Introduksjon ved Ingar Knudtsen
Jeg fikk lyst til å legge ut enda ei novelle der handlinga foregår på Venus, og da gjør jeg det! Denne ble skrevet litt seinere enn “Jeg, djevel”, i januar 1976. Den kom imidlertid på trykk i Pandoras Planet (1986).
Hvorvidt denne er noe mer vellykket enn den forrige, det er ikke opp til meg å vurdere.
Jeg hører noen si at det er ei humoristisk novelle, men den handler da vitterlig om menneskers møte med svært så fiendtlige “aliens”… nåja, kanskje ikke akkurat noe for Ripley?
Jeg har forresten tillatt meg den vesle spøken å skrive om slutten i tråd med de mer moderne historiske mytedannelser!
Hermed tror jeg også at lageret med Venus-noveller fra min side er tomt. Skulle noen vite bedre, så er jeg takknemlig for korreksjon.
Slaget om Venus
Novelle av Ingar Knudtsen
Fjellkjedens navn var Maxwell Montes, fjelltoppen het Alfa, men Los Jakarov syntes det var et temmelig kjedelig navn. Han var ganske sikker på at hans egne forfedre fra Tsjukotka, lengst nord i Sibir, ville ha funnet en langt mer malerisk etikett, som Tåkefjellene eller De Evige Tåkers Fjell!
Alfa var det høyeste fjellet på Venus. En merkelig koloss av en stein i et landskap som kneiste bokstavelig talt himmelhøyt over det meste på denne jevnt over nokså flate kloden. Maxwell Montes var Venus’ Himalaya, og hvis Alfa hadde ligget på jorda ville fjellet ha raget godt over Mount Everest.
Alfa var selvfølgelig bare et foreløpig navn, mens de som strevde med sånt kranglet om hvorvidt fjellet skulle kalles opp etter rompioneren Savitskaja, eller en gudinne fra Babylon!
På toppen av disse nakne klippene klorte Venusbase I seg fast. Tåken og de øvrige ulemper som det medførte å legge en base hit, det var for ingen ting å regne mot problemene de ville ha fått om de hadde prøvd å etablere en forskningsstasjon i lavlandet.
Temperaturen alene, mellom 400 og 450 grader, ville satt bom for etablering av annet enn rent midlertidige baser. I tillegg hadde lavlandet et atmosfæretrykk som tilsvarte trykket på store havdyp på jorda. Et utrivelig sted.
Alfa hadde et trykk på beskjedne 10-12 atmosfærer, og en årlig middeltemperatur på mindre enn 200 grader. Ikke noen overveldende utfordring for jordisk teknologi og vitenskap. Verre var det at den berømmelige tåka ikke akkurat var noen vanlig uskyldig Londonsmog – det var temmelig mye svovelsyre i de ørsmå dråpene.
Venusbase I var et skillpaddeskall av stål og aluminium med rom for ti forskere samt det aller mest nødvendige utstyr for et halvt års opphold på planeten.
– I mine mest pessimistiske stunder tenker jeg alltid at dette i lengden ikke er noe blivende sted for en zoolog, sukket lyshårede, rødkinnede Jelena Tarasova, og så opp fra mikroskopet.
Los Jakarov gav henne et litt åndsfraværende blikk tilbake.
– Hva? Hva sa du?
– Jeg påpekte at dette er et helvetes sted å være på for en zoolog!
– Ha. Og det sier du, som har gjort deg berømt på ditt arbeid her. Kjendis blant forskere på tre planeter. Fire hvis vi regner Venus. Skjønt, det gjelds vel ikke, siden vi bare er ti innbyggere her.
– Berømt? Kan så være, men det er fryktelig frustrerende å måtte lete så grundig og så ofte forgjeves etter selv de mest beskjedne former for liv. Bruke uker og måneder på å finne en eneste art å føye til dusinet av allerede kjente venusianske mikroorganismer, mens vi på jorda bokstavelig talt vasser i liv, i alle former og størrelser.
