Introduksjon ved Ingar Knudtsen
Denne novella er hentet fra min første novellesamling, Dimensjon S, og til de som er interessert i slike detaljer; den ble skrevet 26.8.1973.
Den er for så vidt både berømt og beryktet. Det er faktisk ei av de novellene jeg har fått flest grøssende tilbakemeldinger på, særlig lokalt – jeg lever jo i et fylke med svært mange og lange tunneler!
Dette er for første gang også novella slik den var avsluttet før det ble bestemt at den skulle komme i ei novellesamling som skulle være “science fiction”. Jeg hengte derfor på en slutt som gjorde den til en slags SF, noe som har ergret meg siden.
Det beklagelige er naturligvis at jeg ikke lenger har den håndskrevne originalen, derfor denne litt “uferdige” avslutninga, men den er uansett bedre slik etter min mening.
Kanskje jeg en dag setter meg ned og skriver slutten på nytt, eller til og med gjør det Trond Buland og jeg har snakket om – slå våre respektive “tunnel”-noveller sammen og lage DEN definitive Tunnel-novelle!
Nå ville det kanskje passet å fortelle den sære historia om hvorfor denne novella sto på trykk for andre gang i skoleantologien Ord i dag i 1988, men det får være. Noe får man spare til de som liker å grave i slikt. Det viktigste med den historia er at det skaffet meg et vennskap med Trond Buland som jeg håper og tror vil vare livet ut!
Novella kom på trykk for tredje gang et par år senere da jeg ble kontaktet av redaksjonen i bladet til Veivesenet i Møre & Romsdal, som gjerne ville trykke den der!
Jeg svarte straks ja til det. Hvor skulle den vel passe bedre?
Uansett. Den anbefales ikke til personer med tunellfobi… Hmmm. Korreksjon. Kanskje spesielt til de med tunellskrekk! For hvordan ville det vel gå med våre fobier dersom vi ikke av og til sørger for å friske dem opp?
Tunnelen
Novelle av Ingar Knudtsen
Store-Greta Fjeld vendte seg irritert mot mannen, Georg, som satt og kjørte.
– Kan vi ikke finne et sted å campe nå, da? Lille-Greta begynner å bli trøtt, og jeg er sulten.
Georg vred irritert bilen inn i en krapp kurve.
– Jeg har jo sagt vi skal stanse i Dalby, sa han. Ifølge kartet er det en campingplass og litt ordnede forhold der, og det kan vi trenge etter de filleplassene vi har vært på de siste dagene.
– Jaja da, som du vil, men sett nå i det minste opp farten!
Georg avbrøt henne tvert:
– Nå er jeg lei av det maset. Jeg har jo sagt at jeg ikke liker å kjøre fort. Dessuten kryr det av purk på veiene, og jeg har i hvert fall ikke råd til å punge ut med et par hundre kroner i bot bare for at du skal få sove et kvarter lenger. Har du forresten sett purken når de står og vinker deg inn til veikanten, bøyer seg inn over deg gjennom sidevinduet og sier med den jævla stemmen: “Er De klar over hva fartsgrensen er her?” hermet Georg.
Greta skulle til å komme med en ny sur bemerkning, men i det samme begynte Lille-Greta å sutre, og hun måtte konsentrere seg om henne i stedet
– Så da, vesla, sa hun med sukker i stemmen. – Se der, nå kommer vi til en tunnel. Da blir det mørkt, akkurat som om natten.
– Jeg liker ikke tunneler, klynket femåringen. Annie sier det bor busemenn og troll inne i dem.
– Jeg har jo sagt deg at du ikke skal bry deg om alt det tullet til Annie, sa moren irritert. Hun snudde seg mot mannen. - Vi må sannelig se til at Lille-Greta ikke er så mye sammen med denne Annie når vi kommer hjem igjen. Hun setter de underligste griller i hodet på jentungen.
De kjørte inn i tunnelen, og alle tidde et par minutters tid. De kunne se de røde lysene fra flere biler lenger framme. Så gjorde tunnelen en uventet krapp sving på seg.
– For en tunnel, brummet Georg. Den må da være Vestlandets lengste. Jeg synes vi har kjørt i en hel liten evighet alt.
Og hvor ble det forresten av de bilene som lå foran oss? Han gav litt mer gass.
Tunnelen var ganske bred, med to kjørebaner og en gul stripe langs midten. Den var uten lys, men hadde store og tydelige reflekser på hver side.
De kjørte enda en stund i komplett taushet. Georg satte farten ytterligere opp.
– Jeg forstår ikke dette … Jeg ante ikke at det fantes så lange tunneler på denne strekningen. Og ikke møter vi noen biler heller…
– Hva er det, Georg? spurte Greta nervøst.
