Planetfall

Introduksjon ved Ingar Knudtsen

Denne uanselige vesle science-fiction novella med tittelen “Planetfall” var det første skrittet ut av den ørkenvandringa jeg hadde opplevd som forfatter fra jeg begynte å skrive prosa for alvor i 1968. Da var vi kommet til året 1973.

Lavmålet var i 1971 da jeg var “millimeter” fra å gi opp skrivinga. Jeg hadde fått ei sur tilbakemelding på ei novelle (som senere kom i bokform uten at noen fant noe som helst galt å si om den) og befant meg i en mildest talt håpløs situasjon. Det begynte å bli vanskelig å rettferdiggjøre den satsinga på å skrive som jeg hadde bestemt meg til. Ikke bare hadde jeg til nå tjent null komma null null på skrivinga i løpet av fem år, jeg fikk nå høre fra en etablert forfatter og redaktør at fantasiene mine var så sære at jeg burde holde dem for meg sjøl.

Jeg bestemte meg likevel for å holde ut, trangen til å skrive var sterk, og hodet var stadig like fullt av ideer!

Etter oppfordring fra den nye redaktøren i NOVA (tidligere Science Fiction Magasinet), forfatter og “lidelsesfelle” Øyvind Myhre, skrev jeg denne novella, ei av de første norske novellene innen den sjangeren som gjerne kalles “hard” SF. Hva man nå egentlig måtte mene med det.

Reaksjonene kom fort, og de var positive. Den ble trykt i NOVA nr. 3/1973, og ble senere kåret av bladets lesere til årets beste norske science-fiction. NOVA-statuetten mottok jeg med mumlende takksigelser på en kino i Oslo i pausen mellom to science fiction-filmer!

Fra det øyeblikket gikk det faktisk bare en vei. Senere samme året ble novellesamlinga med tittelen Dimensjon S antatt på Gyldendal, men boka kom ikke ut før i 1975.

Dette er novella “Planetfall” i sin originale skikk, slik den kom på trykk i NOVA. Utgaven som kom i bokform var finpusset og fikset på, men dette er altså slik den var da den ble publisert for første gang.

Planetfall

Novelle av Ingar Knudtsen

Ivan Orlow så stjernene langsomt dreie rundt. De lignet små hull i et digert svart teppe. Av og til kastet solen sine stråler inn i romdraktens visir og lot skarpt avtegnede kontraster av lys og skygge spille over ansiktet hans.

Orlow hadde gjennomlevd alle sinnets verste kvaler mens han så romskipet forsvinne og bli borte i mørket foran seg… fra tærende angst til fortvilet og håpløst raseri.

Det var på Umbriel, Uranus tredje måne, at Orlow og Jack Hansson hadde vært i ferd med undersøkelser av et radioaktivt felt da Hansson satte foten ned i en sprekk, falt fremover og knuste plexiglasset i romhjelmen mot en spiss steinblokk. Han var allerede død da Orlow kom borttil. Det “uknuselige” glasset lå på bakken som et hvitt støv og Jack Hanssons ansikt var en blodig forvridd maske. Alt Orlow kunne gjøre var å bære ham inn i skipet, avslutte arbeidet og sette kursen tilbake til MSOs stasjon på Ariel, ved dette tidspunkt heldigvis ikke mer enn 200 000 km borte fra Umbriel.

Men en ulykke kommer som kjent sjelden alene. Orlow var tung til sinns der han satt ved kontrollbordet. Han og Hansson hadde opplevd mye sammen og fartet rundt fra Triton til Luna City som medlemmer av Mars Space Organisation. Orlow selv var født i Gagaringrad, Mars Vest, mens Hansson var kommet dit som tolvåring sammen med sin far som var atomforsker. Begge vokste opp til å bli eventyrlystne villstyringer som enda ikke mer enn halvvoksne, Orlow med falskt aldersbevis, hadde grepet sjansen til å komme ut i rommet da MSO ble dannet og søkte etter uranletere i asteroidebeltet. Det hadde gått åtte år nå siden da og i mellomtiden var de to ikke bare blitt et team som arbeidet ualminnelig godt sammen, men også uatskillelige venner. De var kommet med i en av MSOs forskergrupper som akkurat nå var i ferd med å utforske Uranus og dens måner. Orlows tanker ble avbrutt av en voldsom rystelse i skipet, tett fulgt av hylet fra en alarmsirene og et rødt blinkende lys på kontrollpanelet.

– Hva i helsike, mumlet Orlow mens han sjekket instrumentene. - En jævla meteor har slått inn i akterskipet.

Han ble nødt ut for å undersøke skaden, og et kvarter senere kunne han fastslå at en meteor ganske riktig hadde streifet en av styredysene, knust dysens ytre brennkammer og laget en bulk i skipsskroget. Han gikk inn i skipet igjen og hentet verktøy, reservedeler og skjærebrenner. Så tente han brenneren for å skjære bort den defekte delen og sveise på nytt.