– Du utelukker da ikke at det kan finnes mer kompliserte livsformer her? Det hevdet du da etter hva jeg kan huske selv, for mindre enn en uke siden?
Jelena blåste foraktelig.
– Min gode Los. Offisielt er jeg selvsagt villig til å sverge på at det finnens løver og sjiraffer her, så lenge det kan holde departement i bevilgningshumør. Jeg vet godt hvor privilegert jeg er som får være her.
Los gliste over selvmotsigelsen.
– Jeg syntes akkurat du sa …
Jelena så stygt på det flirende fjeset og avbrøt:
– Det jeg mener …
Los fikk aldri vite hvordan hun skulle ro seg i land. Amund Schrøter braste inn gjennom døra.
– Jeg må ut, sa han andpusten. - Vi har fått et nødrop fra Defour og Aksinen.
Jelena og Los reiste seg samtidig. En av ekspedisjonens uskrevne lover var at ingen skulle dra ut alene, samme i hvilket ærend.
Los la en hånd på skulderen hennes.
– La meg bli med Amund, sa han. - Det er ikke nødvendig at alle tre drar, og jeg sitter så allikevel her og bare tvinner tomler.
Jelena begynte på en protest, men Amund og Los var allerede på vei ut døra. Hun satte seg til rette ved mikroskopet igjen, men ble bare sittende og glane tomt på betraktningsskjermen, uten egentlig å se noe som helst.
Kjøreturen var ikke så lang, men fordi lyktene lyste opp Venusnatta bare noen få meter foran seg, måtte det kjøres uhyre forsiktig. Det spesialkonstruerte luftputefartøyet likte verken plutselige juv eller forsøk på å forsere bratte bergvegger.
Venusnatta var på hele 2916 timer, og det var ennå lenge til daggry!
De fulgte nødradioblusset til Kati Defour og professor Aksinen, og forsøkte gjentatte ganger å få kontakt med dem over radioen, men uten å lykkes.
– Sa Kati noe om hva som var galt? Los dreide rattet og svingte ut og inn mellom klippeblokker som for forbi som store, spøkelsesaktige skikkelser på hver side. De kjørte nedover en svak helning mot øst. Den minst utforskede delen av fjellet.
– Nei, Hun rapporterte helt normalt da hun plutselig sa noe sånt som “hjelpe meg, hva er dette?” og så skrek hun. Etter det hørte jeg stønning og så opphørte kontakten, og radioblusset begynte å pipe. Professoren svarte heller ikke på anrop. Da løp jeg.
Amund grøsset. Og så han som ikke tålte å se blod, ble kvalm av det. Han så for seg et fall, drakten skåret opp av skarpe steiner. Blod som strømmet ut og kokte i den hete atmosfæren. Giftig gass og dråper med svovelsyre som trengte inn i drakten. En fryktelig død. Men begge to? Både Defour og Aksinen?
– Skrek hun. Los ord var ikke formet som et spørsmål, det lød som et ekko av Amund.
Han økte uvilkårlig farten.
De fant henne ved et stup. Hun var død. Og for Los så det ut som hun hadde brukt sine siste krefter på å slepe seg fram mot strupet. Han lyste utfor kanten med lommelykta, men strålen nådde selvfølgelig ikke mer enn to-tre meter ned. Likevel kunne Los liksom føle at det var langt ned til bunnen.
Ytterst ute på kanten var det spor som tydet på …
Amund brøt opphisset inn over hjelmradioen. Han hadde også sett sporene.
– Professoren!
Los gikk ned på knærne og undersøkte. De sporene gikk bare en vei. Det kunne være liten tvil om det.
– Kanskje, svarte han langsomt. – Men la oss lete litt rundt omkring, for sikkerhets skyld.
Tunge til sinns og ikke lite forvirret, bar de den døde bort til vogna og la henne i varerommet. Ingen ting tydet på at hun hadde vært utsatt for ytre vold, men øynene hennes var vidåpne og ansiktet fortrukket i skrekk og smerte bak visiret på hjelmen.