– Jeg vet ikke, svarte han. Speedometernålen klatret skjelvende opp mot 110.
Lille-Greta følte mer enn forstod at et eller annet var galt og skar i å gråte.
– Hysj, trøstet moren, og tok henne inntil seg. Snart kommer vi ut i lyset igjen. Gråten gikk over i svake hikst.
Mer enn en halv time senere var de ennå ikke kommet ut av tunnelen, og hadde verken møtt eller tatt igjen noen biler.
I det svake lyset fra dashbordet og gjenskinnet fra billyktene satt Georg krumbøyd over rattet og kjørte som en gal.
Vesla hadde grått seg i søvn, og Store-Greta satt bare og stirret framover inn i mørket, mens håpet om å få se dagslyset ble mindre og mindre.
– Kjenner du at veien skråner nedover? spurte hun.
Georg kjørte et øyeblikk uten å gi gass,
– Du har rett, utbrøt han. Tunnelen går ned i fjellet.
– Hva er dette egentlig? Det var panikk i stemmen til Greta.
Georg bråbremset og stanset bilen.
– Hva gjør du nå? spurte Greta, med den samme hysteriske undertonen i stemmen.
– Jeg gjør noe i eg skulle ha gjort for lenge siden, svarte Georg aggressivt. Jeg snur.
De følte en viss lettelse da de begynte på turen tilbake igjen, ut av den uhyggelige tunnelen.
Men etter en stunds kjøring grep Greta Georg hardt i armen.
– Georg, sa hun. Er du helt sikker på at du snudde … ? Jeg mener er du helt sikker?
– Selvfølgelig er jeg det. Jeg kan da vel snu en bil om ikke annet.
– Men tunnelen går fremdeles nedover i fjellet, sa Greta.
– Nei! Det er umulig! Georg slakket farten på ny. Og måtte motstrebende innse at hun hadde rett. – Du har rett igjen, Greta. Den gjør virkelig det. Jeg må ha vært så forvirret at jeg dreide bilen helt rundt.
Med en ergerlig manøver snudde han bilen enda en gang.
Men en stund senere måtte han igjen innrømme overfor seg selv at de kjørte nedoverbakke. Uten å si noe fortsatte han bare å kjøre. Han antok at Greta alt hadde merket det, men hun sa heller ingenting. Georg skalv slik på hendene at han måtte sette farten kraftig ned for å greie å holde bilen på veien og ikke skrense inn i tunnelveggen.
Så hostet motoren, tok seg opp, hostet på nytt, og stanset.
– Hva er det? Greta så redd på Georg.
– Slutt på bensinen, erklærte han mørkt. Jeg har vært forberedt på det den siste halvtimen.
– Hva skal vi gjøre?
– Vet ikke. Oppgittheten i stemmen til Georg sloss med panikken. - Vi får vel trille så lenge det går.
Den slakke unnabakken lot bilen trille, videre og videre, stadig dypere inn i tunnelen.
– Den er uten ende. Georgs stemme hørtes unaturlig høy nå da motoren var slått av og bare vinddraget mot karosseriet og summingen fra hjulene brøt stillheten.
– Hvem kan ha bygd den, tror du, og hva er den for noe?
– Aner ikke, alt sammen er helt uforståelig.
Til sist var batteriet så utbrent og lyset så svakt at de måtte gi opp å komme videre. De stanset og ble sittende lenge inne i bilen. Til slutt åpnet Greta døren. Det var isnende kaldt.
– Dette går ikke lenger, vi må gjøre noe, sa hun.
Georg hadde tent lyset inne i bilen, men det lyste så svakt at de så vidt kunne se hverandres ansikter.
– Jeg må vel prøve å gå, sa Georg usikkert. Til slutt må jeg da finne en ende på den…
– Du gå alene? Og la meg og vesla bli sittende og bare vente? Aldri! Da går vi heller sammen alle tre.
De vekket Lille-Greta, som søvnørsken spurte om de var kommet fram nå.
– Snart, vennen min, snart, hvisket Store-Greta og kysset henne varsomt på pannen. De kledde på seg yttertøy og begynte nølende å famle seg framover i tunnelen. Stillheten var total, bare avbrutt av et og annet bløtt drypp fra taket. De to voksne leide barnet mellom seg. Skrittene gav en hul gjenklang fra tunnelveggene omkring dem.
– Mor, lød den spede stemmen til Lille-Greta, kommer det aldri til å bli slutt på mørket?
Verken Greta eller Georg våget å svare.
De slepende skrittene fortapte seg langsomt innover i tunnelen.
— * —