Skolevei

Introduksjon ved Ingar Knudtsen

Noen vil kanskje si at jeg har skrevet mer enn min part av uhyggelige historier. Historier fra “skumringslandet” mellom fantasi og virkelighet, og ikke sjelden mellom mareritt og virkelighet.

Det vil derfor kanskje forbause en del når jeg sier at dette er ei av de novellene jeg sjøl finner mest uhyggelig. Men slik er det.

Dersom noen kom til meg og sa at jeg skulle få leve livet mitt om igjen, bli gutt, bli ungdom på nytt så ville jeg se på det som en trussel. En absurd og forferdelig tanke. Jeg tilhørte liksom aldri de som var ment å lykkes da jeg var barn og ungdom. En sjukelig arbeiderklassegutt med skolevansker og ei framtid uten særlig mye håp.

Jeg tror ikke på skjebnen, og derfor vil jeg heller si at jeg hadde tilfeldighetene på min side i noen avgjørende øyeblikk i livet, men forøvrig så har jeg jo de seinere åra oppdaget at de fleste som er blitt noe mer i livet enn bare flinke og veltilpassede hadde en tøff oppvekst.

Jeg reagerte på mobbinga i de første skoleåra med å lage min egen verden, og jeg inviterte inn dit de som ville være med til en verden der så mange ville påfunn og fantasier ble prøvd ut. Men de fikk komme på mine premisser.

Mange nok kom etterhvert. Men det var ikke det samme som at “den store verdenen” der ute ble mer medgjørlig. Det er den i grunnen ikke ennå.

I de fleste sammenhenger er jeg vel forblitt en mann med et steinhode, og det var for meg faktisk en ytterst symbolsk handling da det maktkulturelle Norge avviste den fantasien…

Dette bare så dere skal forstå hvorfor jeg finner denne vesle novella så foruroligende.

Skolevei

Novelle av Ingar Knudtsen

I virkeligheten hadde jeg vel sett guttungen gå forbi brygga mange ganger før jeg la merke til ham. Virkelig la merke til ham, mener jeg. Men jeg var så opptatt med mitt, den nye arbeidsplassen, opptatt med å stenge ut barndommen jeg kunne se ruinene av noen hundre meter lengre borte. – Noen plankestabler, rustent bølgeblikk og kassert inventar som ingen hadde giddet å kjøre bort, inne blant oljefat og kabelruller. Det huset der jeg en gang hadde bodd. Var det virkelig for bare elleve år siden? Øynene mine gled uvilkårlig bortover den smale veien som fulgte knausene den var hogd inn i, nede ved sjøkanten. Jeg husket det verste av alt, den tunge skoleveien, lang hjem, og enda lengre og tyngre dit.

Kanskje var det den vesle gutten med den grå ranselen som mot min vilje brakte minnene fram… Han så så tufsete ut med det store hodet på den magre kroppen, og øynene som kikket fort og nervøst opp på meg, da han gikk forbi.

Jeg er sikker på at jeg sa “hei” til ham hver dag i over en uke før han for første gang mumlet “hei” igjen.

Jeg kunne ikke lure meg selv med hvorfor jeg var så merkelig interessert i denne gutten – han minte meg om meg selv, uhyggelig mye om meg selv. Slik måtte jeg ha sett ut, så nervøs, knust av skoledagen, av ensomhet, og av barnebekymringer, den gangen.

En dag slo jeg følge med ham bortover veien et stykke. Jeg snakket, og han svarte med enstavelsesord.

– Lang vei til skolen?

– Ja.

– Men i dag er det heldigvis ikke så kaldt.

– Nei.

Og så videre.

Men så spurte jeg om hva han het. Han rødmet og stakk hendene i lommene. Den tynne nakken ble stiv og trassig.

– Det sier jeg ikke.

– Jo, si ditt navn, så skal jeg si mitt. Hva?

Men han ville ikke si noe.

– Hvor bor du, da? spurte jeg.

Han stanset.

– Bor? Jeg bor her!

– Her? Jeg gapte. Men han hadde allerede tatt av fra veien, og løp ned mellom oljefat, sementrørstumper og planker.

– Her, mumlet jeg, og ristet på hodet. Gutten stolte ikke på meg. Ikke på noen, antakelig.

Det gikk en stund for jeg så ham igjen. Jeg jobbet ikke så mye på plassen utenfor nå. Men en dag sto jeg tilfeldigvis i vinduet da han gikk forbi. Han gikk sakte og kikket opp på brygga. Da han fikk øye på meg, slo han blikket ned, og begynte og gå fortere. Jeg forsto at han sikkert hadde gått slik hver dag og sett etter meg. Derfor passet jeg ham opp neste morgen, da han var på vei til skolen.

Han stoppet opp, sa ingen ting, men det var en slags unnselig forventningsfullhet i øynene hans.

