Begravelse og minneord for Ingar Knudtsen

Tusen takk for all støtte vi har fått, og en spesiell takk til alle som har reist hit i dag.
Ingar har rørt så mange mennesker gjennom livet sitt – venner, familie, forfatterkollegaer, anarkister, kommunister, feminister og sci-fi-fans.
Men jeg håper faktisk også at han har rørt livet til et par kapitalister..?
Mannsjåvinister..?
Kanskje noen høyreekstreme..?
Eller til og med noen kvinnehatere???

Jeg husker det ikke selv, men han fortalte meg at da den første amazoneboken, Våpensøstrene, kom ut, så var det ikke all den fine rosen og skryten som gjorde at han ville skrive to bøker til – nei – det var hatet.
Fordi han skjønte at når han vekket en så sterk motreaksjon, da hadde han kanskje klart å skape litt bevegelse i riktig retning.

Bestefar/barnebarn

Jeg er så heldig at jeg fikk være det første barnebarnet til Ingar – eller bestefar, som jeg kaller ham.
Dere kan kanskje se for dere hva slags bestefar han var, ikke den typiske gamle gubben som snakket om, ja..? Krigen..? Fiske..?
Selv om det også var viktige temaer.
Samtalene våre handlet om livet, dyrene rundt oss og planeten. Vi gikk ut på balkongen, og han ba meg peke ut stjernebildene – Orions belte, Karlsvogna, Polarstjernen og Venus.

Men for meg var han ikke bare en bestefar, han var min bestevenn.
Han og bestemor hentet meg hver fredag etter skolen. Da dro vi rett på Mix-butikken på kaia for å finne en ny DVD til helga – men hvis det ikke var minst én sterk kvinnelig hovedperson, nektet han å kjøpe den:
«Her er det jo bare gubber.»
Min barndomsunderholdning bestod derfor av Xena, Buffy, Star Trek: Voyager og Alien.
På barneskolen dagdrømte jeg om at Xena kom ridende på hesten sin og tok meg med på eventyr for å bekjempe skurker og banditter, mens de andre i klassen lekte mor, far og barn.

Senere, på videregående på medialinja, fikk jeg i oppgave å intervjue og skrive om en kjent person.
Jeg stilte meg stolt foran klassen og fortalte om bestefar – og kanskje mest om gudinnene, om vårt patriarkalske samfunn og undergravelsen av amazonesamfunnene.
Jeg beskrev hvordan man kunne snu Bibelen på hodet og male et bilde av kvinner og barn som ble slaktet.
Læreren ga meg den dårligste karakteren jeg noen gang fikk i faget – men jeg hadde samtidig aldri vært så stolt.

Jeg håper flere barnebarn får en bestefar som min – en som utfordrer, kritiserer og står opp for det som er rett.
Slik at barnebarnet kan være stolt av sine egne ord – ikke bare av karakteren.

Alzheimer

Jeg var så utrolig glad i ham, men det ble for tungt for meg å være sammen med ham da Alzheimeren ble for kraftig.
Jeg angrer ofte på at jeg trakk meg tilbake så tidlig.
Jeg vet ikke når vi sist snakket sammen, og han fortsatt visste hvem jeg var – eller hvem han selv var.

Alzheimer er på en måte en veldig langsom død – minnene forsvinner litt etter litt – men samtidig går det fort.
For plutselig er alt borte, og man står der uten å ha fått sagt hade.
Jeg rakk aldri å si hade til bestefar, og det kommer jeg nok alltid til å angre på.

Som ateist finner jeg dessverre ingen trøst i tanken om at han er på et bedre sted,
eller at sjelen hans hviler – for vi ble enige for lenge siden om at sjeler ikke finnes.
Vi er bare kropper av skinn og bein, med elektriske impulser som prøver å gi mening til det vi opplever.

Men jeg finner trøst i at dere er her sammen med meg og familien min, og deler denne opplevelsen med oss.
Jeg finner også trøst i at alt han lærte meg, blir med meg videre i livet – slik at jeg igjen kan påvirke andre.
Og til slutt finner jeg trøst i at tankene og ordene hans lever videre i bøkene.

For i en av samtalene våre spurte jeg ham nettopp om dette:

– Bestefar, hva skjer når man dør?
– Nei, Ronja. Da blir alt svart – og til slutt er alt ferdig.

Vår familie har deltatt i en klassereise som er en del av Norges historie; fra vi bodde i en dårlig leilighet med rotter i Dalagata, til nyoppførte boligblokker i Myra. Og så til slutt rekkehuset i Karihola i 1979.
Det var mye som må gjøres i et nytt rekkehus; gulvbelegg må legges, vegger må legges med panel. Ikke noe slendrian takk!
Pappa var flink til alt slik og jeg hjalp til og lærte. Det var derfor enkelt da jeg selv kjøpte mitt første rekkehus og måtte sette igang.
Takk pappa.

