Introduksjon ved Ingar Knudtsen
Det er ikke akkurat noen kosenovelle jeg legger ut til jul, nei. Men det er den ene av to julenoveller jeg har skrevet. Det er ei novelle som ble til under den kalde krigen, da frykten for en verdensomspennende atomkrig var sterk blant mange av oss – inklusive denne forfatteren.
Det underlige er jo at farene i dag bare er annerledes, ikke nødvendigvis mindre. Tvert om har det vel aldri vært så stor fare for at en rent uansvarlig handling fra en eller annen desperat fundamentalistisk gruppe med undergangsbehov og religiøse apokalyptiske forestillinger skal starte en konflikt der atomvåpen blir brukt.
Ingen god juletanke? Uansett er det ikke de døde i en slik krig det i så fall er synd på, det er de som kommer etter.
Novella er skrevet 25.8.77 som et “bestillingsverk” på nynorsk til bladet Jul på Nordmøre, men jeg har dessverre ikke den versjonen lengre. Dette er novella slik den sto på trykk i novellesamlinga Tryllekunst.
Vintersolverv
Novelle av Ingar Knudtsen
Det er en dag i siste halvdelen av desember. Året vet ingen. Noen regner årstallet fra den dagen da bombene falt, noen tror det er året 2013 etter den gamle tidsregninga, mens andre nevner andre tall.
Det ringler i bjella på det framste kjøredyret og hvit damp står som en sky omkring neseborene. Den store sleden jager nedover mot husene i bygda.
Ingen der vet at det er til dem han skal i kveld.
– Tror du han kommer hit, mor?
De store barneøynene så troskyldige opp i ansiktet på moren. Hun ristet på hodet.
– Nei, det gjør han nok ikke. Hvorfor skulle han det?
– Jeg tror han kommer, jeg, kom det pistrende fra gyngestolen. – Husk, han var i nabobygda i fjor.
Bestefar sendte en brun spyttstråle ut mellom gommene, og bommet stygt på plastbøtta. Så fortsatte han:
– Jeg husker jeg leste en gang i et gammelt blad at folk gledet seg til denne tida på året, da han skulle komme.
– Gledet seg? Ungene så vantro på bestefaren.
Moren sukket.
– Du snakker nå jamt bare tull også, sa hun. Men hun var ikke sint, bare oppgitt.
Alt dette snakket hans om tiden før bomba. Ikke at hun trodde det hadde vært så fint alt sammen da heller. Neimen om hun gjorde. Det ble riktignok hevdet at det ikke ble født mutanter da. Det skulle visstnok Strontium, Plutonium og Neutron ha skylden for, de som ble til i ilden fra bombene.
Innerst inne tvilte hun på det også, samme hva prestene sa.
Snøen falt stille og mykt utenfor. De ble sittende. Moren kjente hvorledes hjerteslagene tikket sekundene framover.
Da, med ett, hørte de bjella. Langt bortefra først, så sterkere og sterkere. Sleden ble kjørt inn på tunet og dyra blåste og stampet med føttene mens de ble stanset.
Det banket på døra. Fire harde slag.
Ingen fikk seg til å si “kom inn”, men den åpnet seg likevel. Han stod der, kledd i rødt. Det hvite skjegget var fullt av rim. Han bar med seg en stor sekk.
– God kveld? Det var mest et spørsmål.
Ingen svarte. Øynene hans gled fra ansikt til ansikt. Seks barn. Han pekte:
– Alle utenom deg. Fingeren stanset på yngstemann.
Moren ble blek som snø i ansiktet. Hun grep fort tak i datteren. Hun var hjerteblodet. Mistet hun henne kunne hun like godt dø sjøl også.
– Nei, ikke hun! Hun feiler nesten ikke noe, det er bare den ene hånden, ser du vel, og hun er ikke født slik. Det var en ulykke!
Han møtte blikket til moren. Det var verken kulde eller medfølelse i ansiktet hans. Han fant fram et instrument og rettet det mot barna, ett for ett. Så nikket han.
– Hun slipper. Og gutten der, han pekte igjen. Resten må komme med meg.
Bare en av de fire mutantungene forstod såpass at han gråt da han ble lagt i sekken. Det store, hårløse hodet på den siste dinglet viljeløst fra side til side og munnen var fastfrosset i et tomt smil, da den rødkledde grep tak i ham.
– Dere kjenner selvfølgelig straffen for å gjemme unna mutanter?
Moren og bestefaren nikket. Den kjente de godt nok.
Båndet på sekken ble knytt igjen, han slepte mer enn bar den med seg ut til sleden. Døra slo igjen bak ham.
– Hvorfor, mor? Hvorfor?
Det var jenta, Inger, som spurte, forpint.
– Det skulle du da vite, kom det halvkvalt fra moren.
Men hun fant fram Boka og lette seg uøvd fram til kapitlet hun søkte. Hendene skalv, men stemmen var klar da hun leste, mer for sin egen skyld enn for datteren:
– Profeten Amanon så i et syn djevlene Strontium, Neutron og Plutonium så sin sæd i morslivet og han så de ondes avkom bli flere og flere på jorda. Til slutt ville djevlebarna herske over alle.
– Gudene vendte seg bort fra menneskene for deres synders skyld. Bare gudinnen Leevahina følte medynk med menneskenes slekt, og Hun lovet at om de ved hvert vintersolverv ofret av de ondes avkom til Henne, så skulle de en gang, når Hennes kar var fylt med blod, bli kjøpt fri fra sin synd.
Moren la igjen boka og ble sittende med den på fanget.
– Tullprat, mumlet bestefar for seg sjøl. - Min mor fortalte meg om en annen religion, og leste fra en annen bok til oss, da jeg var gutt …
– Men det var før Synden det, bestefar, hikstet vesle-Knut gammelklokt gjennom tårene. - Før Bomba!
Utenfor drar Innsamleren i kirkedistrikt 315, omfattende fire bygder og en landsby, videre.
Han har ennå en lang kveld og en natt foran seg, og mange sekker å fylle, før kvoten er oppfylt.
— * —