De kjørte i taushet en lang stund.
– Vi må sjekke den drakten nøye når vi kommer tilbake. Årsaken ligger nok der. Amund snakket rett ut i lufta, som om han bare tenkte høyt.
– Lekkasje, mener du?
– Mmmmm.
– Men hos begge?
Amund gav Los et raskt sideblikk.
– Det kan være en feil på draktene. En konstruksjonsfeil.
Los ble blek.
– Konstruksjonsfeil!
I så fall ville noen nede på jorda få svi kraftig, og lykke på reisa, sjøl om det ikke kunne bringe de to døde tilbake. Han så nedover sin egen drakt, skimrende sølvaktig hvit i det svake lyset fra instrumentbordet.
Han hadde stolt hundre prosent på den. Konstruksjonsfeil? Han slo det bort. Det lød for utrolig.
Det var Jelena som oppdaget det. Amund hadde alt begynt å dra drakten av den stive kroppen, da hun ropte ut:
– Stans! Jeg tror jeg har funnet noe. Gå bort fra henne,
De andre skvatt til ved det skarpe utbruddet, Amund slapp den døde Kati Defour som om hun plutselig var blitt glovarm. Alle hodene snudde seg mot Jelena.
– Se her. Hun pekte på innsiden av låret på drakten til Kati. – Den flekken der. Og de sølvfargede prikkene.
Los bøyde seg mysende fram. Det punktet Jelena pekte på var på størrelse med en fingernegl. Det så ut som om stoffet i drakten var brent i stykker. Det var bare det at denne drakta var garantert å tåle tre hundre grader. i og omkring hullet lå et tynt lag med et fint, sølvgrått støv.
Los strakte allerede en prøvende finger fram mot hullet da Jelena slo hånden hans til side.
– Ikke rør! glefset hun. – Bruk vett, for fanken. Vi er tross alt på en fremmed planet, ikke på jorda. Og Kati Defour er død av en ukjent årsak. De som har rørt drakta renser hendene nøye med sterisept. Undersøk om dere har fått noe på støvlene. Deretter går alle ut mens jeg sjekker disse mystiske “støvkornene”.
Alle adlød selv om fysikeren Darelli mumlet noe om “hysteri”. Los og Amund fikk det travelt med å vaske seg. Alle undersøkte hverandres støvler.
Jelena hentet et reagensrør og skrapte til seg noen av de glinsende partiklene. Hun var den siste som gikk, og hun låste etter seg.
Så lå proviantrommet stille og tomt. Bare liket av Kati Defour var tilbake. Det var det første litt større rommet innenfor garasjene, og det kjøligste i basen. Ingen hadde tenkt på at det skulle føre til noen som helst problemer å bære den døde inn dit.
– Men jeg må da lage mat, Jelena. Gi deg med dette tullet nå. Kokken McCoy tok seg fortvilet til hodet over dette fordømte påfunnet.
– Nei, Henry, sa Jelena alvorlig. – Be i stedet alle møte her på mitt arbeidsværelse om en time, så tror jeg at jeg kan vise dem noe.
En liten stund senere var alle de åtte gjenværende ekspedisjonsmedlemmene samlet. Jelena pekte mot skjermen på mikroskopet.
– To av “sølvkornene”, sa hun enkelt.
– Sølvkornene? gjentok Amund. - Det der?
Det var ikke små, glinsende prikker de så, det var små, sjøstjerneliknende dyr. Omtrent en millimeter lange, ifølge målestaven på skjermen.
Et gisp unnslapp de syv. Et dyr. En venusiansk livsform som ikke bare var en stakkars liten mikrobe, men et virkelig dyr.
– Se nå. Jelena tok en glasstav, dyppet den i en gulaktig væske og dryppet noen dråper ned på glassplaten. – Det er en konsentrert oppløsning av fett, eggehvite og kullhydrater, sa hun.