Pappa var hjemmeværende forfatter mens mamma dro hjemmenfra på jobb. Pappa drev omfattende research når han begynte på et nytt manus, men skrev ofte om natta.
Jeg ble engasjert når bøkene skulle illustreres. Her var han nøye, og jeg fikk stadig pirkete kommentarer til de kart og tegninger jeg gjorde.
Var han ikke fornøyd måtte jeg starte på nytt. Når det var deadline på artikler i Tidens Krav og jeg måtte gjøre ferdig illustrasjonene innen tidsfristen, var det underordnet at jeg skulle på skolen neste dag. Trøtt sa du? Men det var et fruktbart samarbeid jeg ikke ville være foruten.

Foruten praktisk oppussingsarbeid og vedlikehold som vi gjorde sammen, var det ofte fisketurer i Karihola. Det var den tiden man kunne stå på bergan og få fisk. Eller ferskvannsfiske på Grimstahøgda i Tingvoll kommune. Gode barndomsminner.
Takk pappa.

Og hvordan var han som pappa ellers? Jeg skal ta et eksempel: På barneskolen ble jeg ofte mobbet. En gang på skoleplana kom det en guttegjeng for «å ta meg».
Da husket jeg noe pappa hadde sagt. «GÅ ETTER LEDEREN!» Jeg snudde meg mot dem, tok tak i jakka til han som virket som lederen, og løftet ham opp.
Da jeg slapp han, løp hele gjengen avgårde. Jeg ble ikke plaget mere av dem.
Takk pappa.

Mamma og pappa holdt sammen siden de var 17–18 år. Begge kom på sykehjem på slutten av livet. Mamma fikk hjerneblødning og pappa ble dessverre dement.
Mamma døde i slutten av januar 2024. Ikke knapt to år etterpå var det pappa sin tur. De har vært et radarpar i alt. Mamma var bl.a. korrekturleser på hvert kapittel han skrev.

Deres livsprosjekt de siste årene var å restaurere, pusse opp, og vedlikeholde mammas barndomshjem på Raudsand som hun hadde tatt over etter sin søster tante Marit.
Der var jeg selvfølgelig med. De tilbrakte mye tid der de siste årene de var friske og oppegående. Det var en lykkelig tid for dem. En god avslutning på et langt samliv.

Jeg vil avslutte med et dikt pappa skrev i 1975. Et kjærlighetsdikt. Det kan leses i programmet dere har. Mamma er pappas store kjærlighet; og her ligger de altså i gresset og ser opp mot himmelen:

Kristiansund og Nordmøre. Det var her pappa hørte til. Pappa var lokalpatriot og verdensborger. Han tenkte og skrev både internasjonalt og lokalt.
På spørsmål om ikke han burde ha flyttet til en større by enn Kristiansund av karrieremessige hensyn, svarte han at det er bedre å være en stor fisk i en liten dam, enn en liten fisk i en stor dam.
Men dammen utafor her – storhavet som slår inn mot klippfiskbergan på ytre Nordmøre – den var stor nok, mektig nok og flott nok, det var i Kristiansund han ville bo og leve, Sørvesten var vill nok, og byen var stor nok, og internasjonal nok for gutten som vokste opp på Steinberget.
Han drømte Karihola stort og gjorde verden, historien, fortida og fremtida nær i ordene han formet til fantastiske fortellinger.

Dagen etter at pappa døde ble jeg kontaktet av Dagbladet som skrev et stykke om ham. Så fulgte Se og Hør, Aftenposten, NRK og Dagsrevyen, deretter lokalavisene, Driva, Aura-avisa og Tidens Krav og Nordmørsposten.
En veldig liten fisk var han ikke i den store dammen.

Pappa sine farger var rødt og svart. Én dag var han den strålende varme sola som alt dreide seg rundt, den neste var han kastet ut i et dypt mørke.

De kreative stormene som skapte setninger og fortellinger som ble til de mer enn 30 bøkene han ga ut i løpet av livet kostet, mentalt og fysisk.
Fortidligfødt som han var og med tuberkulosesykdommen han pådro seg som barn, var helsa ikke den sterkeste. Nysgjerrigheten og skrivingen drev ham fremover, og var ved siden av familien formålet i livet.
Han var engstelig for legekontor, for autoriteter, for myndigheter. For hvite frakker, for alle minnene fra Reknes sanatorium, der han nærmest ble overlatt til seg selv som liten gutt.
Der var det noe som revnet i ham, men det var også da han begynte å lese for alvor. Han leste alt, fra ukeblader til romaner, alt han fikk tak i. Og med lommelykt under dyna etter leggetid, strengt forbudt, selvfølgelig.
Kanskje det var da opprøreren og anarkisten i ham våknet.