– Hei, sa jeg.

– Hei, kom det stille tilbake.

– Vil du fremdeles ikke si hva du heter?

Han ristet på hodet.

– Neinei. Jeg smilte. Men vil du at jeg skal kjøre deg til skolen, da?

Han lyste opp.

– I den? En nyvasket finger pekte mot lastebilen. Jeg nikket.

– Hopp inn, kamerat.

Det var som han vokste, som om ryggen ble rettere, da jeg sa “kamerat”. Han smilte for første gang da jeg hjalp ham opp.

På veien til skolen sa han ingen ting. Men da jeg stanset foran porten nølte han med å gå ut. Øynene søkte fra meg til den store, grå bygningen.

Da jeg bøyde meg over ham og åpnet døren på hans side slo surret fra plassen mot meg, huiing og skriking. Det var som en kniv som ble kastet rett i brystet på meg. Barndommen, spissrotgangen på skoleplassen, -frøken-, en olm gammel gribb som heller enn å avverge mobbingen hadde deltatt i den – mot den svakeste i klassen, meg.

Og jeg forsto at gutten ved siden av meg hadde det omtrent likedan.

– Ut nå, sa jeg, med tilgjort stemme. – Klassekameratene dine gjør nok store øyne når de ser deg komme kjørende i en svær lastebil.

Han lyste opp igjen, øynene gled mot porten. Var det noen som så ham? Øynene sluknet igjen. Men han klatret ut før jeg fikk sagt noe mer. Han nærmest snek seg inn porten, liksom redd for å bli lagt merke til. Det siste jeg så var ryggen med den grå ranselen.

Jeg fikk ikke gutten ut av hodet. At barndommen skulle vende tilbake til meg på denne måten, og akkurat nå da alt så ut til å lykkes for meg ellers! Jobben var ganske trivelig, jeg jobbet selvstendig, og hadde til og med begynt å få skikk på kjærlighetslivet mitt. Jeg hadde brevvekslet med ei jente fra nabobyen en stund, og nå hadde vi møtt hverandre et par ganger. Sist… jeg kviknet til ved minnet, og skjøv tankene på guttungen tilbake. Men jeg kunne føle tanker og minner murre dypt der nede i bakhodet.

Var det den grå ranselen? Utseendet? Klærne som hang på han slik mine klær en gang hadde hengt på meg? Det var så mye som lignet, som var nesten uhyggelig likt.

Jeg slo følge med ham hjemover da han kom tilbake

– Jeg heter Donald, sa jeg plutselig. – Hva heter du?

Det støkk i ham.

– Do… Dona… stammet han. Ansiktet ble blekt. Han begynte å løpe. Jeg tok ham igjen med et par raske steg, og grep ham i armen.

– Hva er det? sa jeg forskrekket. Hele gutten ristet av gråt. Men det var trass og hat i blikket da han vendte seg mot meg.

– Du visste det. Du er som de andre. Ordene kom i stakkato gisp. – Du heter ikke Donald, det er jeg som heter det!

Jeg ble så lamslått at jeg slapp ham. Donald! Han… hadde også det idiotiske…

Ikke at det betydde noe hva han het. Eller hva jeg het. Et hvilket som helst påskudd ville holdt. Jeg visste det nå, men jeg hadde ikke alltid visst det.

Jeg løp etter og fikk tak i ham igjen.

– Jeg heter det, sa jeg. Jeg grov i lommen etter sertifikatet. Under bildet mitt sto navnet. – Navnet mitt er Donald, men de kaller meg bare Don.

Han tørket de gjenstridige tårene bort med ermet på jakken. Jeg kunne se at han trodde meg, nå.

– Meg kaller de bare Donald Duck… De lager regler om meg. – Donald Duck, liten og tjukk, hermet han. Ordene fosset ut av munnen hans.

– Så dumt, sa jeg, og forsøkte å smile ned mot det grimete ansiktet. – Du er jo tynn.

– Ja, sa han, og så nedover seg som om han først nå hadde oppdaget det. – Jeg er jo tynn.

– Og du har ingen å være sammen med, ingen kamerater som holder med deg, mot de andre. Jeg sa det ikke som noe spørsmål. Jeg visste at det måtte være slik.

Han grep hånden min, hardt.

– Følg meg hjem, sa han.

Jeg så mot svingen. Hånden hans holdt så fast, og jeg satte det ene benet foran det andre, begynte å gå. Jeg følte en kald svette renne nedetter ryggen.

Vi rundet svingen, tok av fra gaten, og gikk nedover snarveien mot den lave, mosegrønne brakken.

– Mamma!

Moren snudde seg. Foran henne sto to gutter, hånd i hånd. Klærne var av hennes eget, umiskjennelig hjemmesydde snitt. På ryggen hadde de begge grå skoleransler.

— * —