Romanutdrag av Ingar Knudtsen
Kapittel 1 – Jungel
Alt var dampende vått, men jentene tente raskt en forsiktig ild ved hjelp av xanu-greiner som brant med fresende hvite flammer.
Det var aldri ufarlig å tenne sjøl det minste bål. En liten strime av røyk kunne være nok til å gjøre dem til mål for flyene som blindt angrep alt som rørte på seg, uten å ense hva eller hvem. For dem var et uforsiktig barn like så mye “vietcong” som ei gruppe geriljasoldater.
En svak vind over tretoppene spredte røyken denne morgenen, og den tette jungelen krøp sammen omkring dem, beskyttet dem. Bare fjern flydur avslørte at de ikke var så langt unna fienden. Duren overdøvet knapt nok lyden av regnet, men det var likevel en lettelse da lyden forsvant helt.
Det var ti jenter i gruppa til Nguyen Thi Lien. Lien var eldst, hun var tjueto. Tuyet var nestleder, og hun var noen måneder yngre enn Lien. Den yngste, Sao, var bare seksten. Ingen av dem visste hva ordentlig fred var.
Alle hadde mistet slektninger og venner, og et par av dem hadde unngått døden bare som ved et mirakel enda før de vervet seg i hæren til Frigjøringsfronten. Noen av dem hadde også synlige arr, slik som det lange, hvite arret på kinnet til Anh. Arrene pa ryggen til Xuan skrev seg fra tortur, men hun hadde andre sår som satt enda djupere.
Unntaket var antakelig Sao, som kom fra et fjellområde på grensa mellom Laos og Vietnam, og som hadde sluttet seg til dem for bare ei uke og fire dager siden.
Hun hadde bevart en naiv, barnslig uskyld, midt oppe i det hele.
Sine tradisjonelle vietnamesiske kvinnedrakter hadde de byttet ut med mørke, praktiske bukser og jakker. Noen hadde vanlige sandaler på føttene, atter andre sverget til de berømmelige “sandalene” laget av bilsverget ti dekk.
Lien hadde mørkegrønn kakiskjorte, men ingen distinksjoner som viste at hun hadde noen spesiell rang i forhold til de andre. Bare bevæpningen viste at dette var en militær enhet, og selv den var en blanding av nytt og gammelt, av amerikansk, fransk, kinesisk og russisk.
– Hvordan ser en amerikaner ut? spurte Sao naivt.
Tuyet lo.
– Som demoner. Ma quy.
– Hun driver ap med oss, sa Anh. – Naturligvis har hun sett en amerikaner.
– Jeg har sett helikopterne deres, protesterte Sao. – Flyene. Hun holdt fram rifla si. – Våpenet mitt er yanki. Bombene deres drepte onkelen min og kusinene mine. Landsbyen vår ble ødelagt, og vi flyktet til Laos. Men jeg har aldri sett en amerikaner annet enn på bilde.
– Jeg tror deg, sa Lien. – Det er sikkert massevis av vietnamesere som aldri har sett en amerikaner, Anh. Hvis jeg kunne få det som jeg ville, så skulle de aldri bli nødt til å se en heller. I hvert fall ikke før denne krigen er over, la hun fort til.
– Jeg har en teori om amerikanerne, sa Tinh, og løftet pekefingeren belærende. – Det finnes rosa hvite menn, og det finnes svarte hvite menn. Jeg tror de har en hudsykdom. En sykdom som samtidig gjør dem gale.
De andre lo, og til og med Lien måtte smile. Men munnen hennes sa automatisk:
– Soldatene deres er tvunget hit av regjeringa og presidenten deres. Vi har ikke noe utestående med det amerikanske folket.
– Ja? innvendte plutselig Hoa iltert. – Jeg så ikke presidenten deres der da de soldatene drepte min bror. Og da de … de …
Orda forsvant, og hun begynte å gråte.
De andre var hos henne i samme øyeblikk, la armene omkring henne og trøstet. Anh gråt også. Hun og Hoa var fra den samme landsbyen, men Anh hadde vært heldigere enn Hoa. Hun hadde ikke vært der da US-marines kom.
Hoa så på på Lien.
– Chi Lien, sa hun. – Du er lederen vår, men du kan ikke fortelle meg at jeg ikke skal hate. Du kan ikke!
Lien så på Hoa. Så nikket hun.
– Neivel. Så kan jeg ikke det. Men det må finnes gode amerikanere også, Hoa. Det bare må.
– Som den amerikanske kvinna, sa Anh. - Hun gamle som brente seg i protest mot krigen. Hun vi leste om, Herz, var det ikke det hun het? Jeg har utklippet i sekken min.
– Ja. Hun. Og Morrison, og Celene Jankowski.
– Likevel har jeg rett til å hate! insisterte Hoa.
– Husker dere at vi snakket om forfatterinnen Nguyen Can? sa Tinh “Bedre å dø begravet i ulvenes tenner, enn å leve hjemsøkt av hvite djevler.”
— * —