Pappa var feminist og anarkist, og svært aktiv på venstresiden i politikken, samtidig som han var sterkt skeptisk til den totalitære siden av AKP-ml-bevegelsen og kommunismen.
Han sto på de svakes side, om det gjaldt mennesker eller dyr, og ofte uttrykte han at han stolte mer på dyr enn på mennesker.
På tidlig 70-tall, etter en svært aktiv tid som aktivist i Kristiansunds anarkistbevegelse, der en av tingene bevegelsen kritiserte var uniformeringen i samfunnet, tok pappa en titt i speilet, på militærjakken og det lange håret som var som rekvisitter å regne for radikale i tida, stoppet han opp og så at nettopp dette var en uniform.
Som den opprøreren han var, søkte han tilbake til seg selv, og den han var – en rockefyr. Han klipte håret, brettet opp dongeribuksa, fikk på seg den rutete skjorta, og fortsatte å være seg sjøl.
En kompromissløs individualist.

Pappa var som en katt. Eventyrlysten, men hjemmekjær. Oppfarende, men aldri langsint. Våken på natta, sove på dagen. Avhengig av egentid, men veldig selskapssyk.
Han måtte styre sin egen tid, og leve livet på egne premisser. Han krevde mye av omgivelsene, men ga så mye tilbake.

Kjærligheten til katter ligger i familiens DNA, og det startet med katten Makhno, som var oppkalt etter en ukrainsk, anarkistisk revolusjonær, som kjempet for å opprette en klasseløs stat i Ukraina i opposisjon til kommunistene.
Men det var ingenting som var klasseløst med Makhno, for denne fantastiske katten skapte fort et totalitært styresett som nådeløs despot med menneskene som rettsløse slaver.

I opprydningen etter pappa ble jeg slått av bredden i interessene og kunnskapen hans, han var en intellektuell uten utdannelse, en håndverker uten fagbrev, en sann kunstner og altmuligmann.
Han tegnet, skrev, leste, forsket, lærte seg en mengde fremmede språk, spilte, sang, danset, filosoferte og formidlet, han var dataekspert, bilmekaniker og snekker, og han elsket friluftslivet.
Ut mot havet som pisker mot bergan. Og oppi fjellet, med fiskestang og telt i ryggsekken, ved et vindstille tjern og et bål i den svarte natta.
For en fest det var å være barn av et så nysgjerrig og kreativt sinn! Det var knapt grenser for hva han fant på, hva han lagde, hva han lærte bort.
Og sprangene i kulturkonsumet i vårt hjem var enorme, fra Dostojevskij til Elvis, fra kvantefysikk til Star Wars.
Og det var faktisk i denne kinosalen pappa tok meg med på Star Wars-premieren i 1977, da var jeg ni.

Ved siden av mannen min, Arne, har pappa vært mitt viktigste og næreste menneske. Han stilte krav og bygde selvtillit. Han skjønte hva jeg var flink til og lot meg gjøre de tingene jeg ikke kunne så godt også, han lot meg feile og han lot meg lykkes. Han ga meg rom og tid til å utvikle meg.
Han var oppdrager, veiviser, mentor, bestevenn.
Det var han som plastret knær og smurte brødskiver, han som lærte meg å lese før jeg ble fem, han som slo opp dørene til en større verden, med bøker, film, musikk, og uante muligheter.
Han kjøpte de beste gavene, sånne som gjør at tårene triller av glede og takknemlighet for at noen ser deg og vet hvem du er.

Pappas platesamling, med blues, country, rockabilly, rock'n'roll og soul er en del av grunnmuren i mitt liv, og det kan jeg aldri takke ham nok for.
Da jeg ble tretten, lagde han et skattekart – som ledet meg rundt i huset og førte til bursdagspresangen, min første, halvakustiske gitar og starten på det som er viktigst for meg.

Pappa satte en moralsk standard og lærte bort verdien i å velge det du tror på uansett omkostninger og jantelov. Vi delte en altoverskyggende interesse for musikk og litteratur, og hans kunnskapstørst smittet.
Små ting i hverdagen og tanker om hva pappa ville sagt og gjort dukker stadig opp nå som han er borte. Men først og fremst savner jeg omsorgen og støtten.
Og stadig møter jeg folk som sier det samme, forfatterkolleger, lesere, venner og slektninger forteller hvor godt det var å snakke med ham, hvor oppmuntrende og empatisk han var, og det varmer at vi var mange som opplevde de aller beste sidene ved ham.

Pappa huskes av så mange og har lagt igjen så mye etter seg.
Jeg takker ham for livet, for latteren, for kunnskapen, for musikken, for kjærligheten, for gleden, for sorgen. For det røde og for det svarte.