Virkningen lot ikke vente på seg. De små krypene vokste. Snart var alt næringsstoffet borte og de to dyra hadde vokst en kvart millimeter.
Los hadde et uttrykk av sjokkert kvalme og avsky i ansiktet.
– Kati! Ble hun, blir hun … ?
Jelena nikket tungt.
– Jeg er redd for det, Los. Skal jeg dømme etter dette eksperimentet har de nok allerede fortært det meste av henne. Kanskje alt.
– Maten! jeg må inn og redde maten vår. McCoy var på vei mot døra. På vei inn til rekken av frysebokser, til de velfylte hyllene og skapene. Amund grep ham i armen og holdt ham tilbake.
– Du kan ikke, sa Jelena. - I verste fall må vi sulte til vi får unnsetning fra jorda. I beste fall - hun stanset ettertenksomt.
– I beste fall hva da? McCoy trippet i utålmodig nervøsitet.
– Til vi har funnet ut en måte å utrydde dem på. At de er livsfarlige har vi sett. Vi kan ikke ta noen unødige sjanser.
– Men vi var jo der inne i sted! McCoy lot seg ikke avfeie så lett.
– Ja, og for en flaks vi må ha hatt. Det var Los. – Ifølge Amund rakk Kati bare såvidt å registrere at noe var galt da hun ble angrepet. Så skrek hun en gang, og deretter fikk vi ikke mere kontakt med henne.
Jelena sukket stille. Det var nettopp Kati Defour som skulle vært her nå. Ikke bare hadde hun vært biolog, og ville kunnet bidra med sin ekspertise, hun hadde også vært ekspedisjonens formelle leder.
Ikke at Kati hadde tatt det som noe mer enn det var, en konsesjon til stivbeinte halvmilitære regler fra myndighetene på jorda. Men likevel. Nå var det vel Los, og delvis Amund, hun måte støtte seg til. De andre var for fantasiløse, for mye fagidioter.
I møtet med en ukjent fare ble de bare stumme og usikre.
– Hvor mange dyr det er, og hvor store de er blitt på disse timene, det kan jeg bare gjette meg til. Hun vred munnviken opp i et bittert smil. - De har hatt god tilgang på næring! For alt jeg vet kan de kravle omkring over alt der inne, på jakt etter mer å spise.
– De skulle ikke tatt henne inn i basen i det heletatt, det er saka, snøftet Darelli, han skulte bort på Amund Schrøter, som så ulykkelig ut.
Hadde han bare ikke vært så sikker på den teorien sin om at det hadde vært en feil på drakten. Han skulle til å si noe, men ombestemte seg, og tidde.
– Vel, gjort er gjort, og la oss ikke krangle om det. Ingen kunne vel forutsett noe slikt som dette. Det var geologen, van der Grift.
– Heldigvis er den maten som ikke er i fryseboksene trygt oppbevart i hermetisk lukkede plastbokser.
Kokken McCoy var fremdeles mest opptatt av maten. Ingenting syntes for ham å kunne overskygge den katastrofen at han ikke kunne hente ut den. Men det var ihvertfall en trøst at den var trygg der den var.
Los snudde seg og mot ham og ristet på hodet.
– Drakten til Kati er av vinylbase, bemerket han tørt.
Nå så selv Jelena bestyrtet ut. Det hadde ingen tenkt på. Jordas mest avanserte teknologi hadde konstruert de draktene til å tåle nesten hva som helst. Når det ikke hadde stoppet dyra, hva da med stål, gummi, glass og aluminium? Med andre ord, hva med vegger, golv, tak og dører inne i basen?
– Men vi har da vel gift, for pokker? DDT, ett eller annet.
Stemmen til Pietro Darelli var farlig nær det hysteriet han hadde mumlet så foraktelig om bare noen timer tidligere.
Jelena trakk på skuldrene.