Nå var Ivan Orlow vanligvis en type som ikke gjorde unødige feil, og som alltid var nøyaktig og påpasselig – men de siste timenes hendelser hadde naturlig nok brakt ham ut av hans vanlige ro. En atomskjærebrenner er en liten portabel videreutvikling av de klassiske kjemiske skjærebrennere, men foruten brenning og sveising kunne de også når de var innstilt for det gi et visst framdriftstrykk. Dette pleide især de som arbeidet ved romstasjonene med skipsreparasjoner og lignende å benytte seg av. l samme øyeblikk som Orlow presset inn utløsningsknappen for skjæreflammen kom det en kraftig jetstrøm ut av brenneren, han mistet balansen og for bakover samtidig som atombrenneren ble slengt ut av hånden hans og forsvant ut av syne. Orlows første tanke var ergrelse over å ha glemt noe så elementært som å kontrollere innstillingen på brenneren. Så begynte han å hale inn sikkerhetslinen. Som en orange orm, i store løse kveiler, hang tauet mellom ham og skipet. Linen gled mot ham uten å holde igjen i noe. Enden hang i tomme rommet og skipet forsvant sakte bort, fram mot Uranus grønnlig hvite overflate, hvor skyenes bånd vred seg i evig runddans. Solen var en glødende gullfarget ert som sammen med Ariel, Umbriel og Oberons blekt lysende måneskiver, og tusener på tusener av stjerner spant rundt og rundt der ute, i takt med Orlows rotasjon. Et øyeblikk var Orlow fullstendig lammet av en iskald angst, så begynte han automatisk å korrigere sin egen bevegelse. Års erfaring hadde lært ham å kontrollere kroppen sin i fritt fall og til slutt fikk han sanset rotasjonen og fløt rolig og støtt avgårde gjennom rommet – men mer kunne han heller ikke gjøre. Han var dødsdømt, og visste det. Med den kursen han hadde ville han dras ut mot Uranus og forsvinne i planetens atmosfærehav for alltid.

Uranus er en kjempeplanet med et volum 763 ganger Jordens, men siden planeten hovedsakelig består av metan og ammoniakk, hydrogen og lette gasse er tettheten bare 1,7 ganger vannets, sammenlignet med Mars 4,1 og Terras 5,5. Til tross for den enorme stør reisen har derfor planeten allikevel en masse på bare 15 ganger jordens. Hele Uranus ytre er en tynn suppe av gasser og vesker og planetens tyngdekraft er stort sett den samme som Jordens.I rommet hadde ikke Orlow hatt noen følelse av å falle, men idet han som en rakett stupte ned i Uranus atmosfære ble han tatt av en plutselig følelse av svimmelhet.

– Nå er jeg ferdig, tenkte han.

Sekundene som fulgte, hvor romdrakten hurtig ble varmet opp av friksjonen mot atmosfæren opplevde Orlow subjektivt som et langt minutt hvor han tenkte på det han hadde fått gjort i livet, på sin kjære Hanne i Callisto romhavn, på Jack, på ekspedisjoner i Syrtis Majors ørken, timer i arbeid på Hygeia, Juno, Metis og hundreder av andre asteroider, på ferder til Jupiter og Saturns måner…

Mens han styrtet videre nedover i den stadig tettere Uranusatmosfæren rakk han også å sende en siste fortvilet anklage mot skjebnen som lot ham dø nå når han så nettopp var begynt å leve, og kjærlighet og voksent vennskap gav livet mening. Ivan Orlow mistet bevisstheten. Rødglødende tumlet den romdraktkledde skikkelsen fresende ned i dypet.

– Du hadde rett, dette er en slags livsorganisme, sa en stemme inne i Orlows hjerne. – Der, jeg sanset en emosjonsbølge, sa en annen stemme.

– Bevisstheten våkner til live, det var den første stemmen igjen.

– Jeg merker forferdelige smerteutstrålinger, det var en tredje stemme.

– Det kan vi ikke tillate, sa en fjerde stemme.

Orlow åpnet langsomt øynene. Han sto i Thules grønnlig gule ørken, Mars atmosfæretåke virvlet forbi i et stadig skiftende fargespill i hvitt, grønt, grått, gult og blått. (Vent litt, protesterte bevisstheten hans, Mars har ingen slik atmosfære, og Thules sandørken er rødlig brun, ikke grønnlig hvit). Fargene og landskapet forandret seg, og ble slik som han husket dem. Bortover den tørre ørkensanden kom Hanne gående mot ham, hun strakte hendene ut mot ham og det sorte håret sto som en sky rundt hodet. Orlow begynte usikkert å gå henne i møte, så stanset han skrekkslagent, hverken han eller Hanne hadde respirasjonsutstyr på seg, de kom til å dø i den tynne luften. Han stirret opp og da så han at hele området var dekket av en kjempestor kuppel av gjennomskinnelig materiale. De kunne puste fritt. Gledestrålende løp han henne i møte. Hun kastet seg om halsen på ham og han holdt henne tett inntil seg. Hånd i hånd gikk de bortover mot Huygensklippene. Der vokste noen høye blå busker han aldri hadde sett før. Jack Hansson kom gående mot dem på veien. Han smilte og blunket til dem, men sa ingenting, gikk bare videre.

Inne mellom de høye buskene kledde de av seg og elsket, intenst.

– Organismen er aktiv og sender nå ut positive emosjonsbølger, rapporterte To. – Den har også blitt befridd fra sitt livløse ytre skall.

– Vi kunne umulig tillate noe levende å sende ut slike reaksjonsbølger som dette vesenet først gjorde, sa Tre.

– Vår første lov er å opprettholde og beskytte alt liv, tilføyde Fem, la oss derfor passe nøye på og være klare til å foreta en hvilken som helst nødvendig forandring i Organismens elektriske og kjemiske oppbygging og balanse.

– Tenk om Det satte igang en bølge av smittsomme negative emosjonsbølger.

En trakk seg krampaktig sammen i ren angst ved tanken, men To og Syv grep resolutt inn. En vibrerte takknemlig tilbake til normal frekvens igjen.Ivan Orlow fløt omkring i Uranus atmosfære. Han var helt naken og kroppen hadde en blåhvit farge, men av og til gikk det som en skjelving gjennom kroppen hans som viste at han levde. Munnen smilte og de åpne øynene glimtet i stadig skiftende avspeilinger av uuttømmelig lykke.

— * —