuv kjørte tankefullt noen rapportkuber igjennom dataviseren.
– Hør på denne, sa han, og leste: – Et spesielt problem, særlig i sektor tre, syv og ni, er de store arealene som AGA 13 har brukt som tuer. Store områder er blitt lagt under asfalt og betong. Her finnes gift og avfall i enorme mengder. De økologiske ødeleggelsene er på det nærmeste totale.
– Jeg synes likevel denne er verst. Charimits tastet inn et kodenummer, og en annen rapport kom fram på viserskjermen.
– Store grupper av dyr som AGA 13 har domestisert til personlig utnyttelse vil kanskje ikke kunne føres tilbake til et normalt økologisk kretsløp. Store arveskader er påvist, noe som tyder på lang tids bevisst misdannende avl.
Piuv grøsset.
– Jeg tenker på at denne skapningen faktisk var kommet så langt at de om få år ville kunne spre seg til andre planeter i sitt eget system, ja, kanskje til og med til andre solsystem …
Stemmen hans døde ut i en hvisken.
– La oss så være desto gladere for at vi kom da vi kom, svarte Charmits. – Og at det ble handlet så rask. Jeg hadde faktisk sterke moralske motforestillinger til å utrydde en hel dyreart. Før jeg kom hit og fikk se selv hva det hele dreide seg om!
III
På det trettitredje metagalaktiske døgnet etter at utryddelsesgruppen hadde begynt sitt arbeide løp de første negative meldinger inn til kommisjonen.
Gartner Piuv, som hadde tatt en pause i sitt økologiske reetableringsprosjekt for å gi naturen en mulighet til å vise synbare reaksjoner på det han hadde gjort, var tilstede i hovedkvarteret da den aller første kom.
En bekymret Charimits tok imot meldingen, og overførte den straks til alle ledige skjermer:
– Mistanke om at AGA 13-popuIasjonen i to distrikter har tatt seg opp igjen. Vi gjør nå laboratorieforsøk for å få klarlagt om dyret har utviklet immunitet mot giften.
Rapporten var signert av inspektør Ruis.
Knappe seks galaktiske tidsenheter senere kom den endelige bekreftelsen på at skadedyret hadde utviklet motstandskraft mot giftstoffet. Men da var allerede hele kommisjonen klar over forholdet ved selvsyn i marka.
AGAs korte levetid, parret med evnen til å formere seg uavhengig av årstidene, gjorde at man svært fort kunne registrere at antallet hadde økt.
– Vi har tapt første runde, gartner, sa inspektør Ruis mørkt. – Og det spørs vel om vi ikke dermed har tapt alt!
– Kan vi ikke lage en ny gift? spurte Piuv. – En gift som er mer effektiv enn den første?
Inspektøren så mistrøstig på Piuv.
– Det tok to-tre år å uteksperimentere denne, som var garantert effektiv av både akademiet og det vitenskapelige kollegium. Det tidsrommet tilsvarer flere hundreår målt i denne planetens lokale tid. jeg vil rå til at planeten blir totaldesinfisert. Og det vil jeg foreslå straks vi kommer hjem.
Piuv så sjokkert på inspektøren. Han fant ikke ord. Denne vakre planeten? Det måtte være en spøk. Men ansiktet til inspektør Ruis fortalte uten ord hvor mye det hadde kostet ham av grubling og moralske anfektelser å komme fram til dette standpunktet.
– Men … men, hakket Piuv. Vi må da ihvertfall vente og se?
– Ja, det må vi, sa inspektøren. – Men vi bør ikke vente for lenge.
IV
De ventet og så. To nye gifter, basert på den første, ble uteksperimentert i all hast, begge virkningsløse. Den tredje giften drepte flere arter den ikke var ment å drepe, og virket på AGA 13 omtrent som den første.
Kommisjonsmedlemmene hadde så smått likevel begynt å bli optimistiske da nye negative rapporter kom
Det var med sorg Piuv betraktet den vakre, blågrønne planeten forsvinne bak skipet før det gikk over i den nullte dimensjon.
Debatten ville gå i høye bølger hjemme. Hvis den harde linja ble vedtatt ville det bli første gang man steriliserte en hel planet.
En sorgens avgjørelse, men Piuv hadde likevel kommet til samme konklusjon som inspektøren: Det måtte gjøres. Han følte kvalme ved tanken på de dyra de hadde bøyd av for. Jo, de måtte dø, hvert eneste ett!
V
På milliarder av avstemningsmaskiner trykket borgerne i Det Fødererte Stjernesystem inn de respektive ja- eller neiknapper.
Datorene på Senter, hovedkommisjonens planet, summerte og hadde avstemningsresultatet klart straks. – Overveldende flertall for å sterilisere den blågrønne planeten i system 202, og for total utryddelse av skadedyret AGA 13 og alle beslektede livsformer.
Gartner Piuv og leder Charimits gratulerte akkurat hverandre med avstemningsresultatet da en dypt alvorlig inspektør Ruis kom inn i møtesalen. Uten videre seremoni, grep han ordet.
– Det er ingen vits, sa han. Ingen vits i å ødelegge planeten. Denne rapporten, han løftet en blå infokube opp for kommisjonsmedlemmene, forteller at AGA 13 nå er løs her på vår egen planet. Liknende rapporter er kommet fra alle de tre planetene skipet vårt mellomlandet på herfra til system 202. – De… de har allerede gått løs på vegetasjonen og naturressursene våre.
Inspektørens stemme brøt sammen et øyeblikk, før han rensket den, og igjen maktet å heve den:
– Ærede kommisjonsmedlemmer, jeg beklager å måtte si at de av oss som deltok i arbeidet på den blågrønne planeten er ansvarlige for dette. Vi har spredt pesten, brakt den med oss i vårt eget skip. Og jeg kan ikke la være å undres på hvor lenge vi skal kunne fortsette å kalle denne planeten for “vår planet”.
Tausheten som møtte inspektørens ord var total.
Utenfor skinte en blåhvit, vennlig sol ned fra en klar himmel.
Men for alle dem inne i rommet der de fatale ordene hadde falt, blåste en svart sky med ett opp foran solskiva og formørket den for all overskuelig framtid.
— * —