– Tror du ikke jeg har forsøkt? DDT hadde liten eller ingen virkning i det heletatt. En dose Parathion, mer enn nok til å drepe en stut, fikk dem til å vokse 0,3 millimeter.
Los og Amund så hjelpeløst på hverandre.
– I døra mellom proviantrommet og kjøkkenet er det et glassvindu, sa McCoy. – Så kan vi ihvertfall finne ut hva de små jævlene driver med!
Det krydde av sølvskimrende dyr, og de var ikke lenger mikroskopiske i størrelsen. De varierte et sted mellom en halv og en centimeter.
Los glante mørkt på det som en gang hadde vært liket av Kati Defour. Alt som var tilbake var hjelmen med visiret, surstofflaskene, noen slintrer av gummifottøyet. – og et gullsmykke.
Jelena svelget tungt et par ganger før hun fant ord.
– Så vet vi ihvertfall at de ikke uten videre går løs på aluminium og glass. Gummien ser derimot nokså miserabel ut.
Amund lot mekanisk fingeren gli langs døra. Tetningslistene omkring var laget av samme varmebestandige syntigummi som støvlene til Kati.
De kunne se det på Amunds ansikt at han ikke kom med gode nyheter da han kom ut fra radiorommet tre kvarter senere.
– Ingen mulighet for snarlig assistanse fra redningstjenesten, sa han. – En storulykke i en av gruvene ved Luna City har fått så godt som alle disponible romfartøy til å dra dit. De skulle komme så snart som mulig, men jeg er redd det tar noen dager før de får avgårde et skip.
– Da er vi ferdige. Greta van der Grifts stemme var ikke mer enn en hvisken, men alle hørte henne. Hun møtte trassig det misbilligende blikket fra Los.
– Jorda er langt unna. På andre siden av sola, sa hun.
Amund nikket.
– Det er riktig. Venus og jorda kan nesten ikke være lengre borte fra hverandre enn de er akkurat nå. Redningsfartøyet kommer til å bruke bortimot tjue døgn på turen hit. Og kanskje starter det ikke før om tre-fire dager!
– Det blir hardt. Men vi kan kanskje greie det. Vi har vann, det er mat vi mangler. Los prøvde å høres optimistisk ut, men det ble med forsøket. De ville være bortimot halvdøde før redningsmannskapene kom. Heldøde hvis venusdyra åt seg igjennom gummilistene på døra. Og med mer enn tjue døgn å gjøre det på …
Det oppstod en liten pause. Så kom det usikkert fra Amund:
– Mars derimot, står i en svært så gunstig posisjon. Ett av MROs hurtiggående romskip ville bruke omtrent en uke på turen hit.
Et babbel brøt løs. Flere snakket i munnen på hverandre.
– Mars, lød Henry McCoys pipende stemme over alle de andre. – Det vil sentraladministrasjonen aldri tillate!
Los fortrakk munnen i en karikatur av et smil.
– Vi kan gjøre det med eller uten hovedkontorets samtykke. Det er faktisk livet det gjelder. Dersom da ikke Jelena kan love oss at hun skal greie å ta knekken på de små storeterne der inne. Han viftet med hånden i retning av proviantrommet, og fortsatte før Jelena fikk sagt noe:
– De har allerede gått løs på maten vår, og noen av dem er snart på størrelse med tommelfingeren min.
Alle så bort på Jelena, som om hun nå var deres siste håp om frelse. Men hun ristet på hodet.
– Det kan jeg slett ikke love. Det eneste av utyskene jeg har fått livet av slo jeg ihjel med en sammenrullet zoologijournal. – Jeg venter at de når som helst skal gå løs på gummilistene. De er allerede svært rastløse, og viser tendenser til kannibalisme. For å vinne litt tid kan vi kanskje slå av strømmen til fryseboksene og la dem ete dem tomme også. De skyr frosten, sjøl om heller ikke den ser ut til å skade dem, dessverre.
