Introduksjon ved Ingar Knudtsen
Jeg tror egentlig ikke jeg liker denne novella fra Under ulvemånen noe særlig. Men det er noe ved den, noe saklig uhyggelig, om dere skjønner hva jeg mener. Hovedpersonen er såpass usympatisk at Tåka bare kan få ham for meg. På den annen side, han er jo i en ganske vanskelig situasjon, er han ikke?
Jeg tror den er en av bare to-tre noveller jeg har skrevet i denne stilen, og jeg vet som sagt ikke riktig hva jeg skal mene om den.
Det synes jeg egentlig er en ganske god grunn til å legge den ut til allmenn beskuelse…
Tåken
Novelle av Ingar Knudtsen
Det var da jeg våknet om morgenen at den fremmede hvite tåken var inne i hodet mitt. jeg prøvde å tvinge den bort, men den ville ikke. Så kom det en kvinne inn i rommet, helt naken. jeg visste at jeg hadde sett henne før, men jeg kunne ikke huske hvor. Tåken bare lå der inne, og jeg følte at den betraktet meg. I det samme husket jeg - kvinnen var jo min kone. Så rart jeg ikke hadde kommet på det straks. Jeg så på henne, hun var vakker. Så reiste jeg meg og tok henne inntil meg. Hva brydde vel jeg meg om at den elendige tåken så på meg? Men kvinnen ville ikke, hun skrek og gjorde motstand.
Jeg ble ergerlig - hun kunne da vel ikke nekte meg slikt? Ikke når vi var gift og allting. Med ett oppdaget jeg at hun hadde klær likevel. Da ble jeg sint. Først kom hun inn naken og hisset meg opp, og så nektet hun å ligge med meg og kledde på seg igjen. Jeg tvang henne ned på gulvet.
Inne i meg følte jeg hvordan tåken vokste seg større.
Da var det at noen tok meg hardt i armen og vred til, det strømmet opphissede mennesker inn i rommet og dro meg bort fra min kone. Tåken lo hånlig av meg. Hun var ikke min kone. Det kunne hun jo heller ikke være, jeg hadde jo aldri vært gift. Hvordan hadde jeg kunnet ta så feil?
Jeg forsøkte å be henne om unnskyldning, men hun slo meg i ansiktet, og hadde et avsindig hat i øynene.
To politifolk kom til, de tok fatt i meg og førte meg ut i politibilen.
Tåken stod helt stille, men jeg visste at den observerte det hele.
Endelig greide jeg ved oppbydelsen av alle mine krefter å drive tåken tilbake. jeg ble helt klar i hodet og forsto at det som hadde skjedd, var et nytt trekk fra tåkens side i kampen for å beseire meg. I flere dager nå hadde vi kjempet en desperat kamp om makten. Langsomt, men sikkert var jeg blitt ødelagt, flerret i stykker innvendig, men så lenge jeg nektet å gi meg over kunne den ikke seire fullstendig.Jeg fortalte politiet om tåken, men de påsto jeg var gal og hånte meg. En politimann slo meg da vi ble alene.
Tåken kom tilbake og fylte hodet mitt, lenge, lenge.
Til slutt gjorde den seg liten og trakk seg tilbake til en mørk krok.
Heller ikke denne gangen hadde den kunnet vinne helt. Jeg hadde tross dens makt over meg stanset den pånytt.
– Dra langt pokker i vold! skrek jeg.
Full av overlegen forakt, og uten å svare holdt den vaktsomt øye med meg.
Jeg lå i en seng, et stykke tøy lå fastspent over armene og brystet mitt slik at jeg nesten ikke kunne røre meg. Da jeg fikk se to hvitkledde sykepassere forstod jeg at det var en tvangstrøye jeg lå innsnørt i – men hvorfor hadde de gjort noe slikt mot meg?
En annen hvitkledd mann kom inn, han stakk en sprøyte inn i låret mitt. Alle tre snakket sammen, men enda jeg prøvde å følge med så godt jeg kunne, skjønte jeg ikke et ord av hva de sa. De gjødde som sinte hunder og gryntet som griser. Da de gikk ut, ble det nesten mørkt inne i rommet.
En liten stund senere kom det tre bittesmå, motbydelige svarte edderkopper krypende oppover den hvite tvangstrøyen. jeg vred på meg og prøvde å riste dem av, men de kom bare videre og krøp oppover ansiktet mitt. Så boret de seg inn gjennom øyet og inn i hodet. jeg skrek høyt av smerte og angst.
– La oss være her inne og leke, sa den ene til de to andre.
– Jeg er ikke opplagt til å leke nå, sa den største av dem. Det blinket i de røde øynene. – Jeg vil spise.
– Ja, la oss spise først, sa den tredje. – Det er jo mange dager siden vi fikk en ny pasient.
De begynte å ete av hjernemassen.
Jeg ropte og skrek mens jeg rykket og slet i båndene som holdt meg fast. Til slutt orket jeg ikke mer, men ble bare liggende og hulke. Tåken lå helt rolig, en ugjennomtrengelig hvit skygge. Jeg greide å skjule en tanke for edderkoppene som jeg smuglet bort til tåken.
“Tåke, vil du hjelpe meg mot edderkoppene så skal jeg aldri gjøre motstand mot deg mer, slik jeg gjorde før, husker du.”
Tåken svarte ingen ting, men jeg visste at den tenkte seg om.
Med ett videt den seg ut og fløt fram mot dem. Edderkoppene ble redde og begynte å løpe vilt omkring for å prøve å finne en vei ut. Jeg vet ikke hva tåken gjorde, men plutselig begynte de å brenne alle sammen, de rullet seg rundt og rundt mens de hylte og skrek, og gnistrende flammetunger sto som en ildmørje rundt dem. En etter en ble de liggende forkullet, fortært av ilden.
Tåken ventet et øyeblikk, så bredte den seg ut over bevisstheten min, og begynte å fylle meg helt.
Jeg spente uvilkårlig musklene for påny å holde den i sjakk, men så husket jeg løftet mitt og gav meg over.
— * —