Los svelget tungt. Hjernen nektet plent å forsone seg med tanken på å være uten mat så lenge. Ja, de hadde vel en fire-fem sparsomme nødrasjoner fra bilene og trykkdraktene, men hva var det, delt på åtte?
– Tjue døgn? sa han ettertenksomt ut i lufta. – Kanskje mer? Og så kanskje ende opp som føde for disse venusianske minimonstrene før unnsetninga rekker fram?
– En uke, fra Mars, svarte Amund.
Sentralen nektet dem selvfølgelig kategorisk å be marskolonistene om assistanse. Borgerkrigen og nederlaget var ennå for nært for de fleste politikere og militære på jorda. Men under avstemningen blant de åtte vant fornuften – og magene – over lydigheten. Med syv mot en stemme ble det vedtatt å kalle opp Mars.
Svaret derfra var som ventet positivt.
– Heller rød enn død, het det i gamle dager, sa Amund.
Jelena og Los gav ham et strengt blikk, og han skyndte seg å fortsette:
– Jeg mener, etter å ha tatt imot hjelp fra MRO er det vel neppe tilrådelig å dra tilbake til Jorda igjen. Ihvertfall ikke med det politiske klimaet som rår for øyeblikket.
Tre dager senere måtte de overgi maten i fryseboksene. Vesenene var blitt store som dueegg, og kvidde seg ikke for å ete sine mindre artsfrender. Uten særlig iver hadde de så smått begynt å gnage på gummilistene omkring døra mellom kjøkkenet og proviantrommet.
Jelena på sin side gjorde ingen som helst framskritt med å finne en gift som kunne drepe dem. Selv ikke røntgenstråling hadde noen virkning. Ild og elektrisk strøm fikk dem til å trekke seg sammen som pinnsvin – men straks etter var de like virksomme igjen.
– Fremdeles er det bare et kraftig slag som har vist seg å være effektivt, sukket hun. – Og jeg synes jeg ser meg eller noen andre gå inn der, bevæpnet med en klubbe eller hammer, for å drepe dem. Det ville nok bli vår siste heltegjerning.
– Tja, tjo. Men du er inne på noe, sa Los.
Han tidde stille en lang stund. Satt med lukkede øyne og klødde seg åndsfraværende på nesen. Så kom det.
– Jeg har en ide. Lang hit den boremaskina som ligger på benken bak deg, Amund.
– Kall meg Xena. Jelena smelte til med hammeren igjen. – Kom igjen, perserpakk!
De korstrolliknende skapningene stod i yrende kø foran det hullet Los hadde laget i veggen, helt nede ved golvet. Helt glemt var gummilistene. Det var som de instinktivt visste at her var det en vei ut. En vei til mer mat.
I stedet var det en vei til en sikker død.
Amund holdt en glassplate foran hullet og løftet den opp akkurat nok til å slippe et nytt dyr ut av hullet. Samtidig sa han høyt:
– Ett tusen tre hundre og ett. Ett tusen tre … Han avbrøt seg selv. - Xena? Hva i helvete er det du babler om?
Det var Los som svarte, mens han med en pinsett løftet opp et nytt klistret venusdyr og slapp det ned i en bøtte. De var merkelig tørre.
– Xena, krigerprinsessen. – Sperret med et fåtall soldater veien for hele den persiske hæren i det trange fjellpasset Thermopylene. År 500 før vår tidsregning, var det ikke det?
– År 480, sa Jelena. – År 480.
– Åh, sa Amund. – Jeg trodde det var en eller annen konge, Leon, Leinidas, ett eller annet?
– Whatever, sa Jelena.
Da unnsetningsskipet fra Mars kom bare to dager senere hørte de første MRO-folkene som kom inn gjennom slusa lyden av taktfaste slag, og noen som telte med monoton, forpint stemme.
– Førtitusen og ti, var det ikke det jeg sa, Los?
– Jo.
– OK. Førtitusen og elleve.
Bang!
– Tolv.
Bang!
– Tretten